Verdenspolitiets stemme

Serien Bomb Patrol: Afghanistan (2011) presenteres på Netflix som en «gripende dokumentar» – men fremstår snarere som militaristisk propaganda.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av Endre Eidsaa Larsen  

Vi befinner oss, får vi høre, på «Afghanistans tettest minelagte vei». Det er en mandig, eldre og erfaren fortellerstemme som gir oss denne informasjonen i det som er den andre episoden av dokumentarserien Bomb Patrol: Afghanistan. Via lette hjelmkameraer følger vi en gjeng amerikanske bombespesialister – en såkalt Explosive Ordnance Unit (EOU) – på oppdrag i det nordlige Afghanistan. Fortellerstemmen utstråler trygghet og autoritet, og formuleringen antyder oversikt over situasjonen. Denne mannen, anonym og ulokaliserbar, kjenner åpenbart til veiene i landet.

Det er et klassisk grep i dokumentarfilm, det som kalles «Voice of God» eller «Guds stemme». Begrepet navngir en fortellerstemme som ikke bare gir inntrykk av å være saklig og upartisk, men til og med ikke-individuell – en «objektiv» instans. Med et språk som behersker verden meddeler denne «guden» hvordan terrenget ser ut – hvordan tingene henger sammen.
En slik fortellerstemme figurerer som ett av flere retoriske grep i Bomb Patrol – en dokumentarserie som utgir seg for å være røft observasjonell og rent dokumenterende, men som i sitt vesen likner en hyperdramatisert rekrutteringsvideo som fremstiller krigssituasjonen som en apolitisk thriller.
Ifølge nettsidene til kabelkanalen G4, der serien først ble vist, gir Bomb Patrol oss «et enestående førstepersonsblikk på en av de farligste jobbene i verden, på et av de farligste stedene på jorden». Seerne vil «bevitne at [bombespesialistene] søker seg frem til, desarmerer og ødelegger en rekke dødelige eksplosiver, med ett mål: å redde sivile og militære liv og returnere trygt hjem». Neil Teis, president i G4, så serien som en mulighet til «å fremstille arbeidet til de modige menn og kvinner på frontlinjene». Han så den også som en måte å nå ut til sin «unge og mannlige demo[grafi]» på.
Over fem måneder fulgte filmskaperne flere grupper av bombespesialister på tokt. Kameraene var gjerne festet til soldatenes kropper og hjelmer. På enkelte oppdrag tok man i bruk hele 15 kameraer, og det ble til sammen skutt over 4000 timer med filmmateriale. Prosjektet ble realisert etter lange samtaler med den amerikanske marinen, som til slutt gikk god for det – håpet var at folk kunne se bombespesialistenes hverdag «gjennom deres øyne, snarere enn gjennom en Hollywood-dramatisering».
Ved siden av feiltakelsen som ligger i å sammenstille et hjelmkamera med et menneskes måte å se på, er det flere komposisjonelle og fortellermessige grep i Bomb Patrol som undergraver idéen om å se hverdagen gjennom bombespesialistenes øyne. Det gjelder blant annet nevnte fortellerstemme, og en aggressiv, spenningsbyggende musikk som stadig påklistrer bildene en formanende følelse av uro. Men kanskje mest av alt gjelder det en klippemetode som desorienterer, som umuliggjør tidsmessig og romlig oversikt – som en voldelig tornado som drar oss ut av et menneskelig fotfeste.
Serien har et konsistent fravær av lange takninger, slik at sitasjoner aldri vises i samsvar med soldatenes tidsopplevelse. Den tar snarere i bruk en klippemetode som er typisk for nettopp «Hollywood-dramatisering» og som føyer seg inn i en tendens i realityserier: å vise situasjoner i en rekke fragmenterte øyeblikk, som frarøver oss innsyn i situasjonenes uberørte sammenheng og varighet.
La oss si at en person sier noe, og vi ser en annen persons reaksjon på dette utsagnet. Ser vi disse to personene i én takning, ser vi både uttalelsen og reaksjonen i sin opprinnelige sammenheng. Deler man derimot opp denne takningen i to bilder, slik at vi først ser personen som uttaler noe i ett bilde, for så å se personen som reagerer i et annet (i det som gjerne kalles et reaksjonsbilde), kan man ikke lenger se den opprinnelige sammenhengen mellom uttalelse og reaksjon. Sammenhengen blir skapt, konstruert. For alt vi vet, kan reaksjonen ha vært hentet fra en annen situasjon, en annen sammenheng.
Dette skaper en frihet i klippeprosessen: Som filmskaper kan man «lime inn» passende bilder her og der, for eksempel i tilfeller der man «mangler» et reaksjonsbilde. Dette konstruksjonsprinsippet skaper også en enorm frihet i valg av tempo og struktur, som har store konsekvenser for et verks uttrykk og retorikk. Da den kjente regissøren Alfred Hitchcock ble kalt «spenningsmester», var det basert på hvordan han var en ekspert på å utnytte denne filmatiske friheten: friheten til å skape – og ikke uthente – sammenhenger gjennom klippets fleksible, formative kraft.
Bomb Patrol brukes nettopp denne klippestilen til å konstruere oss inn i en spennende tilstedeværelse. Serien tar i bruk en upålitelig klippemetode som drar dokumentariske bilder – av kjedsomhet, ventetid, tålmodighetskrevende arbeid – inn i en fiksjonell, tidskomprimerende helhet som betoner intensitet. Målet er åpenbart ikke å synliggjøre hvordan det er å se situasjoner gjennom bombespesialistenes øyne, men å holde på seerens oppmerksomhet og lage en spenningsmettet fortelling ut av et dokumentarisk materiale. Seriens respekt for den materielle virkeligheten står i direkte sammenheng med denne narrative interessen.

Dette er ingen original analyse. Allerede i 1946 skrev den franske filmkritikeren André Bazin en kritisk tekst om Why We Fight (1942–45), amerikanernes motsvar til Leni Riefensthals naziproganda (Viljens triumf, 1935), der han nettopp pekte på klippemetodens obskure retorikk, og en narrativ og ideologisk utnyttelse av det dokumentariske bildets kraft. Men det er verdt å aktualisere denne kritikken i en tid der ikke bare kriger fortsetter å kjempes med filmatiske midler, men der disse midlene infiltrerer nye kanaler som ofte tilbyr mangelfull kontekstualisering.

Bomb Patrol ble sendt på kanalen G4 allerede i 2011, men ble tilgjengeliggjort på norske Netflix 1. januar i år. Der blir serien presentert som en «opprivende» og «gripende» dokumentar. Streamingtjenesten Netflix begynner å bli en sentral kanal for norske folks medievaner, og det er ikke uproblematisk at serier som Bomb Patrol presenteres som dokumentarer uten videre kontekstualisering. Særlig er dette tilfelle i en medievirkelighet der mange har en svært begrenset forståelse av dokumentar som filmatisk utgangspunkt og kategori. Selv om mange vil gjennomskue seriens konstruksjoner, er særlig et yngre publikum utsatt, og kan betrakte dette som journalistisk reportasje eller vitnesbyrd fri for ideologiske perspektiver og dramatisk fiksjonalisering.
Bomb Patrol kan ses som et ledd i den amerikanske militarismens propagandistiske mediesirkus, som forsøker å legitimere seg selv med dokumentariske hjelmkameraers «øyne». Serien bidrar til å avpolitisere en kompleks og kontroversiell konflikt; den fremdyrker en macho-patriotisme («vi lar ham feire bursdagen sin med et smell») og en «støtt troppene våre»-mentalitet som forskanser seg mot politisk kritikk (se Noam Chomsky, Media Control: The Spectacular Achievements of Propaganda). Dette kommer ikke bare til uttrykk gjennom hvordan serien fremstiller de amerikanske soldatenes distinkte personligheter, men hvordan den dehumaniserer afghanere, blant annet ved å konsekvent vise dem uten personlighet, og aldri la dem få komme til orde. Alle afghanere – til og med de allierte – blir fremstilt som den mistenkelige «andre» og en potensiell fiende. Et gjennomgående grep er å vise folkemasser av sivile afghanere mens man snakker om Taliban. Når «Guds stemme» innser å ikke ha fullstendig oversikt, ikke mestre en situasjon, tyr den til et mistenkelig blikk på alle.
Den franske filosofen Maurice Merleau-Ponty beskrev perspektivet i det klassiske renessansemaleriet som «et blikk fiksert på evigheten». Denne konvensjonen innen maleriet hang sammen med en tro på at mennesket kunne forstå hele universet, at mennesket var dets midtpunkt og evnet å skaffe seg oversikt over tingenes forhold. På liknende måte utgir dokumentarfiguren «Guds stemme» seg for å tilby et perspektiv transcendert fra et jordisk ståsted. «Guds stemme», som renessanseperspektivet, organiserer, klargjør og kategoriserer den komplekse, historiske verden i en tone av behagelig udødelighet og ukritisk selvtilfredshet. I Bomb Patrol hører vi lyden av en verdenspolitiets stemme, som søker legitimitet og troverdighet i kroppslige kameraperspektiver. Den tilstår riktignok usikkerhet i møtet med en ofte skjult fiende, men viser aldri usikkerhet over selve oppdraget og sin egen makt. Denne stemmen er det retoriske våpenet til en utilitaristisk etikk som kamuflerer seg som apolitisk virkelighetsdokumentasjon.
---
DEL