– Vi må være lykkelige, selv med utsikten til utryddelse

INTERVJU: Den italienske aktivistfilosofen Franco «Bifo» Berardi snakker med NY TID om USAs arroganse, ensomhet, opprør, dødelighet, og buddhisme som forbilde.

Internasjonal frilansskribent for Ny Tid

En oktoberettermiddag i koronaåret 2020 møter NY TID den italienske aktivistfilosofen Franco «Bifo» Berardi til en samtale i Bologna, hans hjemby. Berardi, en av vår samtids kanskje viktigste tenkere, er skeptisk til den nye, pandemiske tilværelsen.

Det er pinlig ikke å kunne være nær andre mennesker, å klemme og kysse her i Italia når vi møtes. Når jeg ser andre menneskers hud, er nå plutselig min oppfattelse også preget av en viss fobi. Men det er verre for en yngre generasjon på vei inn i sitt sosiale liv, sitt erotiske liv. Å skulle holde avstand til andre kropper internaliseres som «naturlig» for dem. Vi spør Berardi, som har svar på rede hånd:

– Dette er veldig alvorlig fra et sosialt synspunkt. Siden mars har jeg deltatt i et ukentlig seminar med internasjonale psykoterapeuter for å kartlegge pandemiens psykologiske konsekvenser. Det psykologiske aspektet er interessant, siden det er direkte knyttet til det politiske. Enhver politisk, sosial eller kunstnerisk subjektiveringsprosess baseres på gleden over å være sammen. Vi føler oss bedre sammen med andre, Men nå er samvær blitt farlig.

Hva betyr dette for sosiale og politiske bevegelser?

– De er satt ut av spill. I Italia har enhver form for sosial organisering forsvunnet i løpet av de siste seks månedene. Jeg prøver å forstå hva som skjer privat – hva tenker og føler menneskene i sin isolasjon? Hva vil skje når vi kommer ut av dette svarte hullet? Jeg har inntrykk av at vi står overfor en slags schizofreni – på den ene siden er vi handlingslammet, men samtidig øker bevisstheten om at noe må skje. Folk forstår at helsesystemet bryter sammen på grunn av økonomiske prioriteringer – de forstår at kapitalismen er død, den er ikke i stand til å ta vare på oss.

– Jeg vet ikke lenger hva eller hvor venstresiden er.

– Det sosiale samværet er avlyst – og da blir det vanskelig å forestille seg hvordan vi skal komme oss ut av denne fellen. Sosiale ideer oppstår når mennesker er fysisk til stede i samme rom. Hvis du er alene, er du paralysert. Nettopp derfor ser vi nå en enorm bølge av depresjon. I Italia er selvmordsraten blitt firedoblet det siste halvåret. Avisene skriver ikke om det, men i det psykiatriske miljøet blir dette mye diskutert.

Ensomhet og opprør

Kommer fortvilelsen over ensomheten til uttrykk også som en fandenivoldsk holdning til et samfunn som har sviktet?

– Etter den offentlige henrettelsen av George Floyd, der man nærmest kunne se Ku Klux Klan forkledd som politi kvele en mann på TV, var det opptøyer i USA hver dag. Den ville reaksjonen på volden og ydmykelsen fra autoritetene hadde en psykoterapeutisk betydning: Om man gikk utendørs, kunne man bli drept av politiet, av rasister – eller av et virus. Men følelsen var: Handler vi ikke nå, er det ensbetydende med selvmord – vi har ikke noe å tape. Denne suicidale desperasjonen synes å ha spredd seg.

Risikere livet eller akseptere døden?

– Akkurat. Før eller siden vil vi få en global eksplosjon av opptøyer. Ikke glem at høsten 2019 gjorde folk opprør overalt, fra de gule vestene i Paris til protester i Chile, Barcelona, Teheran og Hongkong. Mest som en slags desperat krampetrekning i samfunnskroppen. Budskapet var tydelig: Jeg holder ikke ut lenger, jeg vil heller dø enn å fortsette å leve på denne måten. Men en strategi for å forenes i en bevisst bevegelse manglet.

– For dette er ikke noe som skjer i lockdowns, i isolasjon. Det kan kun skje gjennom samarbeid og diskusjon.

Derfor er denne pandemien så urovekkende – vi hindres i å leve et fullverdig liv, i å være lykkelige. Det er slik det føles å bli gammel. Det blir vanskeligere å oppnå glede, men behovet for glede forsvinner ikke! Skal vi bare akseptere vår egen død, vår egen utryddelse?

Aktivistgruppen Extinction Rebellion har opprettholdt sitt engasjement under pandemien, sist med aksjoner i flere land i oktober. Et eksempel til etterfølgelse?

– Jeg tror det er viktig å legge vekt på ordet extinction (utryddelse) her. Aldri tidligere har det politiske språket tatt i bruk dette ordet – utsikten til utryddelse er fullstendig ny. Vi burde være i stand til å tenke at menneskehetens utryddelse er en mulighet, men spørsmålet blir: Kan vi leve et lykkelig liv når utryddelse er vår horisont? Mitt svar er ja! Vi må være lykkelige, selv med utsikten til utryddelse, for det er den eneste måten å unnslippe utryddelsen på. Kun ved å skape øyeblikk, arenaer og relasjoner basert på glede får vi styrken til å finne nye løsninger. For å takle min egen dødelighet må jeg fylle livet med glede.

– Jeg har ingen tro på at Joe Biden vil klare å gjøre noe med rasismen.
Det eneste han kan, er å bevilge mer penger til politiet.

– Extinction Rebellion er viktige fordi de legger vekt på utryddelse, men opprøret må gjelde kapitalismen – for det er den som ødelegger vårt naturlige og fredelige forhold til døden. I vår vestlige kultur er vi ikke villige til å akseptere alderdom og senilitet. Derfor er for eksempel hvite amerikanere så aggressive – de klarer ikke forsone seg med sin kulturs forfall.

ILL. Marco de Angelis

USA: en selvutslettende arroganse

I ditt essay «The American Abyss» skriver du om USAs kommende sammenbrudd. Hva tror du vil følge etter presidentvalget?

– Jeg er ingen profet, men jeg kan si at uansett utfall vil ikke det amerikanske valget løse noe. USA har lenge vært fanget i en selvutslettende arroganse, en slags syntese av rasisme og mannssjåvinisme som gjør at hvite amerikanere i dag ærlig talt oppfører seg verre enn nazistene. Likevel føler jeg en slags ømhet for dem, for de er gamle og impotente, og de vet at slutten er nær. Men de vil ikke innrømme det, og nettopp derfor er de så farlige – de vil gjøre alt de kan for å forsvare sin seksuelle, militære og økonomiske potens. De er besatt av ideen om hvit makt. Men de hvite dominerer ikke lenger, derfor er Trump deres siste håp. De er på randen av å bli en minoritet som alle andre, og det er uakseptabelt. De føler seg ydmyket, og de reagerer med undertrykkelse.

Hva med venstresiden, hva hindrer dem i å skape et reelt alternativ?

– Jeg vet ikke lenger hva eller hvor venstresiden er. Den har glimret med sitt fravær siden 80- og 90-tallet, da den fullstendig sviktet som kritiker av nyliberalismen og dens privatisering og avregulering. Venstresiden lider av et mindreverdighetskompleks og under en manglende evne til å forstå og bruke ny teknologi. Mens fagforeningene og kommunistpartiene identifiserte den nye teknologien som en fiende de skulle avvise og bekjempe, ga sosialdemokratene seg fullstendig over til «det nye» uten kritikk av eller alternativer til den nyliberale bruksformen. Glem demokratene, de eksisterer bare som en illusjon om den gode, gamle amerikanske imperialismen. Jeg har heller ingen tro på at Joe Biden vil klare å gjøre noe med rasismen. Det eneste han kan, er å bevilge mer penger til politiet. Alle betingelsene for borgerkrig er der, den føderale staten er allerede død: Delstater som California og Oregon forbereder seg på løsrivelse. Spørsmålet er hvilke politiske konsekvenser en slik indre kollaps i USA vil få for resten av verden.

– Jeg tror folk støttet Trump fordi de er frustrert og desperate. De kjenner seg maktesløse i et sosioøkonomisk system uten sosial mobilitet. Så de trengte noen som ga dem en falsk følelse av håp, litt falsk oppmuntring om en kommende storhetstid for USA. Alt dette er vrøvl, men folk er så deprimert og impotente at de tar det de kan få – selv om det kom fra Trump.

Vil pandemien redde oss?

Hvordan skal vi nærme oss hverandre igjen?

– Buddhismen snakker om livets ubestandighet, og jeg tror politikken ville hatt godt av å lære av psykoanalytiske og buddhistiske refleksjoner. Min nåværende pessimisme er at vi ikke lenger eier vår egen bevissthet. Den mentale dimensjonen er blitt invadert av en uendelig akselererende informasjonsflyt, et nervøst overstimuli som overtar oppmerksomheten vår. Vi blir dratt inn i en virvelvind som den tysk-koreanske filosofen Byung-Chul Han kaller en «shit storm». Det som en gang het politikk, er helt dødt. Nå trenger vi terapi, ikke politikk.

Hvor henter vi et nytt slags meta-narrativ, noe som gir oss tilbake en meningsfull inspirasjon?

– Vi trenger en ny betydning, en ny relasjon med omverdenen. Vi må akseptere alt det rare, men på en ironisk måte. Kanskje burde vi være mer tolerante overfor konspirasjonsteorier. Trumps valgseier i 2016 var et bevis på en kollektiv simulasjon. Noe i meg håpet på det utenkelige: at Trump, som jeg hatet, ville vinne. Du ønsker ikke det rasjonelle – dypest sett vil du ha det umulige. At det uforutsigbare skjedde, var en åpenbaring. Det åpnet muligheter.

– Selvsagt kan vi velge å korrigere narrativet og forventningene våre, men jeg tror ikke vi vil gjenopprette vår mentale balanse før vi kommer oss ut av kapitalismens dominerende produksjonsform. Etter min mening er kapitalismen død, men den styrer ennå over oss som et kadaver. Vil pandemien redde oss fra kadaverets kvelende stank? Eller er pandemien tvert imot den siste spikeren i kisten? Valgene vi tar fremover, vil være skjebnesvangre.

Abonnement kr 195 kvartal

Ingen artikler å vise