«Vi må slutte å være så naive!»

Dette ropte den aldrende senegalske økonomen fra talerstolen. Det oppsummerer i grunnen store deler av høstens største fredskongress.

IPB- fredsaktivister på pressekonferansen til IPB  foran Riksdagsbygningen i Berlin
Hans Georg Kohler
Fast frilansjournalist for Ny Tid. Kunstner, bosatt i Berlin.

Fredskongressen i regi av International Peace Bureau (IPB) 2016 ble behørig avsluttet tidlig denne måneden. IPB det eldste eksisterende globale fredsnettverket vi har, og består av over 300 medlemsorganisasjoner i over 70 land. Allerede i 1910 mottok IPB Nobels fredspris. 13 av organisasjonens presidenter har tidligere mottatt utmerkelsen. IPB har en visjon om en verden uten krig, og arbeider hovedsakelig for global nedrustning. Siden 80-tallet har nettverket også aktivt jobbet for å avskaffe atomvåpen. Under tittelen «Disarm! For a Climate of Peace-Creating an Action Agenda» diskuterte over 800 deltagere og 200 referenter fra 80 land klodens prekære utfordringer på Technische Universität i Berlin. Det overraskende på årets konferanse var at mange fagforeninger deltok, deriblant fagforeningsorganisasjonen ITUC.

img_3358Blant flere prominente inviterte var fredsprisvinneren Tawakkol Karman, utenriksministeren fra Kasakhstan, forhenværende UNESCO generalsekretær Frederico de Mayor og økonomene Samir Amin og James Galbraith. For å få til et generasjonsskifte og større bredde har fredskongressen i år en spesiell ungdomssatsning, der ungdom i fredens tjeneste skal diskutere og mobiliseres i mindre arbeidsgrupper.

Høye norske representanter og politikere glimret med sitt fravær. Dette til tross for at de ble spesielt invitert av viseadministrerende direktør for IPB Ingeborg Breines. Til og med representanter fra den norske ambassaden i Berlin manglet. Men andre nordmenn fra ulike fredsorganisasjoner fra Norge stilte opp: Liv Tørres fra Nobels Fredssenter, var til stede, det samme var representanter for Norges Fredslag, Norges Fredsråd, Nei til Atomvåpen og Womans International League for Peace and Freedom (WILPF). Selv om fredsbevegelsen for tiden er i krise – med manglende
oppslutning og lite oppmerksomhet fra presse og media – er Ingeborg Breines fortsatt optimistisk på vegne av IPB. Neoliberalismen og den sterke individualiseringen har imidlertid merkbart svekket fredsbevegelsen i de siste tiårene.

img_3384Nedrustning. I en polarisert verden der skillet mellom fattige og rike øker dramatisk; der kriger og konflikter bidrar til omfattende miljøkriser og global, militær opprustning truer kloden, har folk et ønske om å bidra til endringer og støtte fredsbevegelsen, insisterer Breines. Ikke minst må de økonomiske ressursene i verden omfordeles: Årlig blir det brukt 1,7 milliarder dollar på militær opprustning, samtidig som en milliard mennesker sulter. Dette til tross for verdensomspennende fattigdom, dramatiske konsekvenser på grunn av klimaforandringer og manglende tilgang til vann og sanitære innretninger.

Politikernes sviktende evne til å mestre verdens utfordringer var et hovedanliggende for fredskongressen. Samtidig prøver man å finne frem til alternative løsninger og ideer, slik at rettferdighet og fred blir oppnåelig. Diskutert ble også mulighetene for ett nytt «fredsspråk» samt en videreutvikling av fredsjournalistikken. Representanter fra Nord-Irland og Colombia fortalte om fredsforhandlingene i sine respektive land.

Erkebiskop Dr. Nikola Eterovic formidlet følgende fra pave Frans i sitt hilsningsinnlegg: «Vi må bli mer bevisste på at vi er en global menneskefamilie – det finnes ingen politiske og sosiale grenser eller barrierer som tillater at vi isolerer oss fra hverandre. Nettopp derfor kan vi ikke akseptere en slik verdensomspennende likegyldighet.»

Hva er så årsaken til disse graverende misforholdene? IPBs Reiner Braun svarer: «Opprustning er profitabelt. Våpenprodusentene tjener langt mer enn andre bransjer. Våpensalg er en kjempebusiness som har antatt gigantiske dimensjoner.» Fortsatt finnes det 15000 atomvåpen på kloden, derav 1800 som er klare til å avfyres på få minutter.

Vesten har bruk for terroristene, slik at de kan iverksette sikkerhetstiltak som koster, og som Vesten tjener på.

Men det finnes et lite håp: I Japan ble det samlet inn 15 millioner underskrifter mot atomvåpen. «Kanskje ikke så rart når man tenker på at tonnevis av radioaktivt vann fra Fukushima-reaktoren fremdeles lekker ut i Stillehavet hver eneste dag.» Denne deprimerende opplysningen stammer fra Uranium-filmfestivalen som pågår parallelt med fredskonferansen i Berlin.

Dessuten: I London protesterte 70 000 mennesker mot atomprogrammet Trident i februar 2016, ifølge Reiner Braun.

Og på Teknische Universität har om lag 200 flyktninger fra Syria allerede begynt å studere – og de er usedvanlig flinke, kan universitetets president Christian Thomsen fortelle. Flykninger er velkomne i Berlin.

Jemen. Susanne Baumann, lederen for det tyske departementet for nedrustning og våpenkontroll, forteller om vellykket destruering av Gaddafis kjemiske våpen ved hjelp av tyske spesialister. Et annet mål for tysk utenrikspolitikk er å få Russland med på en varig fredsprosess i et ulmende Ukraina. Mer diplomatiske vendinger blir brukt når hun sier at kjernefysisk nedrustning alltid må ses i en internasjonal kontekst.

Etter Baumann inntar fredsprisvinneren Tawakkol Karman talerstolen. Temperaturen stiger merkbart i salen når hun holder et flammende innlegg om politisk ustabilitet og sammenhengen mellom økende opprustning og mindre ressurser til utdanning. Hun forteller at to milliarder dollar blir brukt til ulovlig våpenhandel i verdenssammenheng. Med kun 25 prosent av denne summen kunne de fleste problemer blitt løst. Karman mener også at Jordens ressurser må deles mellom alle på kloden – det kan ikke være slik at kun noen få land og et begrenset antall multinasjonale selskaper har monopol på verdens ressurser. Salen klapper. «Jeg er ikke naiv,» sier Karman, og roper: «Men jeg krever at ulovlig handel med våpen må opphøre! Vi har et valg: enten mer penger til krig, eller mer penger til utvikling.» Hun anklager videre verdens stormakter for å samarbeide med korrupte regimer – vi aner at det er Jemen hun snakker om. Jemen blir ødelagt av en korrupt regjering som støttes av stormakter, og samfunnet i Jemen blir militarisert. Det arabiske folket vil ikke akseptere militarisering av samfunnet. Videre forteller Karman om den fredelige revolusjonen i landet, som nå har blitt knust av en forferdelig motrevolusjon. «Jemen vil ha fred. Vi står mot presidenten og militsene. Løsningen er å avvæpne hele regionen og holde frie valg, uten vold. Jeg snakker for alle i Midtøsten,» sier hun. Borgerkrigen i landet raser fortsatt.

«Bla bla bla!» Sharan Burrow fra fagforeningsorganisasjonen ITUC minner om at 60 000 mennesker i Syria har blitt reddet av hjelpearbeidere. «Stop the bombs, stop the bombs!» protesterer han. Tunisia har innført demokratiske strukturer. Vi må bekjempe korrupsjonen sammen. «Together we can manage solidarity! Prosperity for all. Refugees are welcome.»

Deretter taler økonomen Samir Amin fra Senegal. Han er 85 år. Amin retter på Ban Ki-moon sin uttalelse om at verden er overopprustet, mens freden er underfinansiert: Det er Vesten som er overopprustet, ikke verden. Dette er en aggressiv makt. USA styrer verden sammen med Saudi-Arabia og Qatar. G7 bestemmer over jordkloden. Vesten har bruk for terroristene, slik at de kan iverksette sikkerhetstiltak som koster, og som Vesten tjener på. Irak ble invadert – ikke fordi de hadde masseødeleggelsesvåpen, men fordi de ikke hadde våpen i det hele tatt! Målet er å ødelegge alle som kan bli en potensiell fare økonomisk sett. Det er det som er den sanne fascismen og terrorismen. Vi må ut av NATO – alt annet er bare bla bla bla, sier den aldrende økonomen. Vi må slutte med neoliberal politikk. Vi må slutte å være naive! fyrer han av. Salen jubler.

Tysk våpeneksport. På én av de mange paneldebattene blir ting enda mer konkrete. Her forteller Jürgen Grässlin om verdens femteplass på rankinglisten når det gjelder internasjonal våpeneksport ifølge SIPRI: Tyskland og landets fremste våpenfabrikker Heckler & Koch, Rheinmetall, Carl Walther og Tyssen & Krupp. Selv om det er bestemt ved lov at Tyskland ikke kan selge våpen til land i krig og konflikt, eksisterer det ulike lovsystemer i landet som gjør at selskapene finner frem til smutthull som gjør våpensalg mulig. I Tyrkia er 25 000 kurdere drept med Heckler & Koch-våpen, ifølge Grässlin. De siste årene har Saudi-Arabia fått to lisenser til å produsere våpen fra tyske våpenprodusenter. Flere er på vei, blant annet til Tyrkia. Gir man våpenlisenser, mister man kontrollen, hevder han. Den voldsomme spredningen av small weapons, det vil si geværer og pistoler, dreper flest mennesker i verden. To tredjedeler av alle som omkommer, blir drept av rifler. Denne eksporten har en direkte sammenheng med flykningsstrømmen fra Afrika og Midtøsten. I årene 2014 og 2015 har våpeneksporten fra Tyskland økt fra 6,2 milliarder euro til 12,8 milliarder euro. Det er ny rekord. Våpen selges blant annet til Algerie, Brunei, Egypt, India, Indonesia, Irak, Pakistan, Qatar, Malaysia, Oman, Russland, Saudi-Arabia, Singapore, Sør-Korea og De forente arabiske emirater. 15 millioner rifler produsert av Heckler & Koch sirkulerer rundtom på kloden. Over to millioner mennesker har blitt drept av Heckler & Kochs G36- og G3-geværer, og cirka 4–5 millioner mennesker er skadet. Det mest skandaløse er at disse våpenfabrikkene selger våpen til Irak og Syria. ISIS dreper folk med tyske rifler. Tyske myndigheter påstår derimot at de leverer disse våpnene for å fremme sikkerheten.

Konkrete løsninger. Jürgen Grässlin blir nå rettsforfulgt av domstolene i München på grunn av avsløringer i en dokumentarfilm som ble sendt på tysk tv, samt i hans bok Dødens nettverk som blottlegger våpenhandelen. (Se også videointervju.)

Men Grässlin kommer også med konkrete løsninger for å stanse eksporten. Fredsaktivisten kjøpte aksjer i Daimler-Benz og påvirket konsernet innenifra. Etter 20 års holdningskamp sluttet Daimler å produsere håndvåpen – i dag lager de «bare» militære kjøretøyer.

Godt var det at den finske sangeren Arja Saijonmaa løftet stemningen på fredskonferansen. Hun betalte reise, kost og losji selv, og sang gratis.

Se vårt videointervju med Jürgen Grässli her: 

Intervju med Grässlin på konferansen from ModernTimes.online on Vimeo.

 

 

---
DEL