Arkitekten og skribenten Fred Scharmen har skrevet en gjennomtenkt bok om det å leve i verdensrommet – som vi så langt bare gjør på små romstasjoner i bane rundt jorden. Livet i rommet er fremfor alt ladet med ideologi, fordommer og ubevisste lengsler og antagelser. Analysen av disse er bokens røde tråd.
The Space Force ble offisielt innstiftet av Donald Trump da han signerte The United States Space Force Act i 2019, som med stor patos erklærte det amerikanske forsvarets nærvær og viktige oppgaver i verdensrommet. Ikke lenge etterpå kom TV-farsen Space Force em>#, der Steve Carell spiller generalen som skal lede dette nye militæravsnittet sammen med en gjeng frustrerte astronomer. Generaler fra luftvåpen og marine ler bak ryggen hans, mens overfladiske PR-folk prøver å opprettholde en offentlig fasade der rommet, Månen og Mars virkelig er noe vesentlig. Her har romfarten endt opp som en vits, en nytteløs lek for nerder.
Russisk kosmisme
Fred Scharmens rikholdige bok Space Forces starter langt fra slike farser: I Russlands høystemte filosofiske tankelandskap for over hundre år siden.
De aller tidligste romfilosofene i Sovjetunionen var inspirert av Jules Verne, grunnleggeren av den moderne science-fiction-sjangeren. Tsiolkovskij begynte sin roman Livet hinsides jorden i 1898 under tsarveldet, men utga den først i 1920, tre år etter bolsjevikrevolusjonen. Han grunnla en messiansk forestilling om at menneskets skjebne ligger i stjernene, at «vår felles oppgave» er å forlate «vår krybbe» jorden, for å spre vår sivilisasjon og livet selv til andre planeter. Med dette grunnla han det som kom til å bli kjent som russisk kosmisme.
Kosmismen var inspirert både av en idealisert evolusjonsteori og en materialistisk historiefilosofi, underbygget gjennom malthusianske beregninger av befolkningsvekst. Tsiolkovskij forestilte seg at de eksponentielle vekstkurvene som er så typiske for menneskets moderne teknologiske historie bare kunne peke en vei – ut i det ytre rom. Fantasiene om kolonisering av rommet innebærer som regel ikke å slavebinde romvesener eller stjele deres hjemplaneter, men er like fullt et ekko av kolonitidens idealer.
Skrekkbilder om invasjon fra verdensrommet blir dermed en reversering av situasjonen, påpeker Scharmen: de blir speil for en dårlig historisk samvittighet. Men selv slike historier etablerer forestillingen om en uunngåelig konflikt.
Forfriskende er dermed Scharmens gjenfortelling av kosmisten Alexander Bogdanovs utopiske romfabel Rød Stjerne (1908). Her får Jorden besøk av fredelige marsboere som i den russiske arbeiderklassens kamper gjenkjenner sin egen streben for å skape et høyerestående samfunn. Marsboeren Netti forklarer menneskenes hovedproblem: «[M]enneskehetens felles kall har ennå ikke virkelig blitt en felles oppgave blant dere. Den har blitt […] splittet i illusjonene som kommer fra kampen menneskene imellom.» På Mars er innbyggernes behov alltid dekket av en klok, gjennomtenkt og moden teknologisk sivilisasjon.
Drømmen om at et kosmisk perspektiv kunne bidra til menneskehetens modning finnes også hos den langt på vei glemte britiske sosialisten og pasifisten J.D. Bernal, som også drømte om at menneskeheten ville ta skrittet ut i verdensrommet med verdighet og visdom.
Private romprogrammer
En krass motsetning til Bernal finner Scharmen i nazi-rakettforskeren Werner Von Braun som etter krigen flyttet til USA. Her brukte han erfaringene sine fra utviklingen av nazistenes V2-rakett til å utvikle atomraketter og vitenskapen bak raketten som til sist tok mennesket til månen. V2-rakettene, Brauns «Vergeltungswaffe» (hevnvåpen), ble bygget av konsentrasjonsleirfanger. Scharmen drister seg til å bygge ut et argument der også raketter sendt til andre planeter med fredelige formål har sin pris i menneskelig lidelse i «den gamle verden».
Spørsmålet blir dermed om det å realisere romdrømmene er verdt prisen. Kanskje innebærer det et svik både mot jorden og menneskeheten, en anklage Hannah Arendt la fram i sin bok Menneskets vilkår (1958) – over ti år før månelandingen. Som Scharmen betoner er denne kontrasten enda større i dag: her på jorden griper klimaendringene om seg, verden står i flammer og sulten øker. Samtidig blir det nye romkappløpet ført an av verdenshistoriens to rikeste menn – rombaronene Elon Musk og Jeff Bezos som med en blanding av barnlig umodenhet, science-fiction drømmer og forretningsmessig driv investerer sine overstadige formuer i private romprogrammer – som de ofte prøver å legitimere på tvilsomme måter.
Musk ligger nært kosmistene i sin argumentasjon om å gjøre menneskeheten «multiplanetær», mens Bezos henter sine argumenter for ekspansjon ut i rommet fra Eugene O’Neill som skrev sin viktigste bok The High Frontier på 1970-tallet.
Scharmens fremstilling har et skarpt blikk for frontier-begrepet, forestillingen om et fritt ekspansjonsrom, som er så dypt forankret i den amerikanske psyken: Som hos Tsiolkovskij er det et malthusiansk premiss hos O’Neill: vi trenger mer plass, mer ressurser – og rommet er løsningen. Det dypere argumentet er kulturdynamisk og føyer seg inn i en imperialistisk og kapitalistisk logikk, der vi enten ekspanderer eller dør hen i stagnasjon. Mer ressurser og mer plass, påpeker Scharmen, vil antagelig bare føre til mer ulikhet og flere lidende mennesker – om vi ikke først gjør noe med menneskehetens groteske ulikhetsproblem.
De nye bildene fra James Webb-teleskopet i sommer er på mange måter det beste romteknologien kan gi oss. Kanskje vi burde nøye oss med å speide ut mot stjernene – i det minste i et århundre eller to – før vi prøver å kolonisere andre planeter?
Drømmen om universet som noe virkelig universelt, forenende, og kosmos som et åpent «verdens-osean» er verdt å beskytte.
Et fredelig planetært felleskap
Militarisering av månen er ikke utenkelig
Både USAs og Kinas romprogram planlegger månebaser. Vil konkurransen mellom nasjoner bli mer aggressiv enn den mellom private mangmilliardærer? Scharmen, som mellom linjene innrømmer at han selv er en romdrømmer, trekker frem The Outer Space Treaty – signert av 112 nasjoner i 1969 – som et utopisk og håpefullt dokument, som kan danne grunnlaget for et fredelig planetært felleskap. Traktaten fastslår blant annet at ingenting i det ytre rom kan gjøres til nasjonal eller privat eiendom – og at ethvert menneske som beveger seg i det ytre rom skal sees som en representant for menneskeheten. Dessuten at nødstedte astronauter skal hjelpes uansett nasjonalitet og at alle funn skal deles og offentliggjøres.
I kjølvannet av etableringen av USAs militære Space Force, Kinas delvise hemmelighold og flere nasjoners eksperimenter med nedskyting av satellitter i bane rundt jorden, er traktaten i dag truet – og en militarisering av månen er ikke et helt utenkelig scenario.
Scharmens betraktningener omkring romtraktaten blir et seriøst innspill for å forsvare det beste i romideologien.
