Vest-Sahara: bidrar Norge til okkupasjonen?

Mens saharawiene kjemper for selvstendighet i Vest-Sahara, fortsetter Oljefondet å ha interesser i de okkuperte områdene. 

«Det er ingen som kan møte deg i Marrakech. Kompisen min gikk med på å møte deg i hemmelighet, men trakk seg fordi han var redd for konsekvensene.» Tekstmeldingen fra min kontakt i den marokkanske hovedstaden Rabat tikker inn under den første frokosten i en riad i Marrakech, ikke langt unna det velkjente torget Djemaa El Fna, der turister, selgere og innkastere vrimler om hverandre. «Han er redd for at politiet er ekstra oppmerksomme etter det som skjedde med den norske delegasjonen,» leser jeg på skjermen.
Djemaa El Fna-torget er et trekkplaster, både for utenlandske turister og for lokale. Når mørket faller på samles de her, skulder ved skulder på smale benker. De spiser og skravler i duften av rykende myntete blandet med os av tangine og couscous fra de mange matbodene som åpner så snart det skumrer. På Djemaa El Fna holder også politiet til. Det er her menneskerettighetsaktivisten Sultana Khayya som en av flere saharawiske studenter ved Universitetet i Marrakech skal ha blitt avhørt og mishandlet av politiet – helt til hun mistet synet på det ene øyet. Dette skjedde i 2007. I 2012 intervjuet Ny Tid henne da hun besøkte Oslo for å fortelle om situasjonen i Vest-Sahara.
Landet har vært okkupert av Marokko i over 40 år, men man hører lite om situasjonen i norske medier. Like før jeg reiste til Marokko i januar, ble imidlertid 68 nordmenn stoppet og deportert fra Vest-Sahara. Alle var deltakere i kampanjen #referendumnow – «folkeavstemning nå» – med formål om å få på plass en avstemning om selvstendighet for landet. Egentlig skulle det gjennomføres en folkeavstemning etter våpenhvilen mellom Marokko og Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR) i 1991, men det har aldri skjedd.
AUF-politiker Rikke With Bergseth, som var med i den utsendte delegasjonen, forteller at besøket fikk konsekvenser ikke bare for nordmennene. «Vi var på besøk hos to fra Vest-Sahara som studerte i Marrakech. De inviterte oss hjem for å lage mat, men plutselig kom huseieren inn og begynte å kjefte. Like etterpå fikk de beskjed om å finne seg et nytt sted å bo,» forteller Bergseth.
Den amerikanske organisasjonen Freedom House rangerer Vest-Sahara som et av verdens minst politisk frie land, sammen med Nord-Korea og Syria.

"Khalil" og "Mustafa" ser seg som saharawiske ambasadører i Marokko. Mansour ønsket ikke å stille på bildet i frykt for konsekvensene. FOTO: Ny Tid/ CTH
“Khalil” og “Mustafa” ser seg som saharawiske ambasadører i Marokko. Mansour ønsket ikke å stille på bildet i frykt for konsekvensene. FOTO: Ny Tid/ CTH

Den glemte konflikten. Okkupasjonen av Vest-Sahara, som er kontinentets eldste konflikt, minner om den israelske okkupasjonen av Palestina: bosettinger, den 2200 kilometer lange muren, til og med deler av flagget har de til felles. Siden okkupasjonen i 1975 har Marokko, i strid med den fjerde Genevèkonvensjonen, innført titusenvis av sivile bosettere til de okkuperte områdene. Samme år som den andre intifadaen i Midtøsten ble ansett å være over i 2005, startet en intifada i Vest-Sahara. Situasjonen omtales ofte som «den glemte konflikten», og får langt mindre oppmerksomhet enn konflikten mellom Israel og Palestina. Et søk i mediearkivet Retriever genererer 10 120 treff på «Vest-Sahara», mens søkeordet «Palestina» får 73 474 treff. Ifølge lederen for den norske Støttekomiteen for Vest-Sahara Erik Hagen kommer engasjementet for Vest-Sahara tydeligere til uttrykk i sivilsamfunnet enn i mediene.

Marokko dominerer. Da Spania trakk seg ut i av Vest-Sahara i 1975, gjorde både Marokko og Mauritania krav på landet. De to nabostatene gikk inn med sine respektive styrker og okkuperte territoriet. Samtidig erklærte frigjøringsbevegelsen Polisario Vest-Sahara for selvstendig, og grunnla i februar 1976 Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR). Den internasjonale domstolen i Haag avviste dessuten kravene til Mauritania og Marokko, og etter hvert gikk Mauritania bort fra kravet.
Men Marokko ville ikke gi seg, og fortsatte okkupasjonen. En geriljakrig mellom Marokko og SADR fulgte, som strakk seg fra 1975 til 1991. Da ble det forhandlet frem en våpenhvileavtale, og de to partene delte området. FN-operasjonen MINURSO ble opprettet for å overvåke våpenhvilen og sørge for gjennomføring av folkeavstemning – men så langt har situasjonen stagnert. Ingen folkeavstemning er avholdt. Hele tre fjerdedeler av territoriet – kysten og de vestlige områdene – har siden vært kontrollert av Marokko, mens SADR delvis har kontrollert den resterende fjerdedelen, som består av ufruktbare ørkenområder i øst. MINURSO er i dag den eneste FN-operasjonen som ikke har mandat til å rapportere om menneskerettighetsbrudd.


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer