Vi, døgnfluene

I sine nye beretninger fra terapirommet er det insisteringen på aldri å gi opp som gjør sterkest inntrykk.

Foto: Reid Yalom

Av: Sigmund Karterud

En veteran er Irvin D. Yalom blitt. Nå 82 år. Den californiske psykiatriprofessoren ved Stanford University, psykoterapeuten, lærebokforfatteren og den skjønnlitterære forfatteren. Det er 26 år siden hans skjønnlitterære gjennombrudd med Kjærlighetens bøddel og andre fortellinger fra psykoterapien. I mellomtiden er det kommet flere romaner fra hans hånd. Yndlingsgrepet har vært å sette fortidige filosofer i scene: Nietzsche, Spinoza og Schopenhauer. Yalom konstruerer fiktive scenarier rundt disse filosofene der deres eksistensielle favoritt-temaer får anledning til å spille seg ut. Som i boken Da Nietzche gråt. Med sin sans for kontinental filosofi har denne amerikanske forfatteren en spesiell appell til et europeisk publikum.

YalomDøden i terapirommet. Denne gangen vender Yalom tilbake til den sjangeren han i høyeste grad selv har vært med på å forme: fortellinger fra psykoterapirommet. I Vi er alle døgnfluer – og andre psykoterapeutiske fortellinger får ti personer som Yalom har behandlet de senere årene komme til orde. Felles for disse er at de strever med eksistensielle spørsmål knyttet til brudd og nye veivalg i livet. For mange av dem er dette forbundet med livets siste og avsluttende fase – og dermed døden. Det er fascinerende historier.
Hva har Yalom å gi disse pasientene og oss? Først og fremst et nærmest påtrengende nærvær og en insistering på å utnytte hvert sekund. Forandring er mulig! Her er det i høyeste grad snakk om å gripe dagen. Eller på fotballspråket: Yalom spiller til fløyta går. Enten det er døden selv som innhenter en, eller at timen eller terapien nærmer seg slutten. Og ofte har han ikke mye å gå på. Han oppsøkes av folk fra forskjellige land og steder i USA. Gjerne folk som har lest bøkene hans. Og Yalom aksepterer terapier som har en varighet på en time eller to. Da duger det ikke å sove i timen eller henfalle til «hm» eller «hva tror du selv?»

Intenst nærvær. «Moments of meeting» er et utrykk fra psykoterapilitteraturen. Det handler om at det er enkelte øyeblikk, som gjerne opptrer uventet, der det skjer noe spesielt mellom pasient og terapeut. Noe som pasienter senere husker særlig godt og som de legger spesiell vekt på når de skal beskrive endringsprosessen. Yalom dyrker slike øyeblikksmøter.
Mister de da sin kraft når han aktivt går etter dem? Tilsynelatende ikke. De ser ut til å virke like sterkt selv om det er en teknikk som ligger bak.
Yalom har vært med på å definere eksistensiell psykoterapi. Den utmerker seg ved en forkjærlighet for spesielle temaer: død, brudd, ansvarlighet, autonomi, kjærlighet, autentisitet og ærlighet, for å nevne noe. Her er diagnoser underordnet. Og terapeuten skal være maksimalt nærværende, gi av seg selv, dele egne livserfaringer (uten å være påtrengende), aktivt tilby en klangbunn, en resonans i et annet menneske. «Minding a mind,» for å si det i mentaliseringsspråket. Og Yalom har spesielle forutsetninger for å gi av seg selv når temaet dreier seg om døden. I hans alder er temaet også påtrengende for ham selv. Det hører vi en god del om.

I disse sykehistoriene følger vi Yalom fra innsiden. Hans overveielser underveis. Eksempelvis hva han tenker når det er 15 minutter igjen av timen og terapien og det fortsatt ikke har skjedd noen forløsning.

Terapeutens følelser. I disse sykehistoriene følger vi Yalom fra innsiden. Hans overveielser underveis. Eksempelvis hva han tenker når det er 15 minutter igjen av timen og terapien og det fortsatt ikke har skjedd noen forløsning. Slik sett er dette gode lærestykker også for terapeuter. Vi identifiserer oss med mannen i terapeutstolen, og lurer på hva vi selv ville ha gjort. For mitt eget vedkommende er det dette med aldri å gi opp som gjør sterkest inntrykk. Terapeutens egne følelser, som vi kaller motoverføring, har som kjent stor betydning for forløpet av en psykoterapi. Noen hver kan bli motløs. Yalom inspirerer ved å fortelle om hvordan han bearbeider sin egen tvil. Han evner å installere håp hos pasienter såvel som hos terapeuter.

Nei til diagnoser. Boken er forsynt med et instruktivt forord av Finn Skårderud. I et etterord gir Yalom en slags leseanvisning: Hans fortellinger er myntet på folk flest, og han håper den grunnleggende holdningen i dem virker inspirerende, særlig på fagfolk som – spesielt i USA – er sultefôret på denne type psykoterapi i sin utdannelse. Moderne psykiatriutdannelse, diagnoser og manualisert behandling har Yalom ikke særlig sansen for. Disse synspunktene har jeg ingen innvendinger mot, ettersom jeg ikke tror Yalom ønsker å generalisere det han driver med til å gjelde alle mulige pasienter i alle mulige situasjoner. Men tar man ham veldig på ordet, kritikkløst, kan man forledes til å nedvurdere mye annen god psykoterapi. Selv driver jeg manualbasert psykoterapi for emosjonelt ustabile (tidligere kalt «borderline»). Jeg tror ikke Yalom ville ha motsatt seg denne, dersom han fikk se hva den gikk ut på. Jeg tror snarere han ville ha anerkjent terapiformen, som jo er tenkt for helt andre mennesketyper i helt andre (desperate) livssituasjoner enn dem Yaloms egne, godt betalende pasienter i California befinner seg i.

En misjonær. Er dette god litteratur? For mange: Ja. For noen: Nei. Dette er ikke «ren» skjønnlitteratur. Og man må like den litt belærende stilen hans – Yalom har en underliggende hensikt om å være oppbyggende. På sett og vis er han en misjonær. Han vil noe sosialt med bøkene sine – han vil endre noe. Noen synes dette er skjemmende. Jeg kan forstå synspunktet, men for meg veies det opp av andre kvaliteter. Først og fremst at fortellingene (stort sett) er fascinerende. Det er et narrativt driv i dem. Og selv om man blir kjent med hans tekniske grep, som derfor ikke virker spesielt overraskende etter hvert, blir ikke historiene forutsigbare. Yalom leverer fortsatt varene.


Karterud er professor i psykiatri.
wkarteru@online.no

---
DEL