Verdensfilmens nye ansikt

Det har blitt lettere å lage film. Sør benytter sjansen til å vise seg.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[film] USA står for halvparten av alle de rundt 230 filmene som har blitt vist på norske kinoer det siste året. Til sammenlikning kom kun 13 filmer fra land utenfor Vesten. To kom fra Afrika. Men hva skjer egentlig på filmfronten utenfor Vesten?

– Vi ser en økende tendens til at land som i utgangspunktet ikke har infrastruktur til å lage film, gjør det likevel, sier Kjetil Lismoen, redaktør i filmbransjebladet Rushprint.

Ny teknologi har gjort det lettere å lage og distribuere film med enkle midler. Denne vitaliteten kommer blant andre Film fra Sør, som går av stabelen i Oslo fra 5.-15. oktober, til gode.

– Dvd-revolusjonen er en velsignelse for verdensfilmen. I Nollywood gjør for eksempel lettere kameraer det enklere å skyte film på video og bare gi den ut, forklarer Lismoen.

Nollywood – Nigerias filmindustri, er først og fremst videofilmens paradis.

«Hver dag produseres minst fire eller fem videoer i Nigeria,» skriver Gloria Emeagwali, professor i historie og Afrika-studier ved universitetet i Connecticut, USA, i nyhetsbrevet Africa Update.

«Video ser ut til å ha blitt hjemmeunderholdningens fundament for verdens utviklingsland,» skriver hun.

Filmene lages gjerne med enkelt utstyr på et par uker, og kopieres opp i rundt 200.000 eksemplarer. Mange av dem eksporteres til andre afrikanske land.

Nollywood har en fortjeneste på rundt 700 millioner kroner i året, noe som gjør Nigeria til den tredje største filmindustrien i verden, bak de to mer kjente wood-ene Holly og Bolly. Likevel har staten California fremdeles høyere bruttonasjonalprodukt enn hele Afrika til sammen.

Ser lite afrikansk film

Og hva var den siste afrikanske filmen du så? Sannsynligvis er svaret enten: «ingen», eller Tsotsi. Begge de to afrikanske filmene som ble vist på norske kinoer det siste året kommer fra Sør-Afrika. Den ene av dem var Oscar-vinneren Tsotsi, produsert i samarbeid med Storbritannia og regissert av en hvit sørafrikaner. Den andre var den sørafrikanske Carmen i Khayelitsha.

– Det er veldig synd at det er så vanskelig å se afrikansk film i Vesten. Norge er et godt eksempel på det, sier Erna Beumers, nederlandsk kunstkurator, antropolog og ekspert på afrikansk film, til Ny Tid.

Beumers forklarer at afrikansk film generelt handler mer om individet enn om konteksten. Filmene har gjerne sterke narrative karakterer, noe som kan relateres til den muntlige tradisjonen i afrikansk kultur, mener Beumers.

– Folk fra Vesten mener ofte afrikanske filmer er langsomme, men de korresponderer med den afrikanske rytmen og historiefortellingen, sier Beumers, som mener også afrikanere ser veldig få afrikanske filmer.

Julie Ova, programansvarlig ved Film fra Sør, har samme inntrykk her hjemmefra.

– Når vi viser afrikanske filmer på festival i Norge, er det de etniske nordmennene som dukker opp. Latinamerikanere og asiater kommer på visninger av film fra sine land, det gjør ikke afrikanerne i like stor grad, sier Julie Ova.

Hun påpeker at det er store forskjeller mellom nord og sør i Afrika. Algerie, Egypt og Marokko har i større grad funnet sine egne stemmer, mens det i sør ikke finnes lange tradisjoner for filmfortelling, mener hun.

Bølgeskvulp

Asia har stått høyt som filmland de siste årene, selv om de nå til en viss grad fortrenges av en latinamerikansk bølge. Det har gjenspeilet seg med to latinamerikanske produksjoner på norske lerret forrige år.

Argentina, som har markert seg på filmfronten de seinere åra, lager nå flere filmer enn Norge i året. Nordøst, som gikk på norske kinoer i våres, er et eksempel. Samtidig markerer flere meksikanske regissører seg med nordamerikanske produksjoner. Alejandro González Iñárritu er kanskje den fremste av dem (se undersak).

Skal du slåss mot Hollywood, gjelder det å ha markedsføringsstrategien på plass. Lengst i konkurransen har verdens nest største filmprodusent, indiske Bollywood, kommet.

Årets store Bollywood-suksess er superhelt-filmen Krrish. Filmen, som er oppfølger til den populære Koi Mil Gaya (I Found Someone) fra 2003, er den Bollywood-filmen som har satset sterkest på markedsføring og konseptutvikling noen sinne.

– Det tok helt av i India, sier Shazad Ghufoor, daglig leder av Bollywood.no og ekspert på asiatisk film.

– Filmene blir generelt bedre med tanke på produksjonskvalitet, og spekteret av manus, temaer og skuespillere blir stadig bredere, forklarer han.

Julie Ova nevner kjempesuksessen Lagaan som eksempel på en pågående tilnærmingsprosess mellom Holly- og Bollywood.

– Bollywood var mer sang- og dansorientert, mens vestlig film var storyorientert. Nå åpnes det for mer surrealistiske innslag i vestlig film, og Bollywood legger mer vekt på det dramaturgiske, sier hun.

Hardtslående fra Kina

Flere av de Ny Tid har snakket med, påpeker at noen av de mest spennende filmlandene er de som har vært utsatt for sensur, som Iran og Kina. Årets hovedfokus på Film fra Sør er nettopp Iran.

I mai ble den kinesiske regissøren Lou Yes Summer Palace vist under Cannes-festivalen. Filmen skildrer massakren på Den himmelske freds plass i 1989. Som følge av visningen har Lou fått et femårig yrkesforbud av kinesiske myndigheter.

«Mange opplever det samme. Jeg vedder på at til og med tjenestemannen som kunngjorde straffen var lei,» sa Lou senere til The Guardian.

– Kinesisk film er i en brytningsfase. Summer Palace er et eksempel på at kinesiske regissører tør være mer direkte. Kineserne er ikke lenger like opptatte av antydningens kunst, sier Lismoen i Rushprint.

Til tross for at andelen verdensfilm på norske kinoer er lav, er den økende. Da Film fra Sør først startet opp for 16 år siden, lå andelen på to prosent. Nå er vi oppe i syv. Heia verden.

---
DEL

Legg igjen et svar