Vestlige reisende shopper lidelse

– Man må reise med ydmykhet og respekt, sier Marita Liabø.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Marita Liabøs fjerde roman Mafia kom i høst og handler om unge backpackere på reise i Sørøst-Asia. De starter rollespillet Mafia, et pyskologisk og utfordrende spill. Ryggsekkturistenes holdning til landene de besøker og andre reisende vitner om liten forståelse for både andre mennesker og kulturer. Gjengen i Mafia er på en ego-tripp og via spillet bruker de nøden, menneskene og kulturene rundt til å iscenesette seg selv. De dyrker også drømmen og ønsket om å oppleve noe «ekte» og noe «farlig» – de ønsker seg en akkurat passe porsjon lidelse. Både distansen mellom forfatteren og forteller-jeget og kritikken mot de reisende i romanen kommer tydelig fram.

– Er backpackere så ille som du skal ha det til i boka di?

– Jeg har satt ting på spissen i romanen, sier Marita Liabø.

– Jeg har selv følt på kroppen det å være «en dårlig turist». Jeg begynte å reise rundt da jeg var 22 år og skulle ønske jeg reiste mer reflektert allerede da.

Inflasjon i reising

– Finnes det et alternativ? Skal vi slutte å reise?

– Vi må jo fortsette å reise. Men man må ha et reflektert forhold til hva man gjør. Det virker som det er gått inflasjon i reising. Thailand i 1993 var det som Kambodsja og Laos er blitt nå. Thailand er blitt «syden,» og mange backpackere reiser nå til Kambodsja og Laos for å oppleve det de tidligere opplevde i Thailand.

Marita Liabø blir nostalgisk når hun tenker på sine egne reiser blant annet til Kina i 1993 – det var langt færre reisende da, og de som reiste hadde et høyere refleksjonsnivå.

– Jeg mener at det da var mer vanlig å tenke miljø, solidaritet, u-hjelp og hadde en bevissthet om hva som var viktig å ta med seg hjem i den mentale ryggsekken. Nå reiser «alle» fordi de har råd til det og uten annen begrunnelse enn at de vil ha et friår.

– Man må reise med ydmykhet og respekt i forhold til å ikke kle seg usømmelig, drikke for mye eller bråke for mye. Veldig mange – inkludert personene i romanen – gjør nettopp dette. I norske aviser kunne vi lese at da det klokka tolv på nyttårsaften i Thailand skulle være en offisiell minnestund med stillhet insisterte noen norske turister på å sende opp fyrverkeri.

– Dette med å ikke kle seg usømmelig gjelder i størst grad kvinner, slik sett gjør vel den patriarkalske strukturen i de fleste land det langt vanskeligere å reise for kvinner?

– Det er klart det er vanskeligere å være en kvinne som reiser alene. Men vi kan også påvirke samfunnet i en mer likestilt retning ved at mer patriarkalske kulturer ser at kvinner kan reise alene og ikke er avhengig av å gifte seg og få barn. Selvsagt har jeg ofte vært lei menn som plystrer og seksuelle hentydninger som man tross alt bør besvare både stolt og høflig. Samtidig er det jeg som besøker dem, og jeg må innrette meg etter deres kultur.

– Mange reiser med en arroganse, ett er en språklig arroganse, der man blir irritert når lokalbefolkningen ikke behersker engelsk like godt som vi gjør. Noe annet er holdningen om at «De skal bare lure oss» eller «De er bare ute etter pengene våre». Jeg blir provosert av slike uttalelser. Det er klart at de enkelte ganger tar mer betalt av oss enn av lokalbefolkningen. Men det er noe du må ta på kjøpet, og som rik vestlig turist tåle. Turistene er ikke en homogen gruppe, og noen turister behersker kunsten å prute, mens andre ikke gjør det. Noen blir lurt, mens andre vet hvordan de skal håndtere innpåslitne selgere. Noen mener at det er riktig at de mer velstående skal betale mer, andre ikke. Som turist må man rett og slett lære de nye spillereglene og akseptere å feile på veien.

Shopper lidelse

– Maren, som er jeg-personen i romanen, er irriterende i sin egen navlebeskuelse.

– Maren er typisk. Hun vil så gjerne være en «god reisende» men blir dratt inn i et miljø hvor hun blir opptatt av andre ting. Man blir fanget av folkene rundt seg, og når man er langt hjemmefra føles det fort intimt og familiært.

– Men det er ikke håpløst. Jeg tror at alle i romanen, med unntak av Hedda som er den ultimate ego-reisende, vil få en erkjennelse i etterkant. De vil skamme seg over det de har vært med på, og de vil være mer reflektert på neste reise. Det er på sett og vis det jeg har gjort selv. Jeg skammer meg når jeg tenker på hvor mange ganger jeg har vært full i land hvor kvinner ikke rører alkohol.

– Det virker som vestlig ungdom generelt og personene i boka spesielt shopper lidelse og bruker det de opplever på reise som noe å ha på livs-CVet. Dermed skal de helst oppleve noe «grusomt» og «ekte».

– Ja. Dersom denne gjengen i Mafia hadde opplevd en tsunami og overlevd, ville det vært det perfekte klimaks for dem.

– Jeget i Mafia har rett i at vi er bortskjemte i Norge, og man skulle tro at alle hadde godt av å komme til fattige land og se hvordan de lever – hvorfor er det ikke slik?

– Målet med å reise ut er i mange tilfeller å kjenne på smerten som finnes i verden. Men dette er vanskelig for vestlige bortskjemte ungdommer. Vi er for bortskjemte. Det er ofte umulig for oss å sette oss inn i situasjonen, i smerten og nøden.

Flomkatastrofen som rammet så mange har fått Marita Liabø til å reflektere.

– Tsunamikatastrofen har gått inn på oss alle. Jeg både kjenner ei som er savna og har vært på mange av de katastroferammede strendene, sier Marita Liabø. Hun er skuffet over den navlebeskuende norske medieoffentligheten.

– Det kan være både enkelt og farlig å kritisere. Men selv om de norske fredsmeklerne i Sri Lanka arbeider hardt og gjør en svært viktig jobb, er mediedekningen ofte preget av en slags selvgodhet. Det norske aspektet blir i mange sammenhenger trukket fram når vi heller skulle ha fokusert på helheten og det internasjonale perspektivet.

– Jeg hørte en eldre tamil på TV som i etterkant av katastrofen sa: «Fra nå av vil det bli bedre. Gud har testet oss. Moralen var blitt for dårlig». Det traff meg slik. At han hadde dette håpet om at det nå ville bli bedre. I et land som sliter med å etablere fred. Det er så mange paradokser. Det er jo egentlig vi som hadde fortjent en tsunami, og ikke folket på Sri Lanka.

– Men tror du det hadde hjulpet? Kanskje vi hadde blitt enda mer selvopptatte da. Se på USA etter 11. september. Det første George W. Bush snakket om var hevn.

– Ja, kanskje det ikke hadde hjulpet. Vi har jo fått en liten rystelse med denne katastrofen i og med at såpass mange nordmenn også er savnet. Men vi lever i en ekstremt beskyttet tilværelse. Ingenting truer oss, verken naturkatastrofer eller annet. Hadde vi måttet oppleve noe slikt, ville vi kanskje satt mer pris på det vi har og delt mer med andre.

Turisme

– Vi har fått en verden med turisme. Der de som har penger reiser og de som ikke har penger tjener penger på de som reiser. Slik er verden i dag. Veldig mange samfunn er bygd opp rundt turisme og det vil være kritisk om vestlige turister nå slutter å reise til Thailand, påpeker Marita Liabø og fortsetter:

– De tsunamirammede innbyggerne i Thailand klarer seg nok bedre enn de gjør i Indonesia – men mange vil måtte revurdere livene sine. Jeg lurer for eksempel på hvordan de utallige prostituerte tenker nå.

– Levestandarden stiger i Sørøst-Asia takket være turisme – men med uheldige bivirkninger som prostitusjon, narkotikahandel, korrupsjon og økt alkoholforbruk. Vestlige turister bidrar til en demoralisering av samfunnet.

Om Norge som humanitær stormakt sier hun:

– Norge gir ganske mye, men det kan bikke over i skryt. Det skulle bare mangle at Norge ga mye. Jeg er redd norske turister kan komme til å reise til Sri Lanka og forvente god service fordi «vi ga mest».

– I Norge er det slik at nesten alle har råd til å reise, i motsetning til for eksempel USA som har sterkere klasseskiller.

– Merket du noe til at det var mindre fyrverkeri på nyttårsaften enn det pleier?

– Nei, jeg er ikke sikker på det. Ikke i Førde, der jeg var. Men i lokalavisa ble det fokusert på en annen side av en eventuell boikott av fyrverkeri: Mye av fyrverkeriet er laget i Thailand og det som ikke ble solgt før nyttår, blir liggende på lager til neste år, da det blir bestilt mindre, noe som kan føre til at bedrifter i Thailand går konkurs.

Solidaritetsfond

– Hjelp til selvhjelp er bedre enn bare hjelp. Å gi til barn som tigger er fornedrende både for dem og for deg. Skal barn oppdras til å tigge? Et alternativ vil være å bli kjent med noen, for så å hjelpe dem over en periode. Eller resten av livet.

Liabø foreslår en reiseskatt for å utjevne noen av forskjellene mellom fattig og rik. Alle vestlige turister som reiser til den tredje verden burde betale en sum på kanskje tusen kroner som plasseres i et solidaritetsfond og brukes til å bekjempe prostitusjon og skape arbeidsplasser.

I tillegg til mange lengre og kortere reiseopphold er Marita Liabø cand. philol. med hovedfag i engelsk litteratur. Nå sier hun at hun heller skulle ønske hun var blitt lege og jobbet i Leger uten grenser.

– Jeg har jo tatt den mest navlebeskuende utdannelsen i verden, sier hun og ler. Men hun tar seg i det.

– Nei, litteratur og språkvitenskap er selvsagt viktig.

I tillegg til å være forfatter, jobber Marita Liabø som redaktør i en forskningsbedrift som jobber med skoleforskning. Hun er allerede i gang med neste bok, foruten å skulle prøve seg på en ny sjanger som dramatiker. Liabø, som er oppvokst i Førde, er blitt tilknyttet Sogn og Fjordane Teater og skal skrive teatertekst til dem.

Tilslutt sier Marita Liabø:

– Jeg fordømmer ikke backpackere. Jeg er en ryggsekkturist, jeg også. Men jeg er blitt bevisst på mine dårlige sider når jeg reiser.

1

---
DEL

Legg igjen et svar