Vern om velferden

Verdien av velferdsstaten kan ikke måles i kroner og øre.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Gjennom mitt arbeid for Oslo kommune med å yte hjelp til langtidsledige sosialmottakere oppdager jeg til stadighet hvordan markedstankegangen har blitt dominerende i kjerneområder av velferdsstaten.

Dette er områder av velferdsstaten som sosialhjelp og sykepenger som i sin tid ble etablert for å kunne beskytte mot de mest destruktive sidene ved et markedsøkonomisk system. I dagens velferdsstat handler alt om penger, eller som «moderniseringsministeren» nylig sa på en LO-konferanse: Vi trenger «mer anbudskonkurranse for å skape bedre (!) og billigere velferdstjenester og større fokus på oppnådde resultater.»

Markedsfundamentalisme

En slik markedsfundamentalistisk tankegang fører med seg stadige omstillinger og nedbemanninger, samt økt arbeidspress, med påfølgende stressrelaterte sykdommer og sykemeldinger. Folk jeg intervjuet da jeg skrev hovedoppgave, folk som jobber i konkurranseutsatte deler av «omsorgssektoren», ga utrykk for stress, slitasje og mye sykefravær. De ga også sterkt utrykk for at det var uunngåelig at en så voldsom «effektivisering» ville gå utover kvaliteten av tilbudet til brukerne av tjenestene. Internasjonal forskning de seinere år har også funnet fram til lignende konklusjoner. OECDs rapport: «Distributed Public Governance» fra 2003 slår fast at konkurranseutsetting av tjenester har ført til mer byråkrati og mindre effektivitet. En svensk rapport fra 2004 avdekker at «svært mange» av de offentlig ansatte som ble gjenstand for effektivisering og omorganisering ble sykemeldt over lengre tid.

Opprettelsen av den moderne velferdsstaten skulle sørge for at vi aldri skulle tilbake til 20- og 30-tallet med massearbeidsledighet uten noe sikkerhetsnett for folk flest. Markedets «usynlig hånd» skulle aldri mer få drive rovdrift på mennesker. Da finansminister Brofoss la fram sitt nasjonalbudsjett i 1947, sa han følgende i sin tale til Stortinget: «Menneskene har etter hvert gjennom vitenskapelige og tekniske framsteg klart å fri seg fra naturkreftenes voldsherredømme… Det ville være et steg mot økt frihet å kunne frigjøre oss fra den blinde underkastelse av tilfeldighetene i det økonomiske liv… Vi må gjøre oss til herrer overfor de økonomiske krefter istedenfor å bli behersket av dem.»

Produkt av kamp

Velferdssamfunnets idealer om kontroll over økonomien og solidarisk vilje til omfordeling av rikdommen kom ikke av seg selv men var et produkt av en aktiv og kampvillig arbeiderbevegelse. Historikeren, og den tidligere Stortingsrepresentanten for SV, Berge Furre, skriver om hvordan Arbeiderpartiregjeringen på 50-tallet hadde bak seg «den mektigaste folkerørsla i landet». Hvilke samfunnsmessig kraft dette representerte kom særlig til utrykk under valgkampene der «eit par hundre tusen partimedlemmer og fagorganiserte vart mobiliserte til agitasjon på dørene, på arbeidsplassane, på møta i friluft og i Folkets Hus». Den gangen sørget den mektige arbeiderbevegelsen for at omfordelingspolitikken skulle settes ut i praksis, ikke minst fordi den hadde en sterk forankring i en sosialistisk ideologi og solide sosialistiske verdier som handlet om felleskap og solidaritet. I dag er den norske staten rikere enn noen gang, pengene finnes, det som mangler er den politiske viljen til å bruke dem på å dekke grunnleggende menneskelige behov.

Utviklingen kommer til et punkt hvor man må spørre: er dette et område av samfunnet vi egentlig ønsker også skal utsettes for «den blinde underkastelse av tilfeldighetene i det økonomiske liv»? Eller skal velferdsstaten beskyttes og beskytter mot markedet uansett hvor mye dette måtte koste i form av penger?

Rådende ideologi

Dette handler mye om rådende ideologi. Det handler om verdimessige veivalg som langt på vei skaper våre virkelighetsforståelser. Når nyliberalismen de siste 20 årene har fått stadig større innflytelse i regjerende kretser, også på et tidspunkt langt inn i Arbeiderpartiets rekker, har samfunnet igjen beveget seg uunngåelig i retning av at all menneskelige samhandling underkastes markedet.

Mange samfunnsvitere har i de seinere år påpekt et stort behov på venstresiden i politikken verden over for å gjenreise en ideologi som kan bidra til å motvirke dagens nokså utbredt nyliberal ideologi, en ideologi som får markedskreftene til å framstå som altomfattende, naturlige, uunngåelige. Sosiologen Pierre Bourdieu skriver om hvordan han mener at selve begrepet «globalisering» er utrykk for nyliberal ideologi: «En mektig diskurs… som får sosial kraft og er det fremste våpen i kampen mot velferdsstaten, hvor europeiske arbeidere får høre at de må konkurrere med de minst vellykkede arbeiderne i resten av verden. Europeiske arbeidere får dermed servert som en modell land som ikke har minimumslønn, hvor fabrikkarbeidere jobber tolv timer daglig for en lønn som er mellom en fjerdedel og en femtedel av europeiske lønninger, hvor det ikke er fagforeninger, hvor det er barnearbeid osv.» Også norske samfunnsvitere har for lengst begynt å slå alarm, noe som Makt- og demokratiutredningen gir klart utrykk for. «Eiernes revolusjon» er en karakteristikk som brukes for å betegne 1980- og 90-årene med økt vektlegging på aksjeeiernes utbytte og en klar dreining bort fra statlig innblanding i økonomien.

Vanlige mennesker i sentrum

Hvis vi vil ivareta de opprinnelige formålene til velferdsstaten må nyliberalistisk ideologi utfordres, blir det understreket. Det må gjenreises en ideologi som setter vanlige mennesker i sentrum, som bygger på menneskelige verdier, og som sier, klart og tydelig, at markedet skal være underlagt behovene til folk flest, og ikke omvendt. Det må på nytt etableres en ideologi på venstresida som, uten å nøle, forfekter synspunkter om retten til sosiale goder for folk flest, og nødvendigheten av en sterk og aktiv stat som skal sikre folk disse godene.

Velferdsstaten kommer alltid til å koste penger, men til syvende og sist handler dette om helt andre verdier enn de som kan måles i kroner og øre. Verdier som går på det å sette pris på at vi tilhører et sosialt felleskap, og at vi har felles interesser av å ivareta dette fellesskapet. Disse verdier kommer heller ikke av seg selv. De oppstår som en konsekvens av menneskelige samhandling, der samfunnsmedlemmene utvikler fellesforståelser om tingenes tilstand. Her rører vi på et felt innen sosiologi som Emile Durkheim, en av grunnleggerne av sosiologi som samfunnsvitenskap, var veldig opptatt av. Nemlig at noe av det som er naturlig i et menneskelig samfunn er at det utvikles sosiale systemer basert på sosial solidaritet. En sosial solidaritet som oppstår på grunn av at et flertall av samfunnsmedlemmene har fellesopplevelser av sosiale forhold og et behov for å tolke disse opplevelsene likt. Som den norske sosiologen Dag Østerberg har skrevet innebærer dette «en særegen solidaritet, nemlig den som kommer av at de samme følelser og forestillinger oppleves av alle». Dette er et sosialt fenomen som står i sterk kontrast til høyresidens borgerlig individualisme og kan bidra til å forklare hvorfor det rød/ grønne regjeringsalternativet konsekvent får overveldende flertall i alle meningsmålinger for tida. Folk flest har etter hvert fått fellesopplevelser av privatisering og konkurranseutsetting av velferdstjenester, og en felles forestilling av at dette bærer galt av sted. De opplever en sosial solidaritet som tilsier at grunnpilarene i velferdssystemet må beskyttes – og at det må koste penger.

Progressive skatter

Dessuten kan ytterligere finansiering av velferdsstaten oppnåes blant annet ved å gjenreise en annen tradisjon: progressive skatter som eiendomskatten i kommunene (som til og med en del høyrestyrte kommuner nå går inn for). Også skatten på kapitalinntekter kunne økes på nytt. I 1992 ble den satt ned fra 50,8 til 28 prosent. Men, uansett hvilke virkemidler som skal brukes for å finansiere det hele, for de av oss (og jeg tror vi er veldig mange) som også i framtida vil ivareta velferdsstatens funksjon som sikkerhetsnett for folk flest, er det i hvert fall en ting som er veldig viktig: Det er at det også settes andre verdier (tør jeg si sosialistiske verdier) enn de rent pengemessige på dagsorden under valgkampen framover.

---
DEL

Legg igjen et svar