Vetlesens etikk

I forrige uke hadde professor Arne Johan Vetlesen kronikken «Bosnia-drap som selvoppfyllende profeti» på trykk i Ny Tid. Her får han svar av tidligere stortingsrepresentant og ambassadør Gunnar Garbo.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen, som stundom ytrer kloke tanker, oppgir likevel ikke sin utrettelige innsats for å påføre Thorvald Stoltenberg et medansvar for folkemordet i Srebrenica for ti år siden. Så ubehagelig det enn måtte være, skriver han medfølende i Ny Tid 19. august, må ansvaret «like fullt brytes ned til navngitte individer». I dette øyemed retter han sin beskyldning mot FNs norske fredsmekler.

Det virker ikke som om professoren stiller tilsvarende etiske krav til sin egen debatt-teknikk.

Når han beskylder Thorvald Stoltenberg for å være pro-serbisk og jeg bemerker at man trolig med samme rett kan kalle ham selv for anti-serbisk, erklærer han at jeg gjør meg skyldig i en kortslutning. Vetlesen er bare imot de vondeserberne. Derimot er hans egen generalisering om Stoltenbergs serbiskhet åpenbart i orden, for Stoltenberg holdt angivelig med de vonde.

Til støtte for sin beskyldning om at Stoltenberg var partisk, nevner Vetlesen Karadzics uttalelse om at serbere, kroater og muslimer ikke lenger kunne leve sammen. Han peker på at Stoltenberg kort tid etter sa: «Du kan ikke tvinge folk til å leve sammen.». Denne uttalelsen utlegger Vetlesen så som om fredsmekleren gjorde den ene partens «analyse, diagnose og løsningsforslag» til sitt eget.

Fredmeklere hadde rett

En ting er at en eller flere parter i en konflikt erklærer at de ikke orker å leve sammen. Noe ganske annet er å peke på at man ikke kan tvinge dem til det. Dette dreier seg om to helt forskjellige holdninger. Fredsmeklernes oppgave var å forsøke å få partene til å leve sammen i fred. De var nødt til å forholde seg til de stridende på alle sider og legge det presset på partene som var mulig for dem. Men selvfølgelig hadde Stoltenberg rett. Man kan ikke tvinge folk til å leve sammen.

Et tredje punkt: Vetlesen påstår at jeg gjør meg «helt avhengig av ettertidens kunnskapsfortrinn vis-a-vis fortiden». Når jeg mener at alle parter burde ha godtatt delingsplanen i 1993, var det angivelig «fordi fasiten viser at en avtale i 1993 ville ha spart hundretusener av menneskeliv». Også dette er hans egen tendensiøse utlegning. Selvfølgelig visste ingen den gangen hva de neste par årene ville bringe. Men denne planen var på nippet til å lykkes. Jeg mente og mener at den burde ha blitt godtatt, ganske enkelt fordi den ville ha skapt fred. At ettertiden har vist hvor store lidelser den siden ville ha spart befolkningen for, er bare en trist bekreftelse på at fredsmeklerne hadde rett.

Det var bosniakkene og ikke amerikanerne som nektet å underskrive Vance-Owen planen, skriver Vetlesen. FNs generalsekretær erklærte i sin rapport til Sikkerhetsrådet 26. mars 1993 (S/25497) at det da manglet to av ti underskrifter. Men det var bare de bosniske serberne som ikke hadde signert de provisoriske dokumentene, fremholdt han. Nå mente generalsekretæren at verdenssamfunnet måtte legge press nok på partene til at alle underskrev. Etter mitt skjønn dokumenterer EUs fredsmekler David Owen i sin bok Balkan Odyssey at det først og fremst var USAs negative holdning til EUs og FN s fredsplan som hindret dette.

Albrights angrepslyst

Amerikanerne var ikke tilhenger av bombing mot en av partene, hevder Vetlesen endelig. Ikke? I studien Stumbling into a new role (Forsvarsstudier 5/1999) gjør Torunn Laugen det klinkende kart hvordan europeerne, med støtte fra FN, strittet imot USAs krav om å gi NATO rett til å bombe bosnisk-serbiske mål etter eget valg.

I sin bok Winning Ugly skriver Ivo H. Daalder og Michael E. O’Hannon også at USAs utenriksminister Madeleine Albright lenge arbeidet for å sette inn militær makt mot Milosevic i Bosnia og konsekvent slo til lyd for luftangrep.

Hva som var viktig for meg å få fram i min forrige replikk, var at ikke bare Thorvald Stoltenberg, men alle de europeiske land som hadde fredsstyrker på bakken, strittet imot dette maktkravet. Vetlesen påberoper seg fire mellomledere i State Department som på den tiden sa opp stillingene sine. Jeg vil tro at grunnen deres var at Albright motstrebende bøyde seg for europeerne. Dessverre gjorde hun ikke det samme da det gjaldt fredsavtalen.

2

---
DEL

Legg igjen et svar