Vi er ett folk nå

Dag og natt overnatter jeg med unge, kristne og arbeidere på Frigjøringsplassen. Selv Det muslimske brorskap roser meg for min sekulære, feministiske kamp mot diktaturet. Vi er ett folk nå.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nawal El-Saadawi er lege, forfatter, feminist og en av Egypts ledende intellektuelle. Hun har sittet fengslet for sine meninger under både Sadat og Mubarak. Hun har skrevet eksklusivt for Ny Tid siden juni 2009.

KAIRO, EGYPT. Jeg har vært så heldig å få leve til å være vitne til den egyptiske revolusjonen.

Den startet den 25. januar 2011, og den pågår fremdeles i dette øyeblikk som jeg skriver denne artikkelen for Ny Tid: Søndag 6. februar. Millioner av egyptere, menn og kvinner, muslimer, kristne, fra alle grupperinger og oppfatninger, er plutselig samlet som ett egyptisk folk under folkerevolusjonens fane.

Mot dette autoritære regimet, som er korrupt fra topp til bunn. Mot den hellige faraoen, som klynger seg så hardt til tronen at han er villig til å ofre hele befolkningens liv for å bli sittende. Mot den markspiste regjeringen og regjeringspartiet, som betaler bøller for å drepe ungdommer. Mot parlamentet som har latt seg kjøpe med land, kvinner, rusmidler og bestikkelser. Mot elitene, den såkalte «intellektuelle elite», som har solgt sine penner og sin samvittighet, og lagt kultur, utdanningssystem, privat og offentlig moral i ruiner. De har villedet opinionen både kollektivt og individuelt, til fordel for egne interesser, og for større eller mindre maktposisjoner i systemet.

Nå tar plutselig unge menn og kvinner til gatene, ledet an av hverandre, beskyttet av hverandre. Når politiet og sikkerhetsstyrkene, og kultureliten som kontrollerer media, faller – når regjeringsmedlemmene som sitter øverst på makten og kapitalen, og opportunistiske partiledere som har støttet det herskende regimet åpenlyst og skjult, det siste halve århundret, faller – faller også opportunismen og de dobbeltmoralske verdiene som har ødelagt samfunn, familier og enkeltpersoner.

De har skapt kaos og kalt det for «sikkerhet». De har skapt diktatur og kalt det for demokrati. Fattigdom og arbeidsledighet er resultatet av det de har kalt for utvikling og velstand. Og prostitusjon og utroskap er resultatet av det de har kalt for valgfrihet og høflighet.

Bestukket med kylling

Ydmykelsen og underkastelsen for den amerikanske og israelske kolonialiseringen har blitt kalt for «bistand» og «partnerskap», «vennskap» og «fredsprosess». Frittenkende intellektuelle som har våget å stå fram, er blitt kastet i fengsel, blitt isolert og uthengt, eller drevet i eksil.

Millioner av egyptere, menn og kvinner, har gått ut på gatene – i alle landsdeler, små og store byer: Fra Aswan til Aleksandria, Suez og Port Said, overalt i hele landet. I hovedstaden Kairo har vi samlet oss på Tahrir-plassen («Frigjøringsplassen») i hver dag og hver natt. Tahrir-plassen har blitt landet vårt, leiren vår.

Vi stiller oss på linje på asfalten og i teltene, som en solid masse av mennesker, menn og kvinner. Vi forlater ikke vår post. Selv ikke hvis politiet angriper oss forkledd som sivile, eller hvis plassen blir angrepet, slik den ble onsdag 2. februar av regjeringens innleide bøller (som har latt seg bestikke av 50 egyptiske pund og en pakke Kentucky Fried Chicken til fotsoldatene, muligens litt mer til de av høyere grad).

De stormet plassen med hester og kameler, bevæpnet med alle slags våpen – røde, gule og hvite. En av hestene tråkket meg nesten ned der jeg stod på plassen med alle ungdommene, som reddet meg og bar meg bort fra denne galskapens barbariske karavane. Jeg så dem med mine egne øyne der de red på hester og kameler som stormet inn på plassen mens de skjøt til alle kanter.

Mellom støvet og røyken som dekket plassen og alle bygningene rundt, så jeg ildkuler suse forbi overalt og ungdommer som lå og blødde. Deretter ble det utkjempet noe som lignet på et militært slag mellom regjeringsstyrkene og det fredelige egyptiske folket som roper på frihet, verdighet og rettferdighet. Men revolusjonsungdommens forsvarskomité vant over bøllene, fikk tak i flere av hestene og kamelene, og arresterte hundrevis av de innleide forbryterne.

Kristne og brorskapet sammen

Ungdommene satte opp telt på plassen for å få seg noen timers hvile i løpet av natten. Mødre med småbarn lå og sov på bakken i det kalde regnet. Der var hundrevis av unge kvinner, ingen av dem ble plaget av noen. Vi kan holde hodet løftet med letthet når vi roper på frihet, verdighet og likhet blant de unge kvinnene og medhjelperne deres.

Koptere deltar også i revolusjonen, side om side med muslimer. Noen unge menn fra Det muslimske brorskapet ropte til meg:

«Vi er uenige i noe av det du skriver, men vi respekterer deg. Og vi elsker deg fordi du ikke hykler overfor noen regjeringer eller styresmakter, verken her hjemme eller i utlandet!»

All den tid jeg var på plassen, ble jeg omfavnet av unge kvinner og menn fra alle retninger, som sa: «Doktor Nawal, vi er den nye generasjonen. Vi har lest bøkene dine, og vi har blitt inspirert til en ny start, til opprør og revolusjon av tankene du har formidlet.»

«Jeg har svelget tårene mine,» sa jeg til dem.

En ung kvinne, som het Rania Refaat, svarte: «Dette er en fest for oss alle. En feiring av frihet, verdighet, rettferdighet, nye begynnelser og opprør.»

En kristen mann ved navn Butros Dawud sa: «Vi krever en ny sivil grunnlov som ikke diskriminerer mennesker på bakgrunn av religion, kjønn, tro eller rase.»

«Vi vil at statsborgerskapsloven skal være lik for alle, uansett hvilken religion du har, hvilket kjønn du har, eller hvilken gruppe du tilhører,» ropte en ung mann kalt Tariq el-Demiry.

En ung mann ved navn Ahmed Galal sa: «Vi er folkets revolusjon. Vi vil sette opp en ny samfunnskontrakt, ikke bare stille krav. Vår revolusjons slagord er likestilling, frihet og sosial rettferdighet. Det bør utformes en komité bestående av revolusjonens kloke hoder, så ikke opportunistene som sitter på makten og kapitalen, og ikke har deltatt i revolusjonen, skal få ta over igjen. De kommer nå, med fly fra Europa og USA. Egyptere som har levd sine liv utenfor landet. De kommer nå, for å delta i ledelsen for revolusjonen. Men vi sier: ‘De som reiste seg i revolusjon er de som skal lede revolusjonen. Vi har nok folk, fra alle vitenskapelige, politiske og økonomiske fagområder. Det er vi som skal danne en kompetent komité, en overgangsregjering og den nye nasjonalforsamlingen, som skal endre grunnloven.’»

Solidaritet i praksis

En ung mann kalt Mohammed Said sa: «For første gang i mitt liv føler jeg meg stolt over å være egypter. Fortvilelsen og desperasjonen her har snudd nederlag til seier. Vi vil betale prisen for frihet med våre martyrers blod. Ingen kraft i verden kan få oss til å snu igjen. Aldri.»

Plassen har blitt til en by i seg selv, med sykehus hvor de skadde og sårede blir pleiet av frivillige leger og sykepleiere blant de unge revolusjonære. Familier kommer og tilbyr tepper, medisiner, bomull, gasbind, mat og vann.

Det er nesten som i en drøm eller en fantasi. Jeg lever med ungdommene natt og dag. Det har blitt opprettet komiteer som organiserer alle aktivitetene her: Alt fra feiing av plassen og bæring av sårede til feltsykehuset, til mottak av mat og medisiner og forsvar av plassen. Mens andre svarer på løgnene regjeringen forteller om de revolusjonære i media.

Murene av institusjoner og tabuer som har skapt skiller mellom kvinner og menn, mellom muslimer og kristne, er i ferd med å falme og smuldre. Vi er ett folk! Vi er ikke adskilte grupper konstruert på grunnlag av kjønn, religion eller noe annet.

Vi krever alle at Mubarak og regjeringen hans, partimedlemmene hans og regjeringspartiet avsettes. Vi krever at de tiltales for blodet som ble spilt 2. februar, og alle de andre dagene siden 25. januar, og at de straffes for korrupsjonen og tyranniet og alt annet de har forårsaket i løpet av de siste 30 årenes styre.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid, til minne om Anna Politkovskaja (1958-2006) – som skrev egne spalter i Ny Tid fram til hun ble skutt i Moskva 7. oktober 2006.

Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

---
DEL