Verdier – fins de?

Hvor kommer verdiene fra? Kanskje kommer man nærmest ved å si at de uttrykker det menneskelige fellesskap. Hvis det stemmer, vil det å skade andre være å skade seg selv, skriver Steinar Lem.

Også jeg hadde meget imot Kommisjonen, ettersom ingen spurte om jeg hadde lyst til å være med. Dermed kunne jeg ikke bryske meg ved å ta avskjed da Jan Erik Langangen overtok ledelsen av en kommisjon som skulle undersøke hvorfor landet Norge har forfalt en smule rent verdimessig, muligensvis som følge av for mye og for skjevfordelte penger.

Det var på et vis modig da Bondevik begrunnet behovet for en Verdikommisjon blant annet med den tiltagende norske grådighetskulturen. I hans regjeringstid økte det private forbruket med rundt 30 milliarder kroner, mest til dem som på forhånd hadde mest. At folk tenderer mot å bruke opp de pengene de faktisk får hånd om, kan ikke forundre noen, og er ikke egnet som grunnlag for moralisering. Politiske problemer kan ikke løses på individuelt nivå. Grubling over grådigheten som metafysisk problem, blir fort en avledningsmanøver – så lenge vekst i BNP og forbruk er en villet, systemkonsekvent politikk.

Men er det godt og edelt og solidarisk å ville denne veksten?

Egenverdi

Uten etiske verdier kan det spørsmålet ikke reises. Og noen grunnleggende etiske verdier er det mulig å samle bred enighet om. I en nyliberalistisk tid, der bare pengeverdien forblir objektiv, vil det være uklokt å smile av denne diskusjonen, og uklokt å overlate den til KrF.

Framtiden i våre hender bygger på et verdigrunnlag i tre punkter – formulert av Erik Dammann og Arne Næss. Stikkordsmessig er første punkt «innlevelse», «solidaritet», «medmenneskelighet».

Punkt to slår fast at alle har samme rett til et meningsfylt liv, og nødvendige materielle ressurser. (Men ikke like mye ressurser, det ville verken være rettferdig eller mulig.) «Alle» i norsk språkbruk betyr gjerne nordmenn med stemmerett – mens man i Japan er mer opptatt av nålevende japanere. Her skal ordet omfatte mennesker som er født i slummen i u-landenes storbyer (det er fort gjort og kan skje den beste) eller som ikke er blitt født riktig ennå. Tredje punkt dreier seg om vern av det biologiske artsmangfoldet, som livsgrunnlag for et ubestemt antall kommende generasjoner. Det framgår ikke av denne formuleringen om artsmangfoldet bare har verdi fordi velfungerende økosystemer er nødvendig for menneskelig velferd – eller om artsmangfoldet (malariaparasitten unntatt) har en egenverdi. Jeg tror jeg har de fleste tiåringer med meg (muligens ikke i Østerdalen) i synet på at alt liv har en egenverdi. Sant nok vil Odd Roger Enoksen nå gå til valg på et ønske om å utrydde høytstående pattedyr fra norsk grunn fordi de ikke har et gjennomført vegetarisk sinnelag. (Noe ikke Enoksen har selv. Men i motsetning til ulven kan Enoksen og hans folk bli vegetarianere.) Men det er nettopp av slike grunner verdier trengs: Å holde tilbake nærings- eller maktutøvelse som skyver alle andre hensyn tilside. Alle er edle og miljøvennlige når de tjener på det.

De tre punktene er et forsøk på en moderne formulering av universelle verdier. NTs «Gjør mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg», Bjørneboes «Andres lidelse angår deg», eller Kants formulering: «Det er vår plikt å fremme andres lykksaliggjørelse og egen fullkommengjørelse». Det siste punktet mangler som regel. Men har du ikke utviklet deg siden fylte 12 år, er du neppe i stand til å gjøre mye for andre – og du lengter trolig som Røkke etter store hytter og flotte båter.

Trafikkregler?

Hvor kommer disse verdiene fra? Noen vil mene at de er «trafikkregler» – det tjener alle om vår atferd båndlegges såpass at samfunnet ikke bryter sammen. Utvilsomt. Men var det hele forklaringen, ville den som gjenomskuer den regulative funksjonen være fristilt. Hvis du da ikke dreper for å stjele 100 000 – om du da er sikker på ikke å oppdages – er du bare feig. Og få ville orke tanken på kulden i en verden der enhver forbrytelse egentlig var tillatt.

Den samfunnsvitenskapelige, som legger vekt på at verdier oppstår gjennom sosialisering. Nåja, hadde Børre Knutsen vokst opp i Iran, ville trolig hans religiøse iver gitt seg andre utslag. Men bevisstheten stiller spørsmål ved det som er lært og gitt. Er det sant og riktig? Mennesket kan overta overleverte verdier – eller forkaste dem.

Partiet SV står delvis også i en marxistisk tradisjon der bevisstheten angivelig har vært bestemt av ens samfunssmessige plassering. Politisk kamp blir dermed interessekamp. Solidaritet forklares med en opplyst egeninteresse: Alle kommer bedre ut ved å hevde klassens eller gruppens interesse. Det siste må avgjøres empirisk. Mange har egeninteresse av et adjø solidaritet. Langsiktige økologiske interesser lar seg da bare hevde gjennom troen på reinkarnasjon. Folk flest i Norge har avgjort ingen umiddelbar egeninteresse av å dele med verdens fattige. Denne interessekampmoralen skiller seg ikke fra kapitalsistens egeninteresse, kampen for profitt, eller – på systemnivå konkurransens logikk. Fortstått slik, deler den opplyste egeninteressekjempenede arbeider (eller intellektuelle) Røkkes etikk.

Sosiobiologene vil i ekstrem versjon mene at etikken er et utslag av artens selvbevarelse – skjønt egentlig er det dine egne gener som er så fabelaktig, men siden de barna du måtte ha omgir genene, må du ta vare på barna også. Det er mer enn problematisk innen denne posisjonen å begrunne at det fins forpliktelser som gjelder for dem som ikke er dine barn. Hvorfor skulle omsorgsevnen overføres til andre?

Alt tillatt?

«Genene bestemmer»-tenkningen egner seg ypperlig som idegrunnlag for nyliberalismen. En variant av eksistensialistisk filosofi vil mene at Gud er død, og at mennesket ikke har noen bestemt natur – bortsett fra muligheten til å velge. Det du velger, kleber ved deg og blir forpliktelser. Men da er Heinrich Himmler og Henrik Wergeland på samme linje, de har valgt forskjellig, ingen av dem har rett eller tar feil. Igjen blir «alt tillatt», og politisk kamp på vegne av andre meningsløst.

Noen former for religion vil begrunne etikken med at Guds vilje skal følges – og Gud gir bud og dikterer koraner. Men hva om Gud ombestemte seg, og i en ny åpenbaring gav sine tilhengere beskjed om at heretter gjelder det å være så ond som mulig? Kristne vil trolig mene at det er umulig, fordi Gud er kjærlig, muslimer trolig fordi Gud er rettferdig. Men da er menneskets oppfatning av godt og ondt grunnlaget for å bedømme Gud – eller skille Gud fra mørkets makter, hvis man tror på dem.

Hvor kommer verdiene fra? Kanskje kommer man nærmest ved å si at de uttrykker det menneskelige fellesskap. På et psykologisk eller transcedent nivå hører menneskene sammen – etter mitt syn alt liv. Dette er mystikernes tverkulturelle og overhistoriske erkjennelse. Hvis det stemmer, vil det å skade andre være å skade seg selv.

En verdietikk krever ikke at vi alle blir helgner – det egner mennesker seg sjelden til, altfor høystemte krav resulterer i revolt. Verdiene er den ene polen i psyken, den andre heter egeninteresse – som krever sitt, og som det er klokt og ofte morsomt å gi kontrollerte utløp. På en sommerleir for kristne tenåringer kan det være grunn til å understreke dette – i en hedonistisk nyliberalisme der tanken om å begrense sin utfoldelse av etiske og ikke strafferettslige hensyn står ytterst svakt, går det an å la være.

Men hva skal vi gjøre med verden? Verdiene sier ingen ting om det. Mange i LO og NHO er frekke nok til å mene at det beste vi kan gjøre for de fattige og naturen, er – å bli rikere selv. (Bedre teknologi, mer penger til u-hjelp.) Menneskets evne til å lyve – også for seg selv – er formidabel. Men verdiene gir et sett kriterier. Blir det flere eller færre fattige? Øker eller minsker forskjellene. Øker eller minker mengden drivhusgasser i atmosfæren?

Sikres artsmangfoldet – eller utrydder vi videre, kanskje i økt takt?

I det markedsliberalistiske samfunn fins det ennå et sett vedier som utgjør en brekkstang – kanskje den eneste – mot dette samfunnet selv.

---
DEL

Legg igjen et svar