Vest-Sahara: bidrar Norge til okkupasjonen?


Mens saharawiene kjemper for selvstendighet i Vest-Sahara, fortsetter Oljefondet å ha interesser i de okkuperte områdene. 

«Det er ingen som kan møte deg i Marrakech. Kompisen min gikk med på å møte deg i hemmelighet, men trakk seg fordi han var redd for konsekvensene.» Tekstmeldingen fra min kontakt i den marokkanske hovedstaden Rabat tikker inn under den første frokosten i en riad i Marrakech, ikke langt unna det velkjente torget Djemaa El Fna, der turister, selgere og innkastere vrimler om hverandre. «Han er redd for at politiet er ekstra oppmerksomme etter det som skjedde med den norske delegasjonen,» leser jeg på skjermen.
Djemaa El Fna-torget er et trekkplaster, både for utenlandske turister og for lokale. Når mørket faller på samles de her, skulder ved skulder på smale benker. De spiser og skravler i duften av rykende myntete blandet med os av tangine og couscous fra de mange matbodene som åpner så snart det skumrer. På Djemaa El Fna holder også politiet til. Det er her menneskerettighetsaktivisten Sultana Khayya som en av flere saharawiske studenter ved Universitetet i Marrakech skal ha blitt avhørt og mishandlet av politiet – helt til hun mistet synet på det ene øyet. Dette skjedde i 2007. I 2012 intervjuet Ny Tid henne da hun besøkte Oslo for å fortelle om situasjonen i Vest-Sahara.
Landet har vært okkupert av Marokko i over 40 år, men man hører lite om situasjonen i norske medier. Like før jeg reiste til Marokko i januar, ble imidlertid 68 nordmenn stoppet og deportert fra Vest-Sahara. Alle var deltakere i kampanjen referendumnow – «folkeavstemning nå» – med formål om å få på plass en avstemning om selvstendighet for landet. Egentlig skulle det gjennomføres en folkeavstemning etter våpenhvilen mellom Marokko og Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR) i 1991, men det har aldri skjedd.
AUF-politiker Rikke With Bergseth, som var med i den utsendte delegasjonen, forteller at besøket fikk konsekvenser ikke bare for nordmennene. «Vi var på besøk hos to fra Vest-Sahara som studerte i Marrakech. De inviterte oss hjem for å lage mat, men plutselig kom huseieren inn og begynte å kjefte. Like etterpå fikk de beskjed om å finne seg et nytt sted å bo,» forteller Bergseth.
Den amerikanske organisasjonen Freedom House rangerer Vest-Sahara som et av verdens minst politisk frie land, sammen med Nord-Korea og Syria.


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Abonnement halvår kr 450

2 kommentarer

  1. Upresist om Vest-Sahara
    Hans Morten Haugen, Dr.Jur., professor VID vitenskapelige høgskole (tidl. Diakonhjemet høgskole); medlem av Rådet i Støttekomiteen for Vest-Sahara

    I en interessant reportasje om Vest-Sahara (‘Bidrar Norge til okkupasjonen?) i Ny Tid nr 2-16 er det intervju med leder av Etikkrådet i Statens Pensjonsfond – Utland, Johan H. Andresen. Han bekrefter at Vest-Sahara er et «ikke-selvstyrt område», som er nærmere regulert i kapittel XI i FN-pakten. I samme setning fortsetter han imidlertid med følgende: «uten noen kjent administrator.»

    Dette er feil. Realiteten er at den tidligere kolonimakten Spania er oppnevnt av FN som administrasjonsstat, slik den tidligere kolonimakten Portugal var administrasjonsstat over Øst-Timor fram til folkeavstemmingen i 1999, da FN overtok fram til uavhengigheten i 2002.

    Problemet i Vest-Sahara er at Spania ikke utøver denne myndigheten som administrasjonsstat. Senest i 2015 ble det i FNs Generalforsamling pekt på at å være et ikke-selvstyrt område uten en administrasjonsstat som faktisk utøver sitt mandat gjør at det saharawiske folket havner i en «legal limbo».

    FN sier selv på sine hjemmesider at Spania i et brev av 26. februar 1976 anser seg “exempt from any responsibility of any international nature in connection with the administration of the Territory.” Dette brevet var en ensidig handling fra Spania som ikke har noen kraft i internasjonal rett. Samtidig er det opplagt at FN har sviktet når Vest-Sahara i 40 år ikke har hatt noen administrasjonsstat som tar ansvar.

    Vest-Sahara er uten en administrasjonsstat som utøver sitt mandat. Det er helt korrekt når Andresen sier at det ikke er noen andre ikke-selvstyrte områder – det finnes 17 i alt – som er i en slik situasjon.

    Andresen peker også på at det «ikke finnes klare regler for utnyttelsen av naturressurser her.» Dette er feil. Generelle bindende formuleringer finnes i artikkel 1.3 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Mer spesifikk regulering finnes i årlige FN-resolusjoner med tittelen “Economic and other activities which affect the interests of the peoples of the Non Self-Governing Territories”, den siste (A/RES/70/95) fra desember 2015.

    Særlig avsnitt 9 er viktig, nemlig å “sikre og garantere den ufravikelige rett” og “eiendomsrett” som folkene i ikke-selvstyrte områder har over sine naturressurser. Ansvaret for dette ligger på administrasjonsstaten. En tilsvarende oppfordring gis til alle stater i avsnitt 8.

    Andresen sier at Etikkrådet «har lagt til grunn at virksomheten kan være akseptabel hvis … den skjer i samsvar med lokalbefolkningens ønsker og interesser…» Denne formuleringen er i tråd med den norske frarådningen av norsk næringslivsengasjement i Vest-Sahara («En politisk løsning for Vest-Sahara»). Denne har – med noen små justeringer – ligget fast siden 2002. Frarådningen er drøftet i Framtiden i Våre Hender-rapporten Feilslått frarådning og glemte ord fra 2011.

    Etter at Støttekomiteen for Vest-Sahara og Sjøvik AS oppnådde forlik i en klagesak for OECD nasjonale kontaktpunkt i 2013 uttalte advokaten for Sjøvik, Hugo Matre: «FNs regelverk for slike områder gir full adgang til å ha aktivitet hvis man sikrer at lokalbefolkningens interesser ivaretas. […] Sjøvik mener virksomhet som bidrar positivt … bør oppmuntres og utvikles…»

    Vektlagt er altså «lokalbefolkningens interesser». Norske selskaper kan utvilsomt fremme næringsvirksomhet og utvikling i Vest-Sahara. Det avgjørende er om dette skjer på måter som undergraver retten til selvbestemmelse for saharawiene – ved at Marokko tjener stort på å beholde kontrollen.

    I felleserklæringen fra Støttekomiteen for Vest-Sahara og Sjøvik AS fra 2013 ber partene Utenriksdepartementet «presisere hva slags aktiviteter som omfattes…» av frarådningen.

    Følgende endringer må gjøres i frarådningen for å unngå at den kan brukes til å legitimere folkerettsstridig virksomhet: 1) Begrepet «situasjonen» brukt i frarådningen må erstattes med en klar henvisning til FN-resolusjonen nevnt over. 2) Begrepet «lokalbefolkningen» må erstattes av «det saharawiske folket», for å tydeliggjøre hvem rettighetshaver er. 3) Formuleringen «interesser» må erstattes med «rettigheter, interesser og uttrykte ønsker», som alle brukes i FN-resolusjonen.

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)