«Vi burde visst bedre»

Tjue år har gått siden inngåelsen av Oslo-avtalen, som skulle bety starten på fred mellom Israel og Palestina. «Det fyller meg med tristhet å se tilbake på optimismen som fantes for 20 år siden, da avtalen ble inngått,» sier generalsekretær i Norsk Flyktninghjelp, Jan Egeland.

Fra videoen.
Carima Tirillsdottir Heinesen
Journalist i Ny Tid (migrasjon, konflikt).

Den 24. september er det 20 år siden Oslo II-avtalen ble inngått i den egyptiske byen Taba. Avtalen ble signert i Washington fire dager senere av Israels statsminister Yitzhak Rabin og PLOs leder Yasir Arafat. USA, Russland, EU, Egypt, Jordan og Norge var vitne til signeringen.
Oslo II-avtalen var videreføringen av Oslo-avtalen i 1993, den første politiske avtalen mellom Israel og Palestina. Avtalen fra 1993 la opp til en totrinns fredsprosess og la det politiske grunnlaget for begrenset palestinsk selvstyre, med delvis israelsk tilbaketrekking fra okkuperte palestinske områder på Gazastripen og Vestbredden. Oslo II-avtalen delte derimot Vestbredden inn i tre områder med ulik status. Avtalen la også grunnlaget for en videre fredsprosess over fem år. I filmen Beyond the Peace Process belyser Ny Tid-redaktør Truls Lie Oslo-prosessen fra ulike vinkler gjennom intervjuer med aktivister, politikere og statstledere. «Norge forsøkte i beste mening å være en tilrettelegger for samtalene, men de politiske forhandlingene hadde én part som var altfor mektig, og som siden anses for ikke å være så veldig interessert i å la palestinerne gjenvinne sin frihet,» sier Lie.
Noe av grunnen til at Norge fikk mulighet til å spille en sentral rolle i Oslo-prosessen, var det tradisjonelt nære forholdet mellom arbeiderpartiene i Norge og Israel, og den nære kontakten mellom Norge og PLO som ble utviklet på 1980-tallet – blant annet som følge av kontakten med den palestinske toppledelsen i Libanon, der Norge fra 1978 hadde soldater i FN-styrken UNIFIL. Oslo-avtalen ble betegnet som en stor seier for norsk diplomati. Men avtalen møtte kritikk fra flere hold.
«Vi har et ordtak på hebraisk som sier at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Jeg har ingen tvil om at den norske siden hadde gode intensjoner. Men de tok feil – de ble manipulert av israelske myndigheter,» sier den israelske statsviteren og aktivisten Ilan Pappe i filmen. «Spørsmålet er hvorfor de, da de innså at de ble manipulert to år inn i Oslo-avtalen ved Oslo II-avtalen, ikke gjorde noe. Jeg klandrer dem ikke for å tro israelerne på at de hadde en historisk rolle når det gjaldt forsoning mellom PLO og Israel – at de rett og slett ikke innså at det Israel var ute etter, var å finne en erstatter for okkupasjon.»

Trist. Forsøket på å opprette fred mellom de stridende, skulle vise seg å vanskeliggjøre veien til forsoning mellom de to partene. Den første Oslo-avtalen, fremforhandlet gjennom Oslokanalen, ble undertegnet i full offentlighet foran Det hvite hus i Washington i USA den 13. september 1993 – etter først å ha blitt signert i hemmelighet i Oslo den 20. august. Kort tid før seremonien hadde partene blitt enige om de siste formuleringene i brevene, som innebar gjensidig anerkjennelse. «Det fyller meg med tristhet å se tilbake på optimismen som fantes for 20 år siden – da avtalen ble inngått,» sier generalsekretær i Norsk Flyktninghjelp Jan Egeland i filmen.
Siden filmen ble laget i 2013 har man sett en stadig ekspandering av bosettinger på Vestbredden, og vært vitne til enda en krig. Etter valget i mars i år har en ny, konservativ regjering kommet til makten. Lie mener det er vanskelig å være optimisisk med tanke på en løsning for fremtiden. «Man kan ikke være spesielt optimistisk med hensyn til Palestina-konflikten. Muligens vil énstatsløsningen etter hvert tvinge seg frem, da dagens palestinske områder er altfor fragmenterte til at en tostatsløsning er mulig, samt at Israel ikke kan fortsette med den adskillende apartheidmuren i all evighet og bli tatt på alvor internasjonalt,» sier Lie.
Fra palestinsk side fikk avtalen blandet mottakelse i 1994. PLO-formann Yasir Arafat ble kritisert for å langt på vei ha godkjent avtalen uten å involvere hele organisasjonen eller den palestinske nasjonalforsamlingen. Det ble også kritisert at PLO-ledelsen ga opp det historiske kravet på Palestina og landområdene som gikk tapt da Israel ble opprettet i 1948, samt områdene som fortsatt var besatt av jødiske bosettinger. Den manglende retten for palestinske flyktninger til til å vende tilbake, høstet også kritikk, samt at Israels faktiske okkupasjon av de palestinske områdene som ble erobret i 1967, ikke ble omtalt som sådan. Kritikken kom fra flere hold, også innad i PLO, og i enda større grad fra radikale og islamistiske grupperinger, som Hamas og Islamsk Jihad.
«Oslo-avtalen i seg selv var stille når det gjaldt palestinsk suverenitet og selvstendighet. Dette sier noe om hvor vanskelige temaer dette var på denne tiden,» sier Salam Fayyad i filmen. «Å ta opp Palestina eller en sterk palestinsk suverenitet, var ikke akseptabelt. Dette handler ikke om noe annet enn å gjøre det umulig for vårt folk å leve som frie mennesker med verdighet og et eget land,» sier Fayyad videre. Han var president for den palestinske selvstyre-
myndigheten fra 2007 til 2013.

Flere bosettinger. Siden den første avtalen ble signert i 1993, har antallet bosettinger på Vestbredden økt fra 100 000 til 380 000 i 2015. I samme tidsrom har bosettingene i det annekterte Øst-Jerusalem økt fra 150 000 til 200 000.
Den omstridte avtalen blir av mange omtalt som «den andre nakba» (Al Nakba betyr «katastrofen» på arabisk, og brukes ofte som betegnelse på masseflukten fra Palestina under krigen i 1948).
«Jeg klandrer palestinerne,» sier fredsaktivist og tidligere regjeringsmedlem Hanan Ashrawi, som også sitter i PLOs hovedstyre. «Vi burde ikke ha signert denne avtalen. Vi burde visst bedre.»

Se videoen på www.vimeo.com/88103160, passord «Oslo»


carima@nytid.no

---
DEL