Takk til Eivind Tjønneland som i forrige nummer av Ny Tid ga tilsvar på min artikkel (6/2017). Jeg får vite at det han skrev i sitt essay (4/2017) ikke angår meg som er født i 1949, fordi «utgangspunktet» for hans angrep på oss overfølsomme var noen studenter abroad født på 90-tallet.
Men Tjønneland sparker i alle retninger. Han ser for eksempel krokodilletårer når han «ser Knausgård eller hans like grine på tv». Uten at Tjønneland vil det, kan hans tankegods fort gi næring til krenkere verden over.
Jo, det kan bli for mye følsomhet; men dét er et mikroskopisk problem når vi lever i en verden der ufølsomheten hersker, der krenkelser ignoreres og bagatelliseres, der syke får høre at krenkelsene de har blitt syke av kun skyldes deres overfølsomhet.
Som Anna Luise Kirkengen viser i sin bok Hvordan krenkede barn blir syke voksne: Mange syke har blitt enda sykere av nye krenkelser av leger som ikke vet at mentale tilstander alltid er forbundet med det Siri Hustvedt har kalt «organisk virkelighet».
I århundrer har de overfølsommes føleri, ofte forbundet med kvinnen, blitt slått ned på av lærde menn uten viten om følelsenes rolle og betydning – men som har trodd at de vet forskjellen på følsomhet og føleri.
Så vet da heller ikke Tjønneland forskjellen på å tenke embodied og disembodied – ellers hadde han unnlatt å si at ikke «all ’embodied thinking’ er like bra». Saken er at ingen klarer å tenke embodied. Ingen har lært å tenke embodied, kun disembodied. Det sitter i kroppscellene våre.
Skal vi én dag få skikkelig utbytte av å tenke embodied, må vi slutte å vandalisere våre følelser, slutte å fornekte og fortrenge emosjonenes visdom – den utsøkte og tålmodige jobben evolusjonen har gjort for oss. I stedet må vi stimulere og kultivere emosjonenes klokskap.
Og nettopp fordi all tenkning er emosjonelt engasjert og påvirket, er vår tenkning også påvirket av våre vandaliserte følelser. Og fravær av følelser gjør veldig ofte bare vondt verre.
Vi, de krenkede
...
