Vest-Europa: Hallik for Øst-Europas kvinner

I takt med resten av verdenshandelen blir også handelen med kvinner globalisert, og det finnes ikke noe internasjonalt lovverk som kan bekjempe trafikken. Spesielt kjøp og salg av sex mellom Vest- og Øst-Europa har hatt en eksplosiv utvikling de siste årene.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Oppløsningen av to prostitusjonsnettverk i Strasbourg, Orléans og Blois 18. og 25. september viser hvor betydningsfulle slike nettverk er blitt. Disse to organiserte unge kvinner fra Bulgaria. I fjor fikk politiet oppløst 23 slike nettverk, hvorav 14 hadde sitt utspring i den tidligere østblokken. Stilt overfor de kriminelle organisasjonene og de tusenvis av kvinner som presses ut i prostitusjon av ren fattigdom, synes mottiltakene fra Vest-Europa å være virksomme.

Irina er fra Moldavia. Da hun var 18, reiste hun fra fødebyen sin Cnisnau i Moldavia for et løfte om arbeid som servitør i Milano. Hun tar toget, og får følge av en mann som hjelper henne å komme gjennom Moldavia og Romania. Passet hennes blir konfiskert, og hun passerer flere grenser illegalt eller med samtykke fra grensekontrollen. Hun ender opp i Albania, og der begynner helvetet. Hun selges flere ganger og havner hos en albansk hallik som «bearbeider» henne ved å la henne utsettes for en rekke voldtekter. Hun nekter å gå på gata, og blir solgt til en annen albaner som også mishandler og voldtar henne. Så tas hun med til Italia i en scaio, en båt med flat bunn som unngår radarovervåkingen. Lidelsene hennes tar først slutt når italiensk politi forhører henne og sender henne til et mottak for utlendinger.

Eksplosiv utvikling

Irina er en av disse «Natasjanene», som prostituerte fra øst kalles. Hennes tragiske skjebne ligner på skjebnen til tusener av andre kvinner fra Øst-Europa, en av de viktigste rekrutteringsområdene for prostitusjon sammen med Asia, Karibia og Afrika.

Ifølge Bjørn Clarberg i Interpol «har kjøp og salg av sex mellom de to delene av Europa hatt en eksplosiv utvikling». I takt med resten av verdenshandelen blir også handelen med kvinner globalisert. På samme måte som det fins forbryterkarteller, fins det også hallikkarteller som driver med store overskudd. Sammenbruddet i Sovjetsamveldet og oppløsningen av Jugoslavia satte fart i et fenomen med kjente årsaker: fattigdom. Noen av disse kvinnene reiser frivillig, men de fleste blir bortført, misbrukt eller forført. De håper å kunne tjene nok penger til å vende tilbake å gi familien noe å leve av. Tre fjerdedeler av dem har ikke prostituert seg før.

Kvinnehandelen i Europa har delt sine forskjellige funksjoner på ulike land: «Leverandører» (Russland, Ukraina, Romania), transittland (særlig statene i det tidligere Jugoslavia og Albania) og mottaksland (Italia, Frankrike, Tyskland og andre). Og handelen brer stadig om seg.

Den gode lønnsomheten i prostitusjon forklarer mye av denne utviklingen. Men viktigst er det, sier Gerard Stoudmann i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), at denne handelen er langt mindre risikofylt enn narkotrafikken fordi det ennå ikke eksisterer noe internasjonalt lovverk for å bekjempe denne.

Moskva er et av de dominerende sentrene og betjener det tyske, polske og asiatiske markedet. Ifølge Eleonora Loutchikova ved Rådhuset i Moskva driver 330 «selskaper» med denne handelen og 50 000 kvinner sendes årlig til utlandet. I Polen er prostitusjonen konsentrert rundt de store kommunikasjonsaksene mot Tyskland. Det samme gjelder Tsjekkia hvor man finner russiske og ukrainske kvinner. Ifølge organisasjonen Animuns er 10.000 bulgarske kvinner fanget i hallikenes garn. Deres skjebne er av og til fatal, som for de to jentene som døde av frost i januar 2000 da de prøve å komme over grensen til Hellas der de skulle arbeide på bordell.

Slavemarked

For rumenske og moldaviske kvinner begynner reisen ofte i Timisoara, dit lokale menneskejegere har lokket dem. Deretter sendes de til Arizona Marked i Brcko, det største smuglermarkedet i Bosnia Hercegovina, eller til Novi Sad i Serbia.

Der har et veritabelt slavemarked utviklet seg. Rumenske handelsfolk auksjonerer bort kvinner fra Ukraina, Moldavia, Romania, Bulgaria og Russland. Avkledd og utstilt blir de kjøpt for rundt 1000 tyske mark av serbiske halliker som voldtar og brutaliserer dem før de sender dem til Albania. Som for eksempel Nicoletta, en moldavisk skoleelev på 17 år som ble slått og voldtatt av en serbisk hallik før hun ble solgt på auksjon på et nedlagt lager i Beograd. Der kjøper en annen serber henne og hun tilbringer to måneder på et bordell i Podgorica i Montenegro. Deretter selges hun videre for 2.500 dollar til en enda mer brutal albaner. I Sarajevo møtte den svenske justisministeren en ung kvinne som var solgt 18 ganger.

Det samme dystre bilde ser man i Kosovo, der det ifølge Paquale Lupoli, lokal ansvarlig for den Internasjonale migrasjonsorganisasjonen (OIM) «skyter opp horehus som paddehatter» etter tilstrømningen av 50.000 KFOR-soldater, ansatte i FNs Kosovo-oppdrag og folk fra frivillige organisasjoner. Kvinnene – de fleste fra Moldavia, Ukraina, Romania og Bulgaria – blir solgt på auksjon for mellom 1000 og 2500 dollar til halliker i Kosovo. «Disse kvinnene lever i rent slaveri», uttalte oberst Vincenzo Copola etter at han hadde reddet 23 av dem i Pristina og Prizren. I fjor kom det nærmere 10 000 illegale prostituerte til Bosnia. Bare 460 er blitt hjulpet fri.

Ifølge Stoudmann er det tidligere Jugoslavia kjernen i den organiserte kriminaliteten, og «denne har forgreininger helt til toppen i den jugoslaviske staten.»

Ifølge Jula Harston, representant for FN i Sarajevo, er Bosnia både «et mål, et transittland og et utgangspunkt for handelen med unge kvinner». Denne handelen er «bemerkelsesverdig organisert, uten forskjell på grunnlag av nasjonalitet, etnisk tilhørighet og religion», konstaterer Vincent Coeurderoy, leder for det internasjonale politiet (IPTF). I Makedonia er landsbyen Velezde, med ikke mindre enn sju bordeller, regionalt senter for den prostitusjonen som styres av den albanske mafiaen. Her tjener en hallik som den fryktede Bojko Dilaler mer enn 20.000 euro i måneden.

Innen Schengenområdet

Albania inntar en avgjørende rolle i denne handelen. Christian Amiard, leder av Sentralkontoret for bekjempelse av menneskehandel (OCRTEH) har sett mange grusomheter. Likevel har han vondt for å fatte at «det eksisterer rene underkastelsesleire der jenter blir voldtatt og dressert».

Hvis kvinnene gjør motstand, nøler ikke de albanske hallikene med å torturere dem ved brenning, elektrosjokk, amputering eller ved å kaste dem ut av vinduene.

Tana de Zulueta – medlem av Det italienske parlamentets antimafiakommisjon – hevder at «albanerne har etablert et faktisk prostitusjonskartell», som knytter forretningsforbindelser med andre kriminelle organisasjoner for å spre virksomheten sin. Som eksempel den banden som ble oppløst av italienske politisoldater: Den tvang øst-europeiske kvinner inn i prostitusjon samtidig med at den drev narkotrafikk.

Ifølge sosialministeren teller Italia nå rundt 50.000 prostituerte – hvorav halvparten er utenlandske. Politiet tror at omsetningen løper opp i 93 millioner euro per måned.

I Frankrike ble den østeuropeiske prostitusjonen oppdaget i 1999 med drapet på Ginka, en bulgarsk jente på 19 år som ble funnet på gata i Paris, gjennomhullet av tjuetre knivstikk. Prostituerte fra denne regionen begynte å komme i store mengder for to til tre år siden. I følge Amiard, utgjør de mer enn halvparten av de utenlandske prostituerte, som igjen utgjør halvparten av det totale antall prostituerte i Frankrike. I Nice dreier det seg særlig om kroater, russere og latviere. Til Strasbourg kommer det tsjekkere og bulgarere, og til Toulouse, albanere. I Nice klarte politiet å avsløre en bulgarsk gruppe med et månedlig overskudd på 200.000 franc som ble sendt tilbake til hjemlandet for investeringer i eiendomsmarkedet. I Paris skal halvparten av byens 7.000 prostituerte være utlendinger – derav 300 albanere. Claude Boucher, ansvarlig for Bus des femmes (Kvinnebussen) forteller at en østeuropeisk prostituert mottar mellom 15 og 30 kunder pr døgn, siden hun er forventet å kunne overlevere fra 3000 til 6000 franc til halliken sin hvis hun vil unngå å bli slått. Totalt omfatter prostitusjonen 15.000 kvinner og en omsetning anslått til 3 milliarder euro i året.

Politiet er maktesløse

De albanske nettverkene har særlig tilholdssted i Belgia, der de kjemper med kurdere og tyrkere om å få tak i horehusene, og i Antwerpen, hvor det fins 450 prostituerte fra Øst-Europa.

Derfra styres også de unge albanske, Kosovo-albanske og moldaviske jentene som arbeider i Paris og andre franske byer. Trafikken som utnytter tsjekkere, slovaker og bulgarere går først og fremst gjennom Tyskland. Prostituerte og halliker bor på hotell Kehl, og tysk politi står maktesløse fordi disse ikke bryter loven. Kvinnene går hver dag over Pont de l’Europe for å trekke på gata i Strasbourg, der de nå er dobbelt så mange som for fem år siden.

For å stanse denne utviklingen bestemte politiet i Strasbourg å forby parkering enkelte steder langs elvebreddene. I London har myndighetene forbedret gatebelysningen og omorganisert trafikken i aktuelle kvartaler som Tooting og King’s Cross for å gjøre det vanskeligere for horekundene. Men disse tiltakene bare forflytter problemene. De understreker heller den knipen vestlige land sitter i overfor et problem som har overveldet dem. Så langt har denne prostitusjonen fått nyte godt av Schengen-samarbeidet og at hvert land har sine egne lover og sitt eget nasjonale system.

Vest-Europa er dårlig forberedt og er dypt splittet mellom land som forbyr prostitusjon/hallikvirksomhet og land som prøver å lovregulere denne. Noen land ser på prostitusjon som et nødvendig onde som bør kontrolleres av sosiale, helsemessige og moralske årsaker. Andre ser på prostitusjon som uforenelig med menneskeverdet slik denne er definert i den Internasjonale konvensjonen mot prostitusjon fra 1949. De europeiske landene er uenige om dette, og kan bare være samstemte på ett punkt: At individuell prostitusjon ikke er en straffbar handling.

På tross av at prostitusjon er et speilbilde av fundamentale ulikheter mellom menn og kvinner, rike og fattige, nord og sør, øst og vest, ser det ut til at folk flest deler myndighetenes likegyldighet. Martine Costes i organisasjonen Matanoya hevder at de opprøres mindre av sexhandel enn av kommersiell organhandel eller utleie av livmorer. I en meningsmåling fra Sofres i mai 2000 mener 52 prosent at prostitusjon er et uutryddelig onde. Mange mener at det såkalte «verdens eldste yrke» fungerer som et «bolverk mot voldtekt». Dette argumentet prøver å skjule en tragisk sannhet: 80 prosent av de prostituerte skal ha blitt utsatt for seksuelt misbruk som barn. Prostitusjon er ikke noe yrke. Det er mannens utbytting av kvinnen.

Gjengitt med tillatelse fra Le Monde Diplomatique. Oversatt av Ole-Jacob Christensen.

Fakta:

Ifølge FN blir 4 millioner kvinner og jenter solgt hvert år. Totalt har prostitusjonen i verden en omsetning på mellom 5 og 7 milliarder dollar. Ifølge Interpol innbringer en prostituert i gjennomsnitt 700 000 franc årlig til halliken sin.

Nederland ønsket å se pragmatisk på saken, og legaliserte prostitusjon i oktober 2000. Landets 700 bordellene er avhengige av en bevilgning fra kommunen, og de 10 000 prostituerte er voksne, kommer fra EU-landene og har alle rettigheter som ansatte. For justisminister Wijnand Stevens «er et av de viktigste måtene med legaliseringen å normalisere frivillig prostitusjon samtidig som en da bedre kan bekjempe tvungen prostitusjon».

Sverige, derimot, har siden januar 1999 straffet horekundene, og disse risikerer bot og fengselsstraff opp til 6 måneder. Men landets 2.500 prostituerte har tilpasset seg og driver per telefon eller Internett i stedet for å gå på gata. Også i Danmark og Hellas er prostitusjonen lovregulert. I mai 2001 la den tyske regjeringen fram et lovforslag for Bundestag der det foreslås at de prostituerte skal bli «seksuelle tjenesteytere,» med rett til fulle trygdeytelser. I praksis er det hallikene som tjener på et slikt krav, langt mer enn det hjelper de prostituerte til å frigjøre seg fra forbryterverden.

Blant de landene som følger forbudslinjen, kan vi nevne Italia, Luxembourg og Portugal, mens Belgia, Storbritannia og Spania har valgt en mellomvei.

---
DEL

Legg igjen et svar