Vi – de grenseløse

MOTforestillinger opplevde en ny og strengere håndhevelse av utlendingslovens regelverk overfor inviterte gjester. Vi lar arrangøren fortelle med egne ord.

Se opplesning/musikk fra siste bilde på youtube: https://www.youtube.com/watch?v=N68Ldz87_eE
Harper
Kunstner og skribent.

Helt fra dagen du blir født, inngår du i flere ulike konstellasjoner av «vi». Sosiale og emosjonelle, geografiske og biologiske, egendefinerte og påtvungne. Har du et rødt pass med påskriften Norge i baklomma, faller du inn under det norske vi. Du møter sjelden stengte grensedører, få stiller spørsmål om hvorfor du vil reise på besøk til et sted, eller mistenker deg for å nekte å reise hjem igjen. Verden er i stor grad helt åpen for deg. Og om i tillegg navnet og utseendet ditt understreker at du kommer fra et kaldt, skandinavisk land nær toppen av den nordlige halvkulen, kan du trygt lene deg tilbake og nyte reisen. Du har vindusplass i VIP-loungen – inntil videre.

Det er fredag 13. mai og formiddag i ankomsthallen på Gardermoen flyplass. Jeg står rett opp og ned, har armene fulle av hvite liljer og blikket fast festet mot «Ankomst utland». Om noen få minutter skal han runde hjørnet ved utgangen og komme meg rolig i møte sammen med en liten blå trillekoffert. Forfatteren Akram Musallam, bosatt i Ramallah i Palestina, har landet på norsk jord.

Tre dager før dette kom det en beskjed fra ham, med et innhold jeg ærlig talt hadde sluttet å håpe på: «The Norwegian Embassy just called me; they WILL give me the visa, from 13th to 19th!» Endelig fikk Akram innvilget visum til Norge for å delta på festivalen MOTforestillinger i Oslo, og det etter at vi i nesten to uker hadde dyttet insisterende på de norske utlendingsmyndighetene for å få omgjort deres avslag. Liljene er glassklokker i hendene mine, og i hodet runger en gammel sang; I fought the law and the law won. Men jeg justerer slutten av setningen denne gangen. Utlendingsloven måtte til slutt bøye seg, i respekt for selveste kunsten og ytringsfriheten. Vi kan koste på oss et triumferende – og takknemlig – «Ha!».

Illusjoner. Som en av arrangørene av den antisionistiske kunstfestivalen MOTforestillinger, satte jeg brunosten i halsen da en av våre gjester fikk avslag på sin søknad om visum av norske myndigheter. Jeg tok det for gitt at en forfatter fikk komme på offisielt besøk til Norge, uavhengig av hvor i verden hun eller han hadde blitt født. Landet mitt, som gir meg bevegelsesfrihet, velferd og trygghet. Landet mitt, som liker å gjenta ord som «menneskerettigheter» og «dialog» i caps lock. Fredsnasjonen Norge. Som gjerne tar æren for å ha gitt Palestina og Israel «Bloody-Oslo-Agreement». Fredsnasjonen som i skyggene selger våpen til Israel med den ene hånden og bevilger flombelyste bistandsmidler til Palestina med den andre. Jeg burde naturligvis visst bedre enn å tillate meg selv å bli skuffet, jeg som trodde illusjonene om landet jeg ble født i var knust for lenge siden. Men. Det kom så brått på, dette avslaget. Jeg forventet motbør fra israelske myndigheter, men ikke fra norske. Noen illusjoner leier jeg altså allikevel rundt på fremdeles. Avstand gir ofte et nyttig og korrigerende perspektiv, men det er også mulig at alle de lange periodene i utlendighet de siste ti årene har gjort meg soft og full av hjemlengsel. Til et land og et vi som faktisk ikke finnes annet enn som en nostalgisk konstruksjon.

«Boikott oss.» Flere av våre gjester lander på Gardermoen denne fredagen i mai. Forfatteren Susan Abulhawa kommer over det store havet i vest, fra New York. Som amerikansk statsborger er hun visumfritt hjertelig velkommen på besøk til Norge. Men Susan er, i tillegg til å være amerikaner, en del av et annet vi; hennes foreldre måtte flykte fra Jerusalem under krigen i 1967, Susan ble født utenlands og dermed inn i den store palestinske diasporaen. Tallene varierer noe, men omtrent ti millioner palestinere er spredt over hele verden. Ti millioner mennesker. Tvunget ut og vekk, inn i en hjemløs tilværelse. Mange er fratatt sin bevegelsesfrihet fullstendig, uten stat og pass er du ingenting i vår verden, og selv besøket til slektninger og venner som bor bak de åtte meter høye betongmurene som omgir Palestina forblir en uoppnåelig drøm. Og det hjelper ikke med kjendisstatus, internasjonale litteraturpriser eller filmatiserte bøker – i dette tilfellet kanskje snarere tvert om: Susan ble avvist av israelske myndigheter i grensekontrollen forrige gang hun dro for å besøke hjemlandet. Access denied.

Utpå ettermiddagen flyr kunstneraktivistene Eitan og Eléonore Bronstein inn fra Tel Aviv. Israelske statsborgere trenger heller ikke besøksvisum til Norge. Utlendingsmyndighetene mistenker dem ikke for å nekte å dra tilbake til landet de kommer fra, de avkrever dem ikke ekteskapsbevis og fødselsattester på eventuelle barn de måtte ha for å vise «tilknytning til hjemlandet», eller å oppgi en «god grunn» for å besøke Norge. Veien er relativt fri for humper med et israelsk pass i baklomma. Men Eitan og Eléonores hovedprosjekt er De-Colonizer, som kort sagt søker en dekolonialisering av både seg selv og samfunnet rundt. De oppfordrer dessuten til full akademisk og kunstnerisk boikott av Israel – for som de sa fra scenen under festivalen: «The change will not come from within the state of Israel. We need your help to end the occuppation of Palestine: Please boycott us!»

Hvor mange år skal vi fortsette å bare være vitner uten å levere noen reell endring?

Vitner. Jeg blir liggende våken store deler av den påfølgende natten. Siden 2008 har jeg hatt årlige opphold i Palestina, i likhet med så mange andre internasjonale besøkende. Vestbredden renner nærmest over av utenlandske kunstnere, aktivister og hjelpearbeidere. Palestina tar imot alle fremmede som kommer seg igjennom israelske grensekontroller med åpne og hjertelige armer. Jeg har observert, fotografert, filmet og skrevet om de grove overtrampene på grunnleggende menneskerettigheter som palestinerne daglig utsettes for. Uten at noen ting har endret seg til det bedre av den grunn, det har faktisk bare blitt verre og verre i løpet av årene som har gått. Fortvilelsen og frustrasjonen over dette spenner innimellom bena vekk under meg. Vi besøkende på Vestbredden tar del i forestillingen som gjentar seg – vi oier og akker oss, poster bilder på Facebook og skriver med store bokstaver om hvor forferdelig den israelske okkupasjonen er. Vi er Vitner. Og plutselig handler det vel som mye om at «vi» er der, «vi» ser det, «vi» er i skuddlinjen – det handler om å få en slutt på den sionistiske galskapen. Og i bakgrunnen holder palestinerne tålmodig og rakrygget stillingen, som poeten Rafeef Ziadah sier i diktet «Hvis mine ord kunne stoppe dette» (fremført på festivalen). For all del – vitner er viktige. Å formidle det man ser, er viktig, og internasjonal tilstedeværelse er viktig. Men hvor mange år skal vi fortsette å bare være vitner uten å levere noen reell endring?

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL