Vesten, resten og den helt store testen

Uttrykket «det internasjonale samfunnet» må redefineres. I dag er det bare en frase politikerne benytter når de vil slippe å ta ansvar.

Hansen har doktorgrad i afrikansk historie.

Le monde au défi

Hubert Védrine

Pluriel

Frankrike

Forfatteren av denne boken, Hubert Védrine, er litekjent i Norge. I Frankrike, derimot, vet de fleste hvem han er: Statsviteren og sosialisten Védrine har vært utdanningsminister, miljøminister og utenriksminister under både Mitterrand og Chirac. For førstnevnte var han også statssekretær og talsmann de siste regjeringsårene. Védrine har ledet Frankrikes NATO-samarbeid, og under den Sarkozy har han stått i spissen for et statlig utvalg om Frankrikes plass i en globalisert verden. I fem år, frem til sommeren 2016, fikk han ukentlig presentere sine utenrikspolitiske analyser på RFI, Radio France International. Både sosialistiske og høyreorienterte regjeringer stoler med andre ord på Védrines fagkompetanse.

Et vestlig begrep. Hubert Védrine hevder at vi ofte og med stor selvfølgelighet refererer til «det internasjonale samfunnet», uten å vite hva og hvem det dette er, hvilke verdier som gjelder der eller hva dette samfunnet gjør. Selv mer enn 70 år etter etableringen av FN og en utvidelse av antall medlemsland fra 51 til 193, kan vi ikke uten videre forfekte at «det internasjonale samfunnet» samsvarer med De forente nasjoner; til dét opplever organisasjonen altfor mye intern uenighet og maktkamp. Ei heller kan vi si at «det internasjonale samfunnet» består av den multikulturelle eliten av diplomater, internasjonale byråkrater, business- og bistandsledere; disse er altfor lite representative. Védrine spør seg om «det internasjonale samfunnet» er de tre milliardene internettbrukere, eller de flere milliardene som følger samme sportsbegivenhet direkte på tv – men svarer selv at dette bare er andre former for løse fellesskap. Nei, sier han: Uttrykket brukes som oftest om det verdifellesskapet vi i Vesten tror er universelt, der demokrati, individet og det frie marked er minste felles multiplum.

Finnes ikke. Så lenge disse verdiene ikke deles av alle land i verden, går det da an å snakke om «det internasjonale samfunnet»? Hubert Védrine svarer igjen benektende. Han viser hvor forskjellige holdninger ulike statsledere har både til internasjonale spørsmål og prioriteringer hjemme, med eksempler fra blant annet Russland, Kina og Midtøsten. Han demonstrerer klart og tydelig at et enhetlig «internasjonalt samfunn» per i dag ikke finnes – verden klarer ikke engang å samle seg om en felles tidsregning, sier han: 2017 er år 5777 for jøder og år 1438 for muslimer. Mens europeere flest blir mindre og mindre religiøse – i Frankrike var 75 prosent praktiserende katolikker i 1945, mens kun 5 prosent er det i dag – ser vi en oppblomstring av religionens betydning andre steder i verden. Religionens plass i politikken er vidt forskjellig fra land til land i «det internasjonale samfunnet».

Er «det internasjonale samfunnet» alle internettbrukerne, eller de som følger samme sportsbegivenhet direkte på tv?

«Det internasjonale samfunnet» slik uttrykket brukes i dag, er bare en frase politikere tyr til når de vil slippe å ta ansvar. Det viser til noe udefinert, men har likevel har stor definisjonsmakt – i vestlig favør. Védrines poeng er at «det internasjonale samfunnet» må etableres som et globalt verdifellesskap for at vi skal kunne leve og handle sammen til hele menneskehetens beste. FN har ikke lykkes med dette, ei heller G20, BRICS eller NATO. Enda mindre den internasjonale straffedomstolen i Haag.

Menneskeheten. Hva er det da som kan forene oss i et internasjonalt fellesskap? Hvilke verdier har vi alle felles, som kan danne grunnlaget for fremtidens globale samfunn og samarbeid? Ett av svarene som peker seg ut er: i det å sørge for at jorden fortsetter å være et levelig sted for oss alle. «Vi skal ikke redde planeten,» sier Hubert, «for som planet klarer jordkloden seg fint. Det er det menneskelige liv vi skal redde.» Og da må vi legge om kursen. Men ikke ved å redusere vekst og velstand, ifølge Védrine; snarere må vi begynne å tenke radikalt annerledes om hvordan vi lever våre liv, det vil si at vi må tenke økologisk. Dette er vanskelig så lenge våre opinionsledere stort sett er samfunnsvitere og humanister og ikke forstår seg på naturvitenskap. Mange av disse hevder at miljøkrisen er så påtrengende at vi må slutte med det meste vi setter pris på  – reise på ferie med fly, ta bil til jobben, spise kjøtt, kjøpe ny elektronikk. Men de tar feil: Vi må ikke slutte med noe av dette – det må bare gjøres på andre måter. Forbrukere og produsenter må sammen ta ansvar for å produsere/konsumere mer miljøvennlig, resirkulere og drive innovasjon. Og et nytt element må inkluderes i våre nasjonale regnskap: (ikke-)bruken av natur og miljø. Denne måten å måle verdiskaping på vil snu våre holdninger og handlinger.

Økologi som fellesnevner. Le monde au défi er en lettlest bok om vanskelige temaer. I beste franske essayistiske sakprosatradisjon strør Védrine om seg med navn og begivenheter uten kildehenvisninger. Men for de av oss som har fulgt med i politikken siden Sovjets oppløsning i 1991, vekker referansene i boken gjensynsglede. Når forfatteren i tillegg avslutter boken med optimisme på vegne av jordens miljø, blir boken ytterligere lesverdig. Det er bare én ting å gjøre: å etablere «det internasjonale samfunnet» som en reelt verdensomspennende størrelse, med alle klodens land i telleren – og økologi i nevneren.

---
DEL