«Vi forteller oss selv og hverandre historier for å overleve»

Av Truls Lie

http://nytid.no

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Publisert: 16/09/2015

På spørsmål om hva som har motivert regissør Joachim Trier til å bruke et liv på å lage filmer, viser han til barndommen. Både hans far og mor jobbet med film – dessuten hadde han et forbilde i sin bestefar, filmskaperen Erik Løchen. Trier vokste opp på filmsettet, der han fant magien ved filmkameraet, og også noe rituelt og fascinerende, forteller han.
Nå kan man jo lure på om det å følge sin slekts fotspor er så genialt; om man heller burde gjort noe annet: «Jo, men jeg har fått muligheten til å gjøre min egen greie, utvikle min måte å uttrykke meg på.»

Dessuten virket det å se mye film sterkt motiverende på ham, og Trier endte på National Film & Television School i London der han fikk sin formelle filmutdannelse: «Jeg var en av en av de yngste som kom inn, noe som var vanskelig og som gjorde at jeg måtte overkompensere. Folk tenkte at jeg verken hadde livserfaring, eller erfaring med film. Så jeg måtte bløffe meg igjennom, og late som jeg visste en masse jeg ikke visste. Noe man fortsetter med resten av livet som filmskaper.»
Nettopp erfaringen er første tema for denne samtalen med en av Norges fremste filmregissører for tiden. Henter Joachim Trier sitt filmmateriale fra sitt eget liv – har han opplevd nok til å ha en livsvisdom å dele med sitt publikum?
«Det er et stort spørsmål. Jeg er 41 år gammel nå, så jeg antar at jeg har litt livserfaring. Jeg vet ikke hvordan man kjører bil; jeg er ikke flink til å lage mat. Men jeg har erfart det å være sammen med mennesker, og nedturer og oppturer knyttet til dét. Det synes jeg også at filmene mine reflekterer. Da jeg var yngre fokuserte jeg mer på det formmessige, men er nå også mer opptatt av å uttrykke menneskelige erfaringer, tanker, følelser – eksistensielle temaer.»

Krigsfotografer. Triers premiereklare film Louder Than Bombs handler – i likhet med Tusen ganger god natt av Erik Poppe – om en kvinnelig krigsfotograf. Poppe hadde noen slike erfaringer fra krigsområder, før han lagde filmen. Jeg spør Trier om det samme: «Jeg selv har ikke vært krigsfotograf, men jeg har møtt mange av dem, blant annet flere av Magnums beste fotografer. Jeg har også lest bøker om dette. Likevel bestemte jeg meg tidlig for å konsentrere filmen rundt familiesituasjonen. Min tilnærming til fotografen i filmen (kalt Isabelle Reed, spilt av Isabelle Huppert) som karakter handler mer om et individ – om en mor som adskilles fra sin familie. Om hvordan roller vi får i relasjoner ikke alltid samsvarer med oss selv. Isabelle påfører paradoksalt nok familien sin sorg, selv om hun har brukt livet sitt på å formidle andres sorg. Jeg valgte således å fokusere mer på familiedynamikken hjemme, heller enn en fortelle historien om en krigsfotograf ute i felten.»
Til forskjell fra krigens bomber, er det muligens heller den øredøvende tausheten Trier griper tak i. Muligens noe han har erfart personlig: «Min forrige film Oslo 31. August handler om en mann som er heroinavhengig. Jeg har ikke erfart hvordan det er å ha et rusproblem. Men jeg har kjent mennesker som har det. Jeg vet også hvordan dette kan brukes som en metafor for mer eksistensielle ting – ensomhet, følelsen av å være fortapt, veien fremover – følelser som jeg kan relatere meg til.»

Isabelle påfører paradoksalt nok familien sin sorg selv om hun har brukt livet sitt på å formidle andres smerte.

Likevel gir jeg meg ikke, da nettopp Trier i sin tredje film beveger seg mer ut i verden enn tidligere: «Ok, vi kan snakke mer om dét. Jeg tror at bilder av krig har endret seg fra 60-tallet og gjennom 90-tallet . På Balkan og i Rwanda hadde vi en sterk tilstedeværelse av konfliktjournalister. I dag får vi, gjennom mobilbilder, en umiddelbar nærhet til det som kan skildre sorgen i hele verden. Vi er blitt mer numne i forhold til de sjokkartede bildene.»
Filmen Louder Than Bombs har et øyeblikk der den vestlige ignoransen nettopp illustreres – fra flyplassen i New York: «Det er faktisk et øyeblikk vi er med Isabelle som subjekt. Mesteparten av tiden snakker filmen om morens betydning – måten hun huskes på og portretteres. Men her ser vi situasjonen fra hennes synsvinkel, der en mann bare blar forbi bildene hennes i New York Times, og overhodet ikke bryr seg om arbeidet hennes.»
Ja, hvordan kan skjellsettende erfaringer formidles fra andre kanter av verden, langt hjemmefra? Trier referer i vår samtale til hvordan krigsfotografen Don McCullin for første gang åpnet folks øyne for Vietnam, og sultkatastrofen i Biafra. Den gang disse bildene ble trykt i magasiner og aviser, var de unike. Bildene ble brakt til magasiner og aviser der redaktører valgte dem ut og satte dem i en sammenheng.
På pressekonferansen i Cannes i mai nevner Trier en av Louder Than Bombs forbilder, hvis fotografier også er brukt i filmen. Alexandra Boulat ble også nevnt da jeg tidligere skrev om Poppes film. Hun var en modig kvinne som etter hvert fotograferte mye i Midtøsten, spesielt i Gaza og på Vestbredden. Hun døde tidlig, ikke av en bombe eller selvmord, men av en hjerneblødning på sykehus i Israel. «Hun har vært veldig viktig for denne filmen, takk for at du kommer inn på henne! Jeg tilbrakte halvannet år med tematikken, siden jeg ikke hadde erfaringer fra krigssoner selv. Jeg ville fremstille et nyansert bilde, så jeg brukte mye tid på å gjøre research rundt krigsfotografering. Vi var heldige å få hjelp fra Boulats familie som var begeistret for prosjektet som ga oss materiale. Alexandra Boulat var viktig fordi hun viser konsekvensene av krig – hvilken virkning krig har på en familie. Hennes arbeid i Gaza er særlig poetisk, på den måten at hun gir oss andre bilder av det vi tusen ganger før har blitt fortalt om menneskers lidelse.»
Boulats bilder er kjent for å vise konsekvensene av de voldelige hendelsene: «Eksakt. Etter at tanksene hadde dratt, brukte hun tid med de sivile for å vise dagliglivet, overlevelse av krig og livet etter kampene – noe jeg synes er veldig rørende. I arbeidet hennes fra Balkan, spesielt fra Sarajevo, kan man se en mor som gråtende prøver å leke med sin datter for å ivareta det normale under krigens daglige angrep. Det er hjerterått og samtidig et vindu inn i realiteten til disse menneskene. Det som er bemerkelsesverdig med Boulat og andre kvinnelige krigsfotografer, er deres tilgang til andres familieliv: De får innpass i situasjoner som ikke menn så lett får tilgang til på grunn av kulturelle aspekter.»

Prøv oss gratis i to måneder!
Klikk på avisen.

Klikk-kapitalisme. Jeg spør Trier om det menneskelige begjæret etter å se lidelse, bli sjokkert over verden – om hvordan mediesamfunnet vi omgis av, nærmest nærer seg på disse bildene. Det er ikke bare Susan Sontag som har beskrevet hvordan higenen etter å se bilder av andres lidelse, virker større enn å se bilder av nakne kropper: «Ja, spørsmålet du stiller er stort, og jeg skal prøve å besvare det. Jeg ser de samme utfordringene i visse medier og på film. Vi er i større grad tvunget inn i en følelsesmessig konservatisme, der vi ikke bruker tid på det komplekse ved ting. Jeg har mange journalistvenner fra flere typer medier som sier at de er tvunget til å score raske poenger – en form for ’klikk-kapitalisme’, der rask informasjon er mer verdt enn den grundige. Blant de umiddelbart tilfredsstillende tingene er jo sjokket og tragedien. På film er det noen dramaturgiske metoder som fungerer som «sukker». Det ville være fint å gå vekk fra dette, men ikke nødvendigvis tempomessig. Jeg liker at ting utvikler seg – jeg liker tempo. Jeg vil gi publikum ambivalens, rom og en mulighet til å skape sitt eget forhold til film og bilder.»