Verdigrunnlag og kulturarv

KrF forenkler spørsmålet om KRL-faget.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Vi må ta vare på den kristne kulturarven. Derfor trenger vi kristne formålsparagrafer i barnehage og skole. Alle som er uenige angriper både kristendommen og dens kulturarv, og de vil frata barna muligheten til å lære om hvorfor vi feirer jul og påske. Omtrent slik lyder budskapet som de siste ukene har gått ut fra KrF sitt sentraldirigerte propagandaministerium.

Forenklingens kunst er edel, og selvsagt nyttig for politikere å mestre. Men det er en kunst som ikke bør utøves i debatter og samtaler om verdier, nettopp fordi disse er uttrykk for våre dypeste idealer og forpliktelser. Som mangeårig deltaker i livssynsdialoger har jeg erfart at det er fullt mulig å samtale seg frem til fellesverdier. I letingen etter disse forpliktende fellesskapsverdiene er utfordringen å kombinere ærlighet mot eget ståsted med åpenhet for å skape noe felles sammen med andre. Det er her KrF trår feil. I stedet for å vise åpenhet og invitere til dialog, har de valgt troskap mot sitt eget kristne ståsted. De har sågar gått enda lenger: I forslaget til ny barnehagelov både monopoliserer de fellesskapsverdiene, og inkluderer kristen tro i barnehagens formål. Dermed svikter de både idealene ærlighet og toleranse (som er listet opp som kristne grunnverdier).

Livssynsdialoger

Det er derfor ikke oppsiktsvekkende at forslaget møter både undring og forargelse fra mange hold. En del av kritikerne er mennesker som siden tidlig på 90-tallet har vært involvert i livssynsdialoger (muslimer, jøder, buddhister, humanetikere og kristne. Etter hvert også holister, bahaier, hinduer og sikher). Helt siden disse dialogene begynte på Nansenskolen har fellesskapsetikk vært et hovedtema, og våre fellesskapsinstitusjoner har vært sentrale i samtalene. Det har fra starten av hersket stor enighet om at fellesskapsinstitusjoner som barnehage og skole bør tuftes på fellesskapsverdier. Denne enigheten strekker seg langt inn i den norske kirke.

Fellesverdier

Overlappende konsensus er et sentralt begrep i arbeidet med fellesskapsverdier og menneskerettigheter. Tanken er at menneskerettighetene er universelle moralske prinsipper som alle livssynstradisjoner lar seg forplikte av, og at det er opp til representantene for den enkelte tradisjon å begrunne disse moralske prinsippene i egen tradisjon. Hele menneskerettighetssystemet hviler på en slik grunntanke. KrF-politikerne ønsker tydeligvis ikke en slik tilnærming til utforming av fellesverdier. I så fall kunne de i barnekonvensjonens artikkel 29 finne et utmerket utgangspunkt for et samlende verdigrunnlag.

Denne artikkelen forener en rekke interesser til barnets beste. Både utvikling av respekt for barnet selv, for det landet barnet bor i, for foreldrenes kultur og for kulturer forskjellig fra den barnet er mest preget av. Sammenligner vi denne artikkelen med de kristne formålsparagrafene, trer det tydelig frem hvor snevre og fattigslige sistnevnte er.

Det er intet mindre enn trist at vi har en statsminister som ikke er villig til å delta i en dialog om fellesskapsverdier. I stedet velger han å stemple sine meningsmotstandere (som i hans fremstilling er redusert til humanetikere) som mennesker hvis eneste mål er å undergrave kristendommen. I tillegg bruker KrF en klassisk maktpolitisk strategi for undertrykking: De henviser til en kulturarv for å legitimere kristen oppdragelse i barnehage og skole.

Kunnskap vs trosopplæring

Ingen er imot kunnskap om religioner og livssyn. I Norge var faktisk Human-Etisk Forbund (HEF) den første organisasjonen som gav ungdom en systematisk innføring i verdensreligionene. Dette begynte allerede i 1951 ved etableringen av Borgerlig Konfirmasjon, og fortsatte med innføringen av Livssynsfaget tidlig på 1970-tallet.

Det FNs menneskerettighetskomite har kritisert i KRL, er sammenblandingen av religionskunnskap (som er ønskverdig) og trosopplærende innhold og aktiviteter. De viser til at Opplæringsloven forankrer faget i en kristen formålsparagraf, og pålegger alle lærere som skal undervise i faget, å gjøre det med utgangspunkt i denne. Komiteen ser også faget i en større sammenheng der en rekke statlige privilegier til majoritetsreligionen, sammen med KRL, er med på å skape et «Vi» og «De andre». Den offisielle begrunnelsen for faget; å skape en kollektiv kulturell identitet, kan i en slik kontekst lett fremstå som et utilbørlig fremstøt for å fremme en hegemonisk flertallskultur. Rune Slagstad omtaler dette prosjektet i «De nasjonale strateger» som at » kristendommen ble gjort til nasjonal integrasjonsideologi for et flerkulturelt samfunn».

Alle livssynsminoriteter er enige om at vi trenger et felles kunnskapsfag om livssyn og etikk. Men et slikt fag kan ikke kombinere sentrale elementer fra trosopplæring med kunnskapsbasert innføring i ulike religioner og livssyn. I en skole for alle kan man ikke benytte seg av den klassiske religionspedagogikken som ble praktisert i det gamle kristendomsfaget. Denne bygger på en forestilling om at religiøsitet hos barn er noe som må læres. Av den grunn må barna møte en rekke stimuli på det religiøse området for selv å utvikle religiøs tro. De må få gjøre erfaringer ved blant annet gudstjenester, kirkebesøk, sanger, salmer, bønner, fortellinger og kunstuttrykk. Målet er selvsagt at opplæringen skal prege de briller barna betrakter verden med. Barna skal internalisere den religiøse virkelighetsforståelsen og gjøre den til sin. Når denne innforlivetheten kombineres med en urimelig stor innholdsmessige skjevfordelingen til fordel for majoritetsreligionen, er det ikke lenger et kunnskapsfag.

Stortinget har nylig vedtatt en trosopplæringsreform som sikrer kirken betydelige ressurser til kristen oppdragelse av barn i egen regi. Deres behov for trosopplæring skulle derfor være mer enn godt nok ivaretatt av en raus norsk stat. Tiden bør nå være inne for at barnehage og skole utelukkende konsentrerer seg om kunnskapsbasert opplæring på barnas egne premisser.

En slik opplæring betyr selvsagt at alle elever skal få møte både kristendommen som religion i dag, samt dens historie og betydning for vår kulturelle selvforståelse. På samme måte bør de få en langt grundigere innføring i de humanistiske idestrømningers betydning for hvordan mennesker i dag forstår seg selv og verden. Hovedpoenget må være at barna får møte bredden av religioner og livssyn på en likeverdig måte, uten innforlivethet i en spesiell tradisjon.

Pluralistisk julefeiring

Jeg kan forsikre KrF om at i et slikt pluralistisk livssynsfag vil barna få lære mye om hvorfor mennesker over hele verden feirer jul. De vil både lære om lysfesten Diwali og den jødiske Hanukka. Ikke minst vil de få mulighet til å bli med på mange reiser tilbake i tid for å lære om opphavet til de tradisjonelle norske juletradisjonene, inklusive historien om barnet i krybben. De vil sågar få mulighet til å undre seg over at mennesker over hele kloden til alle tider har hatt fester midtvinters. Men jeg kan ikke garantere at barnehage og skole skal fortsette å formidle at den kristne Kristmesse er «den egentlige» jul. Til det har jeg for stor respekt for kunnskap og kulturarv!

---
DEL

Legg igjen et svar