Vi kan avvise, eller invitere inn 

Rehabilitering av returnerte fremmedkrigere er en investering i fremtiden.

Demian Vitanza. FOTO: Tine Poppe/AscheHoug.
sirikristiansen

 

Politiets sikkerhetstjeneste vurderer dem til å utgjøre den største terrortrusselen mot Norge i sin trusselvurdering for 2017. De kategoriseres som fremmedkrigere, ekstreme islamister og syriafarere. I det offentlige rom presenteres de som kriminelle voldsforbrytere som er terrortiltalt, terrordømt og nødvendig å overvåke så vi kan forsikre oss om at et angrep ikke er under planlegging, slik at terroralarmen går. Vår tids verste fiende. Slike fremstillinger av returnerte fremmedkrigere har rot i et sikkerhetsperspektiv. Safety first, naturligvis.

Men hva gjør dette store sikkerhetsfokuset med muligheten for en god rehabilitering av returnerte fremmedkrigere?

Kombinert med hensynet til sikkerhet bør vi finne gode løsninger for rehabilitering og reintegrering. Altså bistand til å reetablere seg et liv i det norske samfunnet. Skal det bli rom for dette, må forståelsen av fremmedkrigerne justeres. Vi bør passe på at sikkerhetsperspektivet ikke blir så altoverskyggende at vi blir blinde for de individuelle forskjellene som kan være viktige i endringsarbeid. Det er tross alt mennesker vi snakker om. Mye av litteraturen om norske fremmedkrigere i dag er preget av at vi snakker om dem. Få har snakket med dem.

Mistillit. Som en etterlengtet kontrast til dette kommer Demian Vitanzas nye bok Dette livet eller det neste (Aschehoug, 2017). Han har snakket med heller enn om, og gir leserne mulighet til å balansere sin forståelse. Til tross for at boken er en roman, kan man lære mye av hovedpersonen Tariqs historie.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.