Verdensteateret i Bergen 

BIFF gir oss global langsynthet og fremtidstroen tilbake. Her er to av miljøfilmene fra Norges viktigste filmfestival. 

Behemoth
Torbjørn Tumyr Nilsen
Tumyr Nilsen skriver jevnlig om miljø for Ny Tid.

Spaceship Earth
Regi: Kevin McMahon

Behemoth
Regi: Zhao Liang

Om jeg skulle valgt en eneste god grunn til å flytte til Bergen, ville ikke regnet, fjellene, fjorden eller folkene nådd opp. Jeg ville bare sagt BIFF. Bergen Internasjonale Filmfestival gjør Bergen, Norge og kanskje også verden større, kulere og viktigere. Eller som Bergens Tidende-kommentator Frøy Gudbrandsen skrev under årets festival: BIFF kurerer norsk nærsynthet.

Helt siden jeg snek meg unna forelesninger i samfunnsøkonomi, lineær algebra og antropologi for å se film etter film på midten av 2000-tallet, har jeg drømt om å være tilbake på BIFF. Nå er jeg endelig tilbake.

Festivalen har bare blitt mer interessant. I år var en egen klimafestival en del av programmet. Deriblant franske Tomorrow (se omtalen «Konkrete tiltak for å redde morgendagen» i Ny Tid 9/16) – en lettbent, artistisk og livsbejaende film som forsøker å se løsningene fremfor å overfokusere på katastrofene i klimadebatten.

spaceship_earth_1Grått og viktig. Kanadiske Spaceship Earth faller nok på sin side mer inn i det klassiske klimasegmentet. Her fortelles det informativt, dystert og lenge om problemene. Da Bergen klimabyråd Julie Andersland (V) åpnet BIFFs klimafestival, sa hun at det var egentlig litt underlig at vi fremdeles trengte en festival av denne typen – siden det er lett å tro at de fleste allerede godt vet hva klimakrisen vil føre til. Likevel blir det fort tydelig at mange trenger å opplyses.

Spaceship Earth av kanadiske Kevin McMahon er en film som tjener nettopp opplysningsformålet: Det er filmen du får lyst til å vise de klimaskeptiske onklene du møter i familieselskap. Men den har samtidig et meget vakkert og poetisk utgangspunkt: ideen til den økologisk anlagte amerikanske arkitekten, systemkritikeren og futuristen Buckminster Fuller (1895–1983) om at vi alle er astronauter om bord på «romskipet Jorden» på vei gjennom det mørke verdensrommet med våre begrensede ressurser. Filmen tar et nyttig historisk sveip over når det hele begynte å gå så fryktelig galt med menneskehetens ressursbruk. At oljen siden forbruket tok av i 1860-årene har skubbet moderniteten fremover, men samtidig skubbet planeten utfor stupet.

Vi ser inn i de rødsprengte, skitne øynene, og vi følger minutt for minutt hvordan et industriektepar prøver å vaske kullet vekk fra kroppene sine med en fuktig klut.

Det er dystre utviklingstrekk som beskrives på nytt, og som sikkert kan være fint i utdannelsesøyemed, men sammenliknet med den fengende Tomorrow virker Spaceship Earth noe stivbeint. Den er gråere og mindre leken – det er innholdet som er i forgrunnen.

Av interessante elementer som kommer frem mot slutten, er det tilbakeskuende blikket på den japanske Tokugawa-perioden (1603–1868), også kalt Edo-perioden, der veksttanken overhodet ikke var til stede: Fjorårets resultater var målet for årets resultater. Et annet interessant element i filmen er sekvensen der medias rolle drøftes, og hvordan en storavis som New York Times er så tett koblet til forbruksjaget og derfor aldri vil være ordentlig kritisk mot forbrukersamfunnet. Enda en god grunn til å applaudere britiske The Guardian, som i år erklærte klimakampen som sin viktigste sak å dekke.

Ned i gruvesjakten. Sprengt fjell har jeg alltid hatt et anstrengt forhold til. Selve grunnfjellets – det stødigste vi har – ugjenkallelige transformasjon til grus og oppmalt sand, kan være en provokasjon i seg selv. Aldri vil det komme tilbake. Tapt for alltid.

Kinesiske Zhao Liangs imponerende dokumentar fra det mongolske slettelandskapet hvor kinesisk jakt etter kull ødelegger alt liv, er et mesterverk. Behemoth viser til det flodhestliknende monsteret med samme navn i Jobs bok, men er i dag et uttrykk for en gigantisk enhet. Og gruvedriften som foregår i ytterkantene av den kinesiske industrialiseringen – som vi tjener på gjennom billige forbruksvarer – er nok noe av det nærmeste vi kommer en monstrøs underverden.

Liang gir oss et dvelende, poetisk kunstnerblikk på den paradisiske beitemarkens utslettelse, det dype helvetet av noen gruvesjakter og ikke minst menneskene som blir ødelagt av å bruke livene sine i dem.

Man blir godt rensket for tilbøyeligheter til industriromantikk av å se Behemoth. I lange klipp føres vi med heis ned i gruvene og inn i smelteovnene. Vi ser inn i de rødsprengte, skitne øynene til gruvearbeiderne, og vi følger minutt for minutt hvordan et industriektepar prøver å vaske kullet vekk fra kroppene sine med en fuktig klut.

Gjør verden meningsfull. Vi er ifølge Liang på stedet der alt håp dør og erstattes av en enorm tristhet over alt som forsvinner. Man blir sint, trist, oppgitt og føler seg maktesløs av å se denne filmen. Det er umulig å forbli likegyldig. Behemoth er således et typisk eksempel på hvor viktig dokumentaren er som sjanger, og hvor viktige filmfestivaler er for å gi oss bilder av hvordan det ser ut helt borte på de andre sidene av produksjonskjedene for vårt forbruk.

Det gamle navnet for «kino» var «verdensteater». BIFF i Bergen er et verdensteater anno 2016. Eksponeringene av verdens nyeste fiksjon og virkelighet gjør verden meningsfull, og skaper viktige knagger å henge de alltid forbigående verdenshendelsene på. Slike filmopplevelser kurerer absolutt vår nærsynthet, og gir oss et langsynt innblikk i virkeligheten. Det er vår neste oppgave å finne ut hvordan vi skal forholde oss til den.

---
DEL