Verst når det gjelder?

Nødhjelp skal redde liv og lindre nød i krisesituasjoner. Vi skal være på plass når nøden er størst. Allikevel svikter den humanitære sektoren gang etter gang nettopp når det gjelder som mest. Hvorfor er det slik?

Borno, Nigeria, 2016. Foto: Aurelie Baumel
TrygveThorson
Thorson er humanitærrådgiver i Leger Uten Grenser.

På tross av at den humanitære sektoren er blitt større og mer profesjonalisert, har Leger Uten Grenser over flere år sett at responskapasiteten i den akutte fasen av en krise – særlig i krig og konflikt – er svak. Det er for få organisasjoner til stede, hjelpen kommer ofte for sent, den når ikke frem til dem som trenger det mest, og de mest kritiske behovene – helsehjelp, mat, vann og husly – blir ikke dekket godt nok.

Nødhjelp i uforutsigbare konfliktsituasjoner er svært vanskelig. Det er farlig, uoversiktlig og dyrt. Stridende parter nekter ofte humanitære aktører tilgang eller forsøker å kontrollere hvor og når hjelpen skal leveres. Krigssituasjoner er i sin natur ekstremt politiserte, og å levere uavhengig, nøytral og upartisk nødhjelp krever en sterk humanitær handlekraft.

Penger alene løser hverken de eksterne eller interne problemene sektoren står overfor.

Pervers konkurranse. Denne handlekraften blir ikke maksimert, slik sektoren er organisert i dag. Koordinering, planlegging og finansiering er strukturert i et relativt rigid FN-ledet system. FN gir prosjektfinansiering til en internasjonal organisasjon, som igjen ofte bruker en lokal organisasjon til å implementere prosjektet. Til sammen blir dette mange ledd i en lang prosess. Og mens det søkes, godkjennes og bestilles, tikker klokken.

I flere tilfeller – vi har blant annet sett det i Nigeria og i Niger – har også effekten av måten finansieringen gjøres på vært pervers. Organisasjonene konkurrerer om finansiering og synlighet, og dermed også om «kontroll» over områdene man har tilgang til. Resultatet blir en førstemann-til-mølla-logikk –  organisasjoner planter sitt eget flagg og nekter andre å slippe til, selv om de ikke evner å dekke behovene.

Penger ingen garanti. Til sammen undergraver dette den humanitære handlekraften. Slik systemet er strukturert i dag, er det urealistisk å tro at det kan bli mer handlekraftig og mer uavhengig.

Norge har lenge vært en av FNs beste venner, og har de siste årene økt bevilgningene til nødhjelp i krigsherjede land. Norge har en ambisjon om å bidra når nøden er størst. Å bevilge mer penger gjennom det eksisterende systemet er likevel ingen garanti for en raskere og bedre respons. Penger alene løser hverken de eksterne eller interne problemene sektoren står overfor.

For å sikre god respons når det gjelder, må man frigjøre akutt nødhjelp fra de politiske målsettingene.

Skal man forbedre kriseresponsen i konfliktområder, må man styrke de humanitære organisasjonenes evne til å gjøre sin hovedoppgave. For å sikre god respons når det gjelder, må man frigjøre akutt nødhjelp fra de politiske målsettingene om fred og langsiktig utvikling. For å hindre ødeleggende konkurranse  må man forandre finansieringsmodellen og gi organisasjonene mulighet til å bygge en egen, fleksibel beredskap.

En god venn sier ifra. Norge bør vurdere hvordan FN og andre giverland kan skape et større rom for at organisasjoner med evne og vilje til det kan respondere i akutte, konfliktrelaterte kriser. En god venn sier tydelig fra når noe ikke virker godt nok. Man kan håpe at det er antall liv reddet som vil gi Norge internasjonal annerkjennelse som en «humanitær stormakt», ikke hvor mye penger som gis til et system som gjentatte ganger har sviktet da det gjaldt som mest.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.