Vestbreddens løvetann

PALESTINA: What Walaa Wants portretterer et barn som vokser opp i skyggen av israelsk okkupasjon og palestinsk frihetskamp, i flyktningleiren Balata på Vestbredden.
Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 18.03.2019

What Walaa Wants

Christy Garland

Canada/Danmark

En livsglad og uregjerlig hestejente vokser opp uten mor og far, og hun vil slåss mot forbrytere. En kjent og elsket karakter, men denne gangen er hjemmet hennes så langt fra Villa Villekulla som det kan bli: Vi finner vår palestinske utgave av Pippi i Balata-leiren – én av tre flyktningleire i Nablus på Vestbredden. Leiren ble opprettet i 1950 for å huse palestinerne som ble fordrevet fra områdene Israel annekterte da de erklærte seg som stat i 1948. Balata-leiren strekker seg over 0,25 kvadratkilometer og har i dag rundt 30 000 innbyggere.

Balatas Pippi

Filmen er en oppvekstskildring om en eksplosiv kruttønne. «Jeg var en bråkmaker på skolen. Jeg slo lærerne og kuttet opp bildekkene deres,» forteller Walaa i filmen. Rebellen og bråkmakeren er 15 år gammel og allerede fast bestemt på å bli politibetjent. Walaa er en sterk individualist og ønsker verken å studere eller å gifte seg – hun vil inn i de palestinske sikkerhetsstyrkene og få våpentrening. Til tross for en tøff barndom strutter hun av karakterstyrke. Moren hennes, Latifa, har sittet åtte år i israelsk fengsel for å ha hjulpet en selvmordsbomber. Hvordan preger det en søskenflokk å få nasjonalisme og støtte til terrorhandlinger inn med morsmelken? Kanadiske Christy Garland klarer å fange dette som et tilbakevendende tema i filmen, men problematiserer det dessverre aldri.

Regissør Garland kommer tett og ufiltrert på sin palestinske hovedperson.

Ved å filme mye selv kommer Garland tett og ufiltrert på sin palestinske hovedperson – enda all kommunikasjon er gjort via tolk. Regissøren besøker Walaa ti ganger og følger henne over fem–seks år. Filmen byr på fart, følelser og talende miljøbeskrivelser. Som åpningssekvensene fra det ladede gjenforeningsøyeblikket med moren, da Latifa er én av 1027 palestinske fanger som byttes mot én israelsk soldat. Vi ser et voldsomt opptog av biler med flagg hengende ut av vinduene, og hundrevis av mennesker som venter på sine løslatte familiemedlemmer. Scenen setter familiens skjebne inn i et større relieff: Hva gjør lengre tids fengsling av familiemedlemmer med en familie?

What Walaa Wants. Regissør Christy Garland

Filmen benytter lånte tv-opptak, hvor vi får oppleve trettenåringen Walaa og broren Mohammad, som da er elleve, og deres hjerteskjærende savn etter moren. Barna uttrykker seg svært poetisk om følelsene sine, noe filmen godt kunne ha fulgt opp. Den henter derimot inn annen poesi – den visuelle: I stolt galopp møter vi Walaa på en muskuløs araberhest i utkantet av leiren. «Hun er kul,» hører jeg over skulderen fra en tenåring som kikker fascinert på Walaa. Hun gliser sitt herlige og uimotståelig smil, som er så smittende og freidig livsstruttende at man håper det aldri forsvinner. Men brått er det borte. Selvfølgelig måtte hun handle impulsivt der represalienes brutalitet er som verst. Frykten for at hun knekkes, fullstendig røsker hardt i meg. Dokumentaren vekker omsorg for henne og flere andre i familien hennes. Det er gjennom de små tingene de kom nærmere, som i sin begeistring over at en ung mann fra en annen palestinsk flyktningleir (Khan Younis-leiren på Gazastripen), Mohammad Assaf, vinner den arabiske utgaven av Idol. Eller deres såre minner fra besøkene i fengselet, hvor moren ofte ikke har fått dusje på en måned og er uten tilgang på både såpe og tannkrem.

En klassisk tragedie

Dokumentarens styrke er øyeblikkene av gjenkjennelse: Vi ser Latifa streve med å laste opp bilder til Facebook, og at hun forsøker å holde styr på sønnen når de er i butikken.

Walaas bror, Mohammad, er like bråkjekk i tonen som storesøsteren: «Når jeg blir voksen, vil jeg bli som fetteren min.» Vi får høre at fetteren sitter i fengsel for å ha kastet stein mot israelske soldater. Holdningen blir en selvoppfyllende profeti – Mohammad arresteres og utsettes for vold fra en soldat. Walaa klarer ikke å la være å gripe inn og utløser dermed dette fatale, farlige som har ligget på lur hele tiden. Det er her filmen likner på en klassisk tragedie. Alt er varslet, og heltinnen strittet tilsynelatende stolt imot før hun raser blindt rett inn i katastrofen. Er det ikke nettopp dette som er kjernen i historien, som uttrykker paradokset og smerten til de mange mørke skjebnene fra Balata? Walaa vandret ubesværet gjennom trange smug og begikk ulike pøbelstreker med ungdommens hybris. Som voksen slipper hun ikke lenge unna.

Dokumentarens styrke er øyeblikkene av gjenkjennelse.

Dessverre unnlater filmen å gå i dybden når Walaa får gjennomgå som mest. Hvorfor vekter dokumentaren så tungt alt trøbbelet hun stelte i stand under den tøffe opplæringen på politiskolen? Troverdigheten er på glid. Walaas forutsigbare og provoserende oppførsel burde ha resultert i utkastelse eller hardere straff. Er det kameraets tilstedeværelse som gjør at hun får bli? Mistanken vokser også om at det rappkjeftede har manifestert seg mer i møte med kamera.

Walaas nye status som politibetjent kommer i konflikt med familiens forventninger om lojalitet. Her er scenene knappe, og det underfortelles. Samtidig savnes utdypning og fortrolighet i konfrontasjonen mellom mor og datter på slutten av filmen. Mor Latifa har for øvrig sin egen betydningsfulle karakterreise, og som katalysator og verdimodell for de andre i familien gir hun med sin nye overbevisning om ikkevoldelige metoder dobbelt grobunn for håp.


Filmen vises 21. og 24. mars under Arabiske filmdager.

Gratis prøve
Kommentarer