«Vi får ikke fred uten at vi drømmer om det»

FREDSKONFERANSE: Nordisk forbrødring kan være starten på å reise en sterk, aktiv fredsbevegelse.

Skjermdump fra YouTube: https://www.youtube.com/watch?v=gkBn1vhJhrg
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

For fjerde år på rad arrangerte foreningen Folket i Bild/Kulturfront Nordiske fredssamtaler i Degerfors 14.–16. august i år, der det deltok fredsaktivister fra Sverige, Danmark, Finland og Norge for å høre på foredrag og delta i diskusjoner. Ifølge medarrangør Eva Myrdal er konferansens mål å samle alle som er mot å sende militæret for å delta i okkupasjons- og angrepskriger, til en nordisk enhetsfront. Det er en ambisiøs oppgave. Uansett er det ingen tvil om at deltakelse på konferansen gir påfyll av både kunnskap og engasjement.
Degerfors er en liten industriby med 9500 innbyggere, der Vänsterpartiet er kommunestyrets største parti. Ordfører Jan Ask innleder konferansen ved å ønske velkommen til «Nord-Europas minst NATO-vennlige kommune», og scenen er satt.
Parolen for årets konferanse er «Nei til krig – nei til NATO». For en nordmann er det forfriskende å se at motstanden mot NATO er såpass sterk i vårt nærmeste naboland. Rundt 130 mennesker, de aller fleste svenske, har funnet veien hit, mens vi fra Norge er – så vidt undertegnede kan registrere – fire stykker. Aldersgjennomsnittet blant deltakerne er høyt, men andelen unge har likevel steget siden første gang jeg var her i 2012.

Sosialdemokrater mot NATO. Fredagens hovedattraksjon er de svenske sosialdemokratene Thage G. Peterson (forsvarsminister 1994–97) og May-Britt Theorin (leder av den svenske nedrustningskommisjonen 1982–1991). Peterson mener det er foruroligende at det ikke lenger føres noen normal dialog mellom NATO og Russland, og at ingen i USA og EU tar selvkritikk for at NATO stadig har ekspandert nærmere Russlands grense. Den tidligere forsvarsministeren holder frem at Sverige må fortsette å møte motsetningene mellom Vest-Europa og Russland med en fast nøytralitetspolitikk, og med et sterkt forsvar. Et svensk NATO-medlemskap, mener Peterson, vil både føre til økte spenninger i nærområdene og gjøre Sverige til et potensielt mål for atomangrep.
«Alle jeg har snakket med fra Irak, Afghanistan, Jemen, Syria og Ukraina, sier en og samme ting: De vil ha fred,» sier Peterson. Han peker på at dagens politikere bare tenker på militære virkemidler når de analyserer mellomstatlige motsetninger. «Uten drømmer om fred og samarbeid får vi heller ikke fred,» fremholder Peterson. «Vi trenger flere politikere, prester, leger og lærere som snakker om fred og kommer med forslag til fredelige løsninger.»
Sverige må løfte frem fredsarbeid ved hjelp av diplomati, forhandlinger og bistand, fortsetter han, og sier at den viktigste delen av sikkerhetspolitikken er dannelsen av personlige vennskapsbånd gjennom idrett, turisme og kultur. Det nære samarbeidet som foregår mellom foreninger i nordiske land, bør på sikt utvides til også å gjelde Russland og Baltikum, mener Peterson.
May-Britt Theorin kommer også med en advarsel, som virker å være et gjennomgangstema blant svenskene, og som minner om vårt hjemlige forhold til EU: en advarsel mot at regjeringen fører Sverige inn i NATO via bakveien. Gjennom «Partnerskap for fred» og deltakelse i NATO-øvelser beveger Sverige seg stadig lenger vekk fra alliansefriheten, påpeker Theorin. Den viktigste kampen nå står om hvorvidt at Sverige skal godta den planlagte Värdlandsavtalet. Denne avtalen sier at Sverige og NATO skal gi hverandre militær bistand i en krigs- eller krisesituasjon, noe som vil kunne innebære at NATO-tropper blir stasjonert på svensk jord.

Svensk aktivisme imponerer med antall organisasjoner de har klart å etablere rundt aktuelle enkeltsaker.

Theorin virker pessimistisk med tanke på å få stanset denne avtalen. På den annen side mener hun det er realistisk å få forhindret at avtalen skal inkludere kjernefysiske våpen. Hun er også skeptisk til effekten av underskrifter – det er bedre å skrive personlige brev til politikerne, mener Theorin. «Om en stortingsrepresentant får overrakt en liste med 500 navn, tenker han ‹ja, ja›, – men får han fem telefonoppringninger om samme sak, vil han oppleve det som en folkestorm,» fremholder hun.

Allsang på Folkets Hus. Etter hva jeg forstår er både Theorin og Peterson ganske isolerte i sitt eget parti, men det er likevel forfriskende å oppleve at gamle, trauste sosialdemokrater kan trives på samme podium som gamle venstreradikalere og religiøse pasifister. Konferansens samlede program bærer preg av at veldig mange av innlederne er venstreradikale, og noe ensidig kritiske til USA.
Lørdagens program består av enkeltforedrag og diskusjoner om situasjonen i ulike land, deriblant Ukraina, Koreahalvøya og det tidligere Jugoslavia. Dagen avsluttes med en kulturaften i kjelleren på Folkets Hus, der noen av de danske kameratene leder an i allsang av Cornelius Vreeswijks «I natt jag drömde» og Nordahl Griegs «Til Ungdommen». Dette, tenker jeg mens vi synger, er ekte panskandinavisk forbrødring.
Søndagen går stort sett med til å dele erfaringer fra fredsarbeidet i de ulike landene. Her redegjør undertegnede for norsk fredsaktivisme – og mangelen på sådan. Det sørgelige faktum at det tidligere fredspartiet SV var medskyldige i krigen mot Libya trekkes frem, samt at de tidligere pasifistene i Miljøpartiet De Grønne er blitt NATO-tilhengere. Men én ting vi kan være fornøyde med i Norge, fremholder jeg, er at vi har relativt store medier – først og fremst Klassekampen – som er tydelige krigsmotstandere.
Svensk aktivisme imponerer med antall organisasjoner de har klart å etablere rundt aktuelle enkeltsaker. Relatert til de siste årenes konflikter har de blant annet opprettet foreningene Syriensolidaritet, som har studiesirkler og åpne møter om situasjonen i Syria, og Aktivister för fred, som gir ut det nystartede magasinet Ukrainabulletinen og arbeider for å endre svensk politikk overfor Russland og Ukraina. Torbjörn Wikland fra Folket i Bild forteller at de legger stor vekt på enhetsarbeid, blant annet ved å få NATO-motstandere fra det borgerlige Folkpartiet til å bidra i foreningens tidsskrift. Han advarer mot å la andre saker, som EU-spørsmålet, ødelegge enhetsfronten mot NATO.

Folkets bastion. Fra Finland kan Jouni Sirén fra den finske Fredskomiteen fortelle at stemningen i landet er like anspent som om de skulle vente en snarlig russisk invasjon. NATO-tilhengerne har nesten totalt hegemoni i mediene, politikken og næringslivet, sier Sirén, men motstanderne har fortsatt én maktbastion på sin side – folket! Det store flertallet av finnene er fortsatt mot finsk NATO-medlemskap. Fredskomiteen har 2500 medlemmer, forteller Sirén videre, og har gode kontakter med russisk fredsbevegelse. Sammen med to miljø- og naturvernorganisasjoner gir de ut gratistidsskriftet Voima ti ganger i året, med et imponerende opplag på hele 60 000 eksemplarer. Sirén avslutter med følgende oppfordring: «Kjære norske og danske venner: Gå ut av NATO!»

«Kjære norske og danske venner: Gå ut av NATO!»
Jouni Sirén fra den finske fredskomiteen

Danskene inspirerer på sin side ved å fortelle om ulike aktivistgrupper i flere større danske byer. Særlig spennende er det å høre om den københavnbaserte gruppa Tid til fred – Aktiv mot krig. Gruppa ble startet opp i februar i år av aktivister fra forskjellige miljøer som ville gjenreise fredsbevegelsen, og opererer med en flat struktur der avgjørelsene tas på åpne allmøter. I påsken deltok 2000 personer i demonstrasjoner som ble støttet av 34 ulike organisasjoner. De delte ut løpesedler forskjellige steder i byen, samlet underskrifter og opptrådte med levende musikk. Den felles parolen deres er å si nei til dansk krigsdeltagelse og nei til å kjøpe nye kampfly. Gruppas representant Gerd Berlev kan fortelle at reaksjonene fra folk de møter i gatene, har vært «meget positive»: «De fleste er imot at vi kjøper nye kampfly, og imot at Danmark skal føre krig ute i verden,» forteller Berlev.
Mange av utfordringene ser ut til å være de samme i alle de nordiske landene. Det hersker stor enighet om at en viktig del av fredsarbeidet er å være aktive og bygge sosiale, folkelige bevegelser. Som medarrangør Eva Myrdal sa: «Vi må ut på gatene, og vi må synge mer!» Å komme sammen og lære av hverandre kan forhåpentligvis være starten på å reise en sterk, nordisk fredsbevegelse. Neste år kan du bli med til Degerfors, du også.


Storaker er medlem i internasjonalt utvalg i Rødt, og fast bidragsyter i Ny Tid.
aslakstoraker@yahoo.no

---
DEL