Verdenskrise?

ISIS’ gode vekstforhold var det mest aktuelle temaet på den store Midtøsten-konferansen i Berlin.
Foto: Hans-Georg Kohler
Hans-Georg Kohler
Kohler er fast anmelder for Ny Tid.
Email: hansgkkohler@web.de
Publisert: 18.08.2016

«Midtøsten: Verdenskrise?» Under denne dramatiske tittelen inviterte Den tyske foreningen for utenrikspolitikk (DGAP) nylig til Midtøsten-konferanse i Berlin. Hele spekteret av Midtøsten-problematikken ble tematisert: Borgerkrigen i Syria/Irak og Irans kobling til konflikten, Egypt/Saudi-Arabia/Tyrkia-situasjonen og Israel–Palestina-striden. Blant de til sammen 28 foreleserne holdt Fritt Ords direktør Knut Olav Åmås og Unni Wikan fra UiO henholdsvis innledning og foredrag. To viktige temaer som stakk seg ut var kvinnerettigheter i Iran og borgerkrigen i Syria/Irak, der ISIS’ fremvekst er bedrøvelig aktuell.

De generøse kulinariske og maktstruttende arkitektoniske rammene i Rauchstrasse like i nærheten av de nordiske ambassadene gir konferansen en fredelig og sommerlett ramme, men klarer likevel ikke å skjule de ulmende konfliktene og motstridende meningene som hviler i deltakernes kulturelle og politiske arv – og som i løpet av konferansen ser ut til å ytre seg i eruptive handlinger og meningsuttrykk.

Professor i Midtøstens historie ved Mason Universitet Shaul Bakhash forteller om Irans økende innflytelse, involvering og stadig viktigere maktposisjon i Syrias borgerkrig, Irans nye regionalrolle i kjølvannet av atomavtalen med vestmaktene og motspilleren Saudi-Arabias tiltakende frustrasjon som «parkert» oljemakt og aktiv støttespiller for ISIS.

Allerede her aner vi hvordan kulturelt og økonomisk betingede, komplekse ideologiske og religiøse motsetninger danner historisk dype avgrunner som virker uovervinnelige. Vi står overfor en tilsynelatende uløselig floke av stormaktinteresser, rivaliserende kamp om innflytelse, ressurser og religiøse og etniske motsetninger som drar i hver sin retning. Bakhash påpeker at det er sikkerhetstjenesten, revolusjonsgarden og hæren i Iran som har den reelle makten – president Rohanis tilmålte rolle er først og fremst å få nye investorer til landet, og få fart på Irans anstrengte økonomi.

Tough cookies. Direktør for Midtøstenprogrammet ved Woodrow Wilson-senteret i New York Haleh Esfandiari trekker frem Irans kvinner som samfunnsmessige trendsettere i Iran og Midtøsten, karakteriserer dem som «tough cookies» – kvinner som ikke lar seg pille på nesen. Det lever om lag 40 millioner kvinner i dagens Iran, halvparten av landets samlede befolkning. Og så tallrike er kvinnene representert på landets universiteter at den daværende presidenten Ahmadinejad i 2006 så seg nødt til å innføre en mannskvote på universitetene for å forhindre total kvinnelig dominans i høyere utdanning. Selv om dagens president Rohani i sin valgkamp lovte flere kvinnerettigheter samt deltakelse i regjeringen, og selv om kvinner faktisk deltok som forhandlere og talsmenn under atomforhandlingene, ble de raskt ekskludert fra vervene etter at forhandlingene var sluttført. Alt i systemet er nå ved det gamle, forteller Esfandiari. President Rohani lovte å gjøre slutt på moralpolitiets kvinnetrakassering i Teherans gater, men overgrepene fortsetter like fullt, blant annet med syreangrep mot kvinner. Mange av ofrene har blitt blinde for livet.

ISIS er så fremgangsrike fordi de har bygget opp sosiale grupper og et slags samfunn – et sosialt samhold der de tar vare på hverandre og der de unges behov blir tilfredsstilt.

Til tross for undertrykkelsen ble både president Khatami og Rohani stemt frem av kvinner og yngre velgere, som gjennom sin stemmerett får en stadig viktigere rolle i iranske valg. Før Rohanis presidentskap satt ni kvinner i parlamentet, i dag er antallet 18 kvinner – det største antallet i den islamske republikkens historie. Tidligere kunne jenter offisielt giftes bort fra niårsalderen, men grunnet kvinnenes sterke motstand og offentlige protester, har man nå hevet aldersgrensen for giftermål til 13 år. I Iran blir kvinner nektet å jobbe som servitører på kafeer, men de får lov til å jobbe som oppvaskhjelper på kjøkkenet. Arbeidsledigheten blant kvinner er på 40 prosent, og det er segregering mellom kvinner og menn på t-banen (selv om menn og kvinner ufrivillig blandes sammen på slutten av arbeidsdagen på grunn av manglende logistikkapasitet).

Over 1000 mennesker ble henrettet i Iran i 2015, deriblant mange kvinner. Nylig ble motedesignere som benyttet seg av Facebook, arrestert – aktiviteten ble stemplet som «provokativ, dekadent og uislamsk». 47 000 iranere er i dag aktive brukere av internett, hvorav de aller fleste har en profil på sosiale medier. President Rohani har forståelse for de unges behov for sosial kommunikasjon og interaksjon, men må bøye seg for den islamske ledelsen som fastsetter lovene.

Irak, Syria og tv-fantasier. Vi nærmer oss muligens konfliktens kjerne når professorene Bassma Kodmani og Aziz Al-Azmeh holder sine foredrag. Kodmani forteller om tilstanden i Syria og Irak fra 1990-tallet og frem til 2011, som ble «the turning point» i Syrias borgerkrig. Både Irak og Syria var «illegale» statskonstruksjoner uten snev av troverdighet, der innbyggerne ble nektet medbestemmelsesrett og muligheter for deltakelse i den offentlige diskursen. I årene fra 1990 til 2011 vokste det frem et panarabisk mediefenomen som representerte en fantasiverden hos borgerne i alle arabiske land. Titalls tv-kanaler ble drevet av regjeringer som hadde et mer eller mindre forgiftet forhold til sine egne lands religiøse institusjoner. Dette førte til et økende antall medieproduksjoner som fikk en spesifikk islamsk agenda – superproduksjoner med pene, moderne og vellykkede ungdommer som utførte veldedig hjelpearbeid i muslimske land i Afrika, Asia og i fattige naboland.

Islam som erstatning for staten. Kodmani forteller at hun i et tilbakeblikk ser at denne mediale fantasiverdenen gradvis erstattet den staten som borgerne bodde i og overhodet ikke hadde tillit til. Gjennom mediefenomenet identifiserte befolkningen seg i stedet som fellesborgere av islam mye mer enn de identifiserte seg som tilhørende borgere av sin egen undertrykkende stat. Innbyggerne hadde mistet all tillit til statsfunksjonene, til politikken, institusjonene og til det internasjonale samfunnet. Folket opplevde en dysfunksjonell stat som hverken var økonomisk eller sosialt bærekraftig; de fryktet de brutale sikkerhetstjenestene som forfulgte borgerne; de så løgnene og den altomfattende korrupsjonen. Den sosiale kontrakten var brutt. Dette førte til en psykologisk og moralsk nedbrytende effekt hos folk, som gradvis søkte seg til Gud og religionen islam som erstatning for staten. Identifikasjonen med staten ble simpelthen erstattet av islamske normer og verdier som solidaritet, generøsitet og integritet. Staten mistet sin verdi hos majoriteten av folket og etablerte en sfære der destruksjonen av staten ble et mål og befolkningen var enige om negasjonen av allting.

Tapet av mening i dagliglivet førte til nihilisme, som igjen ledet til hat og ødeleggelse av den sosiale fabrikken, limet i samfunnet. Destruksjonen av staten som gradvis ble gjennomført av regimene i Irak og Syria er en forbrytelse mot samfunnet i seg selv – et stateicid – ifølge Kodmani. Hun mener dette er viktige faktorer som til slutt førte til fremveksten av ISIS i Irak og Syria.

Optimist. Professor Azmeh legger til at dagens Syria er som Kadyrovs Tjetsjenia. «Outsourcing» av statsfunksjoner til private aktører i de arabiske landene har dessuten ført til strukturell uførhet og sosial destabilisering, ifølge Azmeh. ISIS er så fremgangsrike fordi de har bygget opp sosiale grupper og et slags samfunn – et sosialt samhold der de tar vare på hverandre og der de unges behov blir tilfredsstilt. Tilhengerne identifiserer seg med organisasjonen ved hjelp av propaganda og en spesiell type musikk. De som har kjempet mot Assad-regimet, er fristet til å slutte seg til ISIS fordi de har en destruktiv kapasitet som vil forhindre opprettholdelsen og overlevelsen av Assad-regimet.

Når professor Madawi Al-Rasheed senere i konferansen hevder at Egypt driver med utpressing overfor Saudi-Arabia i Jemen-konflikten, blir den egyptiske ambassadens representant i salen fornærmet og imøtegår dette på det sterkeste. Han påstår at mye har forandret seg til det bedre i dagens Egypt under general Sisi – for deretter å forlate konferansen i høylytt protest og slå døren igjen med et smell da påstandene hans bryskt tilbakevises av panelet. Ekkoet gir gjenklang i maktbygget tegnet av Hitlers arkitekt Werner March. Tomten vi sitter på ble tvangsfratatt den jødiske Mendelsohn-Bartholdy-familien i 1938.

Til slutt blottlegger professor Bassam Tibi tysk immigrasjonspolitikks verdighet når han indignert forteller at han etter å ha levd i Tyskland i over 40 år, nedverdigende omtales som «syrer med tysk pass som lever iblant oss (’unter uns’)» – og slett ikke sammen med oss. Tibi forteller at han opplever det som om han verdimessig aldri vil bli likestilt med etniske tyskere. Den egyptiske doktorgradsstipendiaten ved Sydney-universitetet avslutter sitt innlegg på konferansens første dag med: «Jeg er optimistisk.»

Konferansen var delvis finansiert av Fritt Ord i Norge.

Kommentarer