Verdensmusikk?

Denne ukas verdensmusikkfestival burde bli den siste i sitt slag.

Oslo 20031028Den samiske kunstneren Mari Boine var til tede i Stortinget tirsdag da det ble kjent at hun mottar Nordisk Råds musikkpris for 2003.Foto: Erlend Aas / SCANPIX
Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[festival] Oslo World Music Festival går av stabelen fra 30. oktober til 4. november, med 27 konserter på byens scener for undergrunns- og overgrunnsmusikk. Festivalen byr ifølge arrangørene på «verdensmusikk i bred forstand ….». På spillelisten står blant andre Estrella Morente, Mamani Keita, Queendom og Mari Boine.

Men hva betyr egentlig begrepet «world music», verdensmusikk? Og hva innebærer det som sjanger? I direkte oversatt betydning er det ganske innholdsløst. Det betyr ikke noe mer enn musikk avgrenset av en grenseløshet, og at det kommer fra et sted i verden. Enkelte fristes til å bruke andre meningsløse uttrykk – som «etnisk musikk», eksotiske og fargerike rytmer – for å definere denne umålbare meningsløsheten. Men alle mennesker har en etnisk tilhørighet. Og all musikk kommer fra et bestemt sted i verden, enten det er Norge, USA eller Senegal.

I musikkindustrien har «verdensmusikk» blitt markedsført som såkalt «ikke-vestlig musikk», utilgjengelig for den vestlige mainstream. Etterhvert er det også blitt skapt nyanser innen «world», og vi har fått uttrykk som cool-world, tuff-world og new-world. Begrepet har delvis erstattet sjangre som folkemusikk eller tradisjonell musikk, men kun for musikk fra den såkalte ikke-vestlige verden. Vestlig popmusikk og funk blir ikke regnet som «verdensmusikk», mens brasiliansk funk eller sør-afrikansk popmusikk gjør det.

Det er nettopp dette som gjør at begrepet, i tillegg til det udefinerbare, har vært under sterk kritikk. Det påpekes at begrepet er definert utelukkende gjennom et eurosentrisk perspektiv. Og det gir en politisk føring for hva som skal regnes for avansert kunstmusikk på høyt nivå og hva som er «lettvint» og mindre avansert musikk. Det skaper et forpliktende sosialt skille, «vesten mot resten», kunstmusikk vs. det eksotiske. I NRKs Lydverket 17. oktober gikk debatten nettopp på om begrepet er modent for skraphaugen.

Oslo World Music Festival skriver at guineanske Ba Cissokos spiller «musikk som risler nedover ryggen, kiler deg lekent under danseføttene og lokker deg med over til Electric Griot Land». Men de fleste artister synes lite om å bli marginalisert slik. Youssou N’Dour er den store «verdensmusikeren», men han mener at begrepet er verdiløst før det betyr at musikere fra ulike deler av verden sammen framfører et musikalsk uttrykk. Engelske M.I.A er blitt offer for en eksotisk objektivisering og kaller verdensmusikk «bullshit». Og blir ikke også samisk musikk fortsatt eksotifisert? Slik som Mari Boine, som opptrer på festivalen?

Musikalsk sett er det ingenting som forener de ulike sjangrene innen dagens «verdensmusikk». Derfor lar det seg heller ikke så lett gjøre å finne et alternativt begrep. OWMF gjør en fabelaktig innsats for å skape en plattform for de artistene som er lite synlige her i Norge. Men for å fremme festivalens formål bedre, burde målet være å belyse mangfoldet av sjangre som artistene representerer: Vise de store forskjellene, istedenfor å skape inntrykket av alt er samme sekk. For å nevne noen sjangre: funana, zouk, high-life, kaiso, kampa, balakadri, mazurak og gwo ka.

Nysgjerrig på hva slags musikk dette er? Jeg håper neste års festival år kan få fram svaret.

---
DEL