Vi kan avvise, eller invitere inn 

Rehabilitering av returnerte fremmedkrigere er en investering i fremtiden.

Demian Vitanza. FOTO: Tine Poppe/AscheHoug.
Siri Kristiansen

 

Politiets sikkerhetstjeneste vurderer dem til å utgjøre den største terrortrusselen mot Norge i sin trusselvurdering for 2017. De kategoriseres som fremmedkrigere, ekstreme islamister og syriafarere. I det offentlige rom presenteres de som kriminelle voldsforbrytere som er terrortiltalt, terrordømt og nødvendig å overvåke så vi kan forsikre oss om at et angrep ikke er under planlegging, slik at terroralarmen går. Vår tids verste fiende. Slike fremstillinger av returnerte fremmedkrigere har rot i et sikkerhetsperspektiv. Safety first, naturligvis.

Men hva gjør dette store sikkerhetsfokuset med muligheten for en god rehabilitering av returnerte fremmedkrigere?

Kombinert med hensynet til sikkerhet bør vi finne gode løsninger for rehabilitering og reintegrering. Altså bistand til å reetablere seg et liv i det norske samfunnet. Skal det bli rom for dette, må forståelsen av fremmedkrigerne justeres. Vi bør passe på at sikkerhetsperspektivet ikke blir så altoverskyggende at vi blir blinde for de individuelle forskjellene som kan være viktige i endringsarbeid. Det er tross alt mennesker vi snakker om. Mye av litteraturen om norske fremmedkrigere i dag er preget av at vi snakker om dem. Få har snakket med dem.

Mistillit. Som en etterlengtet kontrast til dette kommer Demian Vitanzas nye bok Dette livet eller det neste (Aschehoug, 2017). Han har snakket med heller enn om, og gir leserne mulighet til å balansere sin forståelse. Til tross for at boken er en roman, kan man lære mye av hovedpersonen Tariqs historie.

Vi må ikke bli så opptatt av sikkerhetsheten at vi knuser alle potensielt trygge samtalerom.

«Jeg stoler ikke på noen,» er det aller første vi kan lese Tariq si. Mistilliten har for ham blitt en slags skade. En slik mistillit til mennesker rundt seg er nok noe flere returnerte fremmedkrigere kan kjenne seg igjen i. Mange av dem er straffeforfulgt siden returen til Norge, men langt fra alle. Flere har opplevd å få sine livsvalg på trykk i mediene. Noen har fått erfare at det som en gang var private samtaler, nå er kjent for offentligheten. Dette skaper utrygghet i møte og dialog med andre. Meldinger man sendte til kompiser, potensielle kjærester og til familien på sitt mest sårbare, blir vist frem til et helt pressekorps – noe som er vanlig under rettssakene. Alt som ble skrevet og sagt, kan brukes mot en og føre til sanksjoner og straff. På toppen av det hele kan bildet av deg med våpen som en gang gjorde deg tøff, i ettertid fungere som det den franske sosiologen Loïc Wacquant kaller et slags «omvendt eksamensbevis» – et bevis på dine manglende muligheter for fremtiden.

Med lukkede dører  blir veien kort tilbake til gamle kjente.

Tro på endring. For hva nå, hva med fremtiden? Det er ikke slik at det må være enten straff og sanksjoner eller rehabilitering. De to fremgangsmåtene må nødvendigvis gå hånd i hånd. Der straff og sanksjoner er samfunnets reaksjonsmåter når mennesker gjør handlinger vi ikke kan akseptere, er rehabilitering viktig for fremtiden – både for enkeltmennesket og for felleskapet. Vi skal leve i dette samfunnet sammen. Troen på at mennesker kan endre seg styrer mye av vår samfunnsstruktur. Slutter vi å tro på dét, kan vi begynne med livstidsdommer og avvikle oppfølgingstjenester for vanskeligstilte først som sist. Disse baserer seg jo på at man tenker mennesker kan endre seg hvis forholdene ligger til rette for det, og hvis de får rett hjelp på rett sted og til rett tid. Dette betyr ikke at alle vil endre seg, men systemet illustrerer at vi tenker at alle kan.

Skal vi lykkes med rehabilitering, må vi som samfunn skape rom for forandring og være tydelig på hva vi forventer at syriafarerne skal endre på. Det er nettopp disse avklaringene av mål og virkemidler en dialog med dem – heller enn omtale av dem – vil kunne gi.

Trygge rom. I helse- og omsorgstjenestene vi har i Norge, baserer vi oss mye på dialog som metode. Dette forutsetter tillit mellom de som skal motta tjenester og de som skal yte dem. Fremtidens rehabiliteringsarbeid for de returnerte fremmedkrigerne kan først begynne når vi investerer i kontaktetablering. Det må skapes trygghet mellom partene. Uten kontakt, ingen dialog. Vi må ikke bli så opptatt av sikkerheten at vi knuser alle potensielt trygge samtalerom. Rollefordelingen må være tydelig, slik at ikke alle  blir endel av politiets lange arm. Helsepersonells taushetsplikt er nettopp det som skal bidra til å gjøre dem som trenger hjelp, trygge på at opplysninger om dem selv forblir i det lukkede rommet. Det er slike trygge rom som i lang tid har gitt mulighet for en god terapeutisk relasjon, som er forutsetningen for et vellykket endringsarbeid – kombinert med klare mål om hvilke endringer som skal til. De tvangsbaserte metodene har bare tatt oss et stykke på vei; kanskje er det de samtykkebaserte metodene som nå kan ta oss lenger.

Fellesskapet. Rehabilitering er viktig, også i et sikkerhetsperspektiv. En god rehabilitering kan også ha en forebyggende effekt. Det er flere som nå etter hvert vil komme ut av fengsel med et «omvendt eksamensbevis». Vi kan invitere inn eller vi kan avvise. Selv tror jeg en invitasjon til å bli en del av fellesskapet, med klare mål og virkemidler for veien dit, gir langt mer positiv effekt enn å speile mistillit og avvisning. Hvilken hjelp de har fått i fengselet og hvordan vi møter dem utenfor murene, vil være av betydning for fremmedkrigernes videre valg. Med lukkede dører blir veien tilbake til gamle kjente kort. Mens en utstrakt hånd kan gi uante positive konsekvenser. Dette forutsetter imidlertid at man har tro på at mennesker kan endre seg.

---
DEL