Vestens home-trash-party

Her en kveld ringte det en mann som nylig var kommet hjem fra Kina. Han presenterte seg som tidligere høyremann og etter talemåten å dømme hadde han neppe takket nei til serveringen under flyreisen. Det er langt fra Kina til Norge.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Han ringte for å fortelle om kullkraftverk som åpnes. Om energien som brukes, om lysene som står på. Og han hadde løsninga: Kineserne må legge om tida. De må begynne å ha samme tid som Taiwan. De må ha en time mindre hjemme etter at det er blitt mørkt, for det vil bety en time mindre med millioner av lamper, fjernsynsapparat og andre apparater i sving.

– Det er det som er løsninga, sa han. Vi må tørre å tenke nytt og å legge om. Jeg har sett deg diskutere gasskraftverk på tv, sa han og konkluderte med at de gasskraftverka han hadde sett meg diskutere på tv var betydningsløse mot alle disse kinesiske kullkraftverka. Jeg prøvde å si at jeg som leder i SU kanskje kunne gjøre en forskjell her i landet, men at jeg neppe hadde muligheten til å få kineserne til å stille klokka si kollektivt. Jeg har liten tro på at Norge skal kunne regulere millioner av kinesere om man ikke kan hamle opp med sin egen oljesektor. For det er da strengt tatt ikke kineserne sin skyld at kloden begynner å takke for seg, de har bare tatt del i et home-trash-party som vesten for lengst har invitert til.

Jeg fikk aldri helt svar på hvorfor den tidligere høyremannen og nå berusede kinafareren mente det var tvingende nødvendig å oppsøke meg på kvelden da han entret moderlandet, men han ville åpenbart dele noe han mente var viktig.

– Kan ikke du få noen som kan dette til å regne på det da, sa han. Ja, ikke det at jeg ikke tror du kan gjøre det, men du vet. Bellona eller noe, mente han.

Noen timer etter samtalen vår fikk jeg en tekstmelding. «Lov å tenke over det. Det er miljøpolitikk», sto det. Selve mantraet fra samtalen. Jeg skjønner at millioner, for ikke å snakke om milliarder av lamper og elektriske apparat, kullkraftverk og nye biler i Kina kan få selv tidligere høyremenn til å tenke at noe må gjøres. Problemet er at de ikke har tatt innover seg at systemkritikk kan være miljøpolitikk. De har rett og slett ikke erkjent at det de forfekter fremfor alt, nemlig et marked i fri flyt, nettopp er det som fordobler mengden elektriske apparater, nyttige som unyttige, mengden biler og mengden kraftverk av ymse slag for at selve veksten i alt som vokser, skal fortsette å ese. Hva om høyrefolk hilste på når de møtte seg selv i døra, framfor å kikke mot Kina?

Kjernen i kapitalismen er tvang til vekst. Den enkelte kapitalist har valget mellom å ekspandere eller dø, som Raga Rockers sier. Eller mer presist synger Michael Krohn «Bikkja har krypi under teppet Solen har gått bak en sky og politikernes løsning på det hele får meg til å spy. Det er på tide å ekspandere eller dø». Det er grunn til å spy av en løsning som ikke er en løsning. En finger i halsen utretter faktisk mer enn tomme ord. Rett og slett fordi det er mulig å spy målrettet, mens ord uten innhold verken kan treffe eller bomme. Bare bli sagt, og dermed hindre ord med innhold i å komme til. Omtrent slik ender ofte miljødebatten opp.

Markedsentusiaster må innse at markedet er en del av problemet, og at problemet kanskje kan være løsninga når det gjelder vaksinasjon, men ikke når det gjelder system. Et system basert på vekst kan ikke hindre den samme veksten. En økonomi og et samfunn basert på at noen få skal investere etter egen bedrifts forgodtbefinnende, der miljø og menneskelige hensyn er underordnet kravet til profitt, kan bare skape klimaødeleggelser, aldri løse dem. Frislipp og utslipp henger sammen.

For å få bukt med klimaendringene trengs det ikke bare politisk vilje, men også politisk kontroll. Omleggingen fra en infrastruktur basert på fossilt brensel skjer ikke av seg selv. Det er tross alt flere penger enn det er mennesker i Kina involvert i norsk oljesektor. Penger som ikke bare skal hentes ut, men reinvesteres. Noen har en åpenbar interesse av å opprettholde sektoren, og da tenker jeg ikke først og fremst på alle de tusener av arbeidere som kan få nye jobber i et nytt industrieventyr basert på ny fornybar energi. Jernbanelinjer bygges heller ikke av seg selv. Vindmøller vokser ikke opp av havet. Det handler om politisk kontroll eller ikke-kontroll, styring eller vanskjøtting. Dersom de viktige spørsmålene i samfunnet skal overlates til markedet vil ikke de viktige oppgavene bli løst.

Det er ikke mulig å hylle det blinde markedet og samtidig ønske å redusere klimagassutslippene. Da ender man fort opp med et ønske å regulere kinesere fremfor å redusere oljeutvinningstempoet. Om kinamannen ringer igjen skal jeg be han om å stikke fingeren i halsen. Eller jorden. Han kan jo velge.

---
DEL