Vi bygger ikke demokrati

Leger Uten Grenser er ikke på Norges side i krigen i Afghanistan. Nøytraliteten er vårt eneste forsvar.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nødhjelp. I utallige møter med FN, Nato og andre aktører i Afghanistan har vi opplevd at samtalen avsluttes med: «Vi har i hvert fall samme mål». Slike utsagn gjør oss i Leger Uten Grenser nervøse. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

Demokrati, utdanning og likestilling er viktige målsettinger, og mange mennesker finner dem verdt å kjempe for. Men det er ikke vår jobb. Leger Uten Grenser er en medisinsk, humanitær nødhjelpsorganisasjon som skal redde liv og lindre nød der behovet er størst.

Men dette blir stadig vanskeligere. Fordi krig og katastrofesituasjoner er blant de vanskeligste arbeidsplassene som finnes. Fordi situasjonene som regel er kaotiske og uoversiktlige, og frontene er uklare. Og fordi militære styrker bruker nødhjelp som et våpen i krig.

Vi har lite til felles med Nato, men ett fellestrekk finnes: Vi drar til krigen, ikke fra den. Mens Nato har deltatt i noen få kriger de siste tiårene, har vi vært tilstede i alle. En annen helt vesentlig forskjell mellom oss og Nato er at vi er bevæpnet kun med våre medisiner, våre telt og stetoskop. Derfor er vi sårbare. Som humanitære aktører i krig og konflikt er vi beskyttet kun av vårt gode navn og rykte. Et omdømme som opprettholdes ved at vi fortsetter å leve opp til våre løfter om å hjelpe alle som trenger det, uansett hvem det er, uansett hvor de er og uansett hvorfor de trenger hjelp.

Denne tilliten er kjernen i Leger Uten Grensers humanitære arbeid. Nettopp derfor er vi redde for at aktører med andre motiver skal stjele våre ord og symboler, skape forvirring og sammenblanding – og ødelegge tilliten vi møysommelig har bygd opp.

Det humanitære mål er at mennesker skal overleve krigens brutale ødeleggelser. Det betyr at vi vil nå fram til og behandle dem som trenger det mest.

Ta for eksempel Afghanistan i dag: Andre aktører, Nato, FN og utviklingsorganisasjoner, jobber for morgendagens Afghanistan. Men vi bygger ikke demokratier og jenteskoler, eller kjemper for menneskerettigheter. Det vi gjør er for Afghanistan i dag. Vi redder liv for å redde liv.

Vi har respekt for dem som arbeider langsiktig. Men disse aktivitetene er ikke humanitære. De kan ligne, men de faller alltid utenfor det begrensede humanitære prosjektet, fordi de nødvendigvis vil ha et politisk utgangspunkt. Når disse aktivitetene sammenblandes med de humanitære mål om å redde liv og lindre nød her og nå, så skaper det forvirring og motsetninger. Hvis lokalbefolkningen og stridende parter ikke lenger kan stole på at våre aktiviteter er nøytrale og humanitære, så kan vi fort bli sett på som et legitimt mål på lik linje med Nato-styrkene. Den indirekte konsekvensen av dette er at sivile i konflikt ikke mottar den hjelpen de har rett til, fordi det blir for farlig å hjelpe dem.

Vi har ingen mening om væpnede styrker skal bli eller forlate landet. Vi har ingen mening om Taliban. Vi er ikke på Norges side i krigen i Afghanistan. Vi er ikke på noens side. Det er dette det betyr å være nøytral, ett av grunnprinsippene i humanitært arbeid. Og det er nettopp derfor det er så feil å kalle en krig humanitær, eller snakke om humanitært-militært samarbeid. Alt vi ber om er at de militære styrkene holder seg unna oss og vårt arbeid.

Derfor blir vi nervøse når andre aktører sier at vi har samme mål. Vi som humanitær aktør trenger vårt eget handlingsrom og vårt eget språk. Vi må få lov til å hegne om den egentlige betydningen av humanitær, nøytral nødhjelp. Fordi det er vårt eneste forsvar. Mister vi det, vil svært sårbare mennesker stå igjen uten noen form for hjelp.

---
DEL