Antropocen er omdreiningspunktet i Sigurd Hvervens bok Ville verdier. Natur-
filosofi i menneskets tidsalder. Boken er basert på hans doktorgradsavhandling ved NTNU, der han disputerte i fjor sommer. Det er et ambisiøst prosjekt. Den historisk situerte epoken vi nå er inne i, stiller mennesket i en ansvarsposisjon vi ikke har vært i før, ifølge Hverven. Slik fordrer antropocen en reorientering på flere plan og er i seg selv desorienterende, idet den gir uttrykk for et nytt identitetsmessig vendepunkt, eksistensielt og moralsk. «Konfrontert med en jord som på kort tid har begynt å fremstå som skjør og såret av menneskelig inngrep, står moderne, vestlige mennesker med et begrepslig kart i hendene som ikke ligner terrenget.» For å motvirke desorientering trenger vi selvinnsikt og et realistisk bilde av omgivelsene. Dette setter Hverven seg fore å bidra til med etisk (re)orientering etter det moralske objektet, som her er av en ikke-menneskelig natur – hovedsakelig ut fra å anerkjenne at den kan skades (eller negeres).
Anerkjennelse og ansvar
Hverven inviterer til en tankegang gjennom åtte kapitler, som kan leses som en «undersøkelse av betingelser for at det oppstår et ansvar for ikke-menneskelig natur». Han forankrer et ansvar hos mennesket i jordnær argumentasjon, som «å innta perspektivet til mennesker som er opptatt av seg og sitt uten å anerkjenne noen aktiv eller selvstendig natur. […] Hvordan kan de bli oppmerksomme eller nysgjerrige på ikke-menneskelig natur?».
Hverven tror et svar ligger i erfaringer med det han kaller negasjon, og som eksempel trekker han frem gåsenebbhvalen som strandet på Sotra i 2017 med magen full av plast. Hvalen forårsaket en mediestorm. Funnet av den hverdagslige plasten på et sted de fleste er enige om at den ikke hører hjemme, sjokkerte og fungerte som en vekker for mange med tanke på å ta innover seg hva antropocen innebærer. Det ble konkret.
Hverven argumenterer for naturens villskap.
Hovedtesen i boken er at antropocen stiller mennesket til ansvar for ikke-menneskelig natur på en måte som er historisk ny: «Jeg tar til orde for at mennesker i antropocen kan og bør anerkjenne ikke-menneskelig natur som aktiv, selvstendig og verdifull i seg selv.» Hverven foreslår en historisk situert etikk, grunnet situasjonen vi nå befinner oss i, som forholder seg til at vi lever på en skadet planet. Han argumenterer for naturens villskap i dette — dens evne til å overraske, overrumple og overgå mennesket og dets prosjekter. Imperativene han formulerer, «henter sitt normative innhold fra negative erfaringer med konkrete, historiske, sårbare objekter», samtidig som de forbyr snarere enn påbyr. Å oppleve negative erfaringer med ikke-menneskelig natur bidrar til å oppheve et instrumentelt, dominerende forhold til den. Samtidig må man være klar over at naturen negeres, det vil si ikke får fullført sine prosesser, blir hindret, osv. Imperativet Hverven artikulerer, lyder: «Du skal handle, og tenkning og praksis skal innrettes, slik at du ikke bidrar ytterligere til at den ikke-menneskelige naturen taper integritet, selvstendighet, verdi og evne til å frembringe og opprettholde mangfold.»
Å artikulere holdepunktene
Hverven forsøker å legge en ydmykhet til grunn for sin tenkning ved å ta høyde for alt i naturen vi ikke vet og ikke kan vite, naturens kompleksitet og nettopp dens villskap. Han tar til orde for at vi best kan uttrykke en ontologi (som må være tentativ og som ligger til grunn for etikken) tilpasset dette med et poetisk sinnelag jf. den franske fenomenologen Maurice Merleau-Ponty. Hverven sier: «Vi øver vold mot naturen om vi forsøker å identifisere den fullstendig med våre begreper og praksiser, eller hvis vi forsøker å tvinge den restløst inn i en menneskefrembrakt, krystallklar og motsetningsløs logikk.» Samtidig holder han fast ved Merleau-Pontys tanke om at artikulering i seg er en kreativ handling, der uttrykkene aldri er identiske med det de peker mot.
Det er viktig å huske på dette når Hverven siden kategoriserer naturen – da man lett kan tenke at han selv har mistet dette perspektivet av syne. Spesielt når det kommer til distinksjonen av livløse materialer og stein, som får meg til å lure på om geologi er en neglisjert gren i det tverrfaglige anslaget han legger til grunn. Å kategorisere er like fullt nødvendig for å artikulere holdepunktene han mener kan bidra til en reorientering som han til slutt lander i verdibegreper.
Skal man artikulere, må man sette ord på ting og følgelig risikere å snuble i dem, så det er fint å ha denne poetiske og ydmyke disclaimeren i mente underveis: «Den som spør etter sikker viten om aktiv natur, stiller et spørsmål som ikke kan besvares. Dette spørsmålet lukker nemlig muligheten for at den forståelsen som skal artikuleres, også har en kilde utenfor det menneskelige subjektet. Denne kilden er nettopp utenfor menneskers fulle kontroll og har i sin uforutsigbarhet karakter av å være en gave. […] Å anerkjenne genuine ikke-menneskelige prosjekter, er å ta imot gaven.»
Ville verdier
Hverven vier et helt kapittel til å differensiere naturen, for å unngå å homogenisere – det vil si et naturforhold der mennesket dominerer naturen. Individer har egenverdi, og materiale strukturer har selvstendighetsverdi. Men hva med ville verdier, som er Hvervens mest overgripende og viktigste begrep?: «Ingen verdier i ikke-menneskelig natur overgår den historiske ville verdien i jordas evne til å frembringe og opprettholde mangfoldig eksistens som til dels overgår oss mennesker og dels unnslipper våre forsøk på forståelse og artikulasjon.»
I en tid der nasjonale naturmål og internasjonale naturavtaler endelig er kommet på agendaen, er slike artikuleringer og anerkjennelsen de medfører, svært viktige. Hverven er imidlertid klar på at anerkjennelse ikke springer ut av «skrivebordsarbeid», men oppstår i erfaringer i møte med ikke-menneskelig natur.
