Vestens medier er Mugabes nyttige idioter

I vesten framstilles konflikten i Zimbabwe som om den står mellom en sivilisert og undertrykt hvit minoritet på den ene siden og regjeringspartiet ZANU-PFs tyranni på den andre. På hjemmebane brukes denne framstillingen for hva den er verdt av president Robert Mugabe og hans regime.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den zimbabwiske forskeren Amanda Hammar er medredaktør av og skribent i boka Zimbabwe’s Unfinnished Business – Rethinking Land, State and Nation in the Context of Crisis. Boka er en analyse av den politiske situasjonen i Zimbabwe, med utgangspunkt i forholdet mellom landspørsmål og ressursfordeling. Ifølge Hammar er det behov for en nyansert forståelse av situasjonen i det afrikanske landet. Mugabes påstand om at krisa viser et fordelingspolitisk problem er ikke tilstrekkelig, sier Hammar. Men den motsatte versjonen (som vi ofte blir presentert i vesten), at den utelukkende er en konsekvens av dårlig lederskap, er like utilstrekkelig hevder hun.

Krig

– Den viktigste metoden ZANU-PF-regimet bruker for å holde seg ved makta, er å monopolisere historien. Både de nye presselovene og den nye «vernepliktsordningen» for ungdom er forsøk på å diktere hvordan historien om Zimbabwe fortelles. Da ZANU-PF for første gang møtte reel politisk motstand for fire år siden, var svaret å bruke den samme retorikken og det samme språket som de brukte under frigjøringskrigen i slutten av 1970-årene, sier hun.

Hammar forteller om et parti som har erklært krig. For et halvt år siden utpekte Mugabe en ny regjering som han selv ga merkelappen «krigsregjering». Og fiendene er de samme som for 23 år siden: Landets hvite, landeiende minoritet med sine allierte og vesten, først og fremst representert gjennom «kolonimakten» England.

Nyttige idioter

Og til dette får Mugabe god hjelp av blant annet BBC, CNN og NRK, skal man tro Hammar. Selv om hun understreker at hun ikke har gjort noen vitenskapelig analyse av Zimbabwe-dekningen i vestlige medier, mener hun likevel at man kan se en klar undertone i mye av den: Landet forfaller, og sivilisasjonen er på tilbaketog.

For et par år siden var det mye fokus i vestlige medier på de hvite farmerne og hvordan de ble trakassert. Dette var reportasjer som passet som hånd i hanske med regjeringspartiets ideologiske prosjekt:

– De gjorde det meget enkelt for Mugabe å spille på rase. Alt han behøvde å gjøre, var å vise til denne dekningen og si til folket: «Se hvordan de hvite ser på oss – som usiviliserte barbarer. Forrige gang vi så det, var det vi som var frigjørere. På samme måte skal vi frigjøre landet denne gangen også», sier Hammar. Som mener at mediedekningen av utviklingen i Zimbabwe har gjennomgått en forandring de siste årene:

– Før var det sterk fokus på hvite farmere. Nå er denne til en viss grad erstattet av reportasjer som fokuserer på menneskerettighetsbrudd, hevder hun.

Fienden

Men selv om reportasjene fra Zimbabwe har blitt annerledes, brukes både de og vestlige politikeres utfall mot regimet i det afrikanske landet aktivt av Mugabe.

– Mugabe er meget god på å «snu» meningsinnhold. Når vestlige politikere kommer med sterke utfall mot regimet, er hans svar å snakke om dem som angrep på Zimbabwes suverenitet, sier Hammar. Som mener at regimets retorikk ovenfor landets eneste reelle opposisjonsparti, Bevegelsen for Demokratisk Forandring (MDC) også må forstås i denne sammenhengen.

– Mange vil nok mene at ZANU-PF har klart å framstille MDC som neo-kolonialistenes allierte. Den kanskje viktigste metoden de bruker for å undergrave MDC er å bruke krigsretorikken og framstille dem som fienden – som de som ønsker å få landet tilbake på fremmede hender igjen, sier hun.

Landarbeiderne taper

I «kampen» mellom hva Hammar kaller ZANU-PF og MDCs prosjekter er det en gruppe som lider mer enn noen annen. En gruppe man sjelden hører om reportasjene fra det afrikanske landet.

– De som var lønnsarbeidere på farmene før okkupasjonene, lider fryktelig for øyeblikket, sier Hammar.

Hun beskriver en gruppe med mennesker som faller helt utenfor ZANU-PFs «frigjøringsprosjekt».

– Hundretusenvis av mennesker lever som helt rettighetsløse. De har blitt kastet ut av hjemmene sine, barna deres får ikke utdanning og de lever bokstavelig talt fra hånd til munn. Den humanitære katastrofen i dette kan ikke overvurderes, hevder hun.

Resten av Afrika

Det er ikke bare på hjemmebane at Mugabe bruker vestens bilde av seg selv. Han har lenge forsøkt å «eksportere» prosjektet sitt til nabolandene. Og i forsøket på å framstå som hele det sørlige Afrikas frigjører er ikke rollen som «vestens versting» å forakte, i følge Hammar.

– Hvordan tror du mediedeknnigen av Zimbabwe mottas i resten av Afrika?

– I Sør-Afrika har Mugabe fått en stor tilhengerskare. Blant annet har flere organisasjoner for landløse der gått offentlig gått ut og støttet ham, og sagt at de ønsker at den sørafrikanske regjeringen skal følge hans eksempel, sier hun. Og fortsetter:

– Krigen i Irak er et meget godt eksempel på at vestens «siviliseringsprosjekt» ikke forsvant med kolonialismen. Dette er noe de fleste afrikanere er smertelig klar over. I denne virkeligheten hjelper man Mugabe til å framstå som Afrikas fremste antiimperialist når man framstiller ham på den måten man gjør.

---
DEL

Legg igjen et svar