Verdens utilregnelige superkraft

Ett klikk. Omfanget er ubegripelig, skadene uforståelige og konsekvensene fatale.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Katastrofen. En døvende lyd og et blendende lysglimt. Trykkbølgen som dannes skaper en tornado av flyvende gjenstander. Området blir varmere enn solens overflate. Absolutt alt som kan brenne tar fyr. Det meste av oksygen konsumeres av brannen.

En hel by utslettes på minutter. Mennesker drepes av flyvende gjenstander, brannskader, oksygenmangel, røykforgiftning og stråling.

Skadene sitter igjen lenge. Området er ubeboelig i mange år fremover. I flere generasjoner vil mange barn bli født med misdannelser, og kreftratene vil gå kraftig opp. Byen som hadde bestått av liv, glede og samhold, er blitt til en ruin hvor familier er revet fra hverandre.

Verden har sett atomvåpen i aksjon før. To byer ble ødelagt. På tross av sorgen og frykten som fulgte, er det i dag – nesten 70 år etterpå, rundt 19.000 atomvåpen igjen i verden.

Betegnelsen «atomvåpen» brukes hovedsakelig om våpen der radioaktivt materiale spaltes. For å skape atomvåpen, trenger man uran. Dette er et rimelig tilgjengelig grunnstoff, som hentes opp fra miner. Uran renses ut av malm og konsentreres, for så å konstrueres inn i en bombe. Utvinning av uranmalm kan påføre minearbeiderne, eller nærboende til minene, sykdommer som følge av stråling. Konsentrering av uran krever store mengder energi og vann, enkelte urangruver bruker opptil 30 millioner liter vann daglig, og det etterlater seg store mengder giftig restmateriale. Denne prosessen bruker i tillegg store mengder kompetanse, som kunne vært benyttet til gavn for menneskeheten fremfor det motsatte.

Atomvåpen skal også prøvesprenges, og leger har anslått at rundt 2,4 millioner mennesker vil dø av kreft i etterkant. Våpnene skal så utplasseres – og videre være et kontinuerlig pengesluk, som til sammen vil kreve over 1,75 milliarder kroner hver eneste dag. Bare atomvåpnenes eksistens krever en ufattelig mengde ressurser, men enda verre: De utsetter sivile mennesker for problemer de aldri ba om å få i fanget.

Feiltrykket

USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina, India, Pakistan, Israel og Nord-Korea. Landene som man i dag vet at har tilegnet seg atomvåpen. Når antallet atomvåpen og atomvåpenmakter vokser, vokser også sjansen for at en finger kommer borti avsenderen. Den uunngåelige sjansen for en fremtidig atomvåpenkrig har vært fryktet siden første prøvesprengning i 1945. Verden har nok atombomber til å utslette sivilisasjonen flere ganger. Mennesker er feilbarlige. Derfor kan og må ikke så store krefter være tilgjengelige for oss. Et lite feiltrykk, et forhastet øyeblikk eller et destruktivt sinn – helt tomt og helt stille.

Verdens største skjevfordeling av makt har oppstått som følge av atomvåpen. Det har blitt et trumfkort i aggressive forhandlinger, noe flere nasjoner ønsker seg.

«If it’s a good thing, why don’t you share it? If it’s a bad thing, why should you have it?» sa president Mahmoud Ahmadinejad i forbindelse med byggingen av Irans første kjernekraftverk – som enkelte er usikre på hensikten bak. Hvis ikke denne skjevfordelingen fjernes, så vil resultatet av at noen har atomvåpen nå, være flere atomvåpenmakter i fremtiden. Alle vet at atomvåpenet er en inhuman, destruktiv oppfinnelse – så hvorfor skal noen ha det?

Det har vært flere falske alarmer for atomvåpenkrig. Tilfeldigheter og flaks har i enkelte tilfeller vært avgjørende faktorer. Januar 1995 skulle en amerikansk rakett sendes opp fra Andøya med hensikten å studere nordlys. Her var man centimeter unna å skape en atombombeutveksling mellom USA og Russland – de landene som sammen har 96 prosent av verdens atomvåpen. En kommunikasjonsmisforståelse førte til at beskjeden om raketten og dens formål aldri kom frem til radarkontrollørene i Russland.

President Boris Jeltsin trosset militærets anbefalinger om å trykke på knappen, og avverget krisen. Neste gang er verden kanskje ikke så heldige.

Drepte sykepleierne

Uenigheter oppstår i verden, og tiltak er iverksatt for å begrense ødeleggelsene mennesker kan påføre hverandre. Internasjonal humanitær rett er regler for å fremheve at krig ikke er mellom individer, men nasjoner. Her fastslås det at sivile ikke skal skades, et angrep forutsetter et nødvendig militært mål, og man skal holde krigføringen så human som mulig.

Atomvåpenets treffsikkerhet og styrke setter disse prinsippene til side. I Hiroshima ble 42 av 45 sykehus satt ut av funksjon. 90 prosent av legene og sykepleierne ble drept eller hardt skadet. Frivillige, leger og sykepleiere var maktesløse – de ville kun lagt til antall døde.

I FNs verdenserklæring om menneskerettigheter står det i artikkel 3: «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.» Trusselen om bruk av atomvåpen fratar alle verdens mennesker nettopp denne retten – retten til personlig sikkerhet. Man kan ikke tvile på at det er en tilstedeværende sjanse for at disse våpnene havner i feil hender. En mengde konsentrert uran på størrelse med en tennisball, konstruert til en bombe, er sagt å kunne legge Manhattan øde.

Maktens rus

I 1986 nådde atomvåpenkappløpet mellom USA og daværende Sovjetunionen toppen – over 70.000 atomvåpen til sammen.

Menneskeheten kunne utslettes 25 ganger. Siden dette har USA og Russland inngått flere avtaler – INF-avtalen, to START-avtaler, SORT-avtalen og New START-avtalen, som sammen har ført til kraftig reduksjon i antallet atomvåpen i verden. Altså har nedrustningen frem til nå vært betydningsfull. Derimot er verden ikke fri for trusselen våpnene utgjør, før de alle er demontert. Mange nasjoner støtter i dag tanken om en atomvåpenfri verden, men foreløpig har ingen villet ta det første skrittet.

Atomvåpen fører altså med seg en endeløs liste med problemer. En liste som atommaktene frem til nå har lukket øynene for, for å ha tilfredsstillelsen av å være akkurat dette – makter.

Atomvåpen gir makt på en meget basal «hvem kan brøle høyest»-måte. Det er denne rusen enkelte land har begjæret og skaffet seg, kun for å overse den enorme regningen verden sammen vil måtte betale. ■

Janne Graff Nesse (17) er elev ved Elvebakken videregående skole og vinner av Nei til Atomvåpens og Ny Tids essaykonkurranse for unge sommeren 2013. Graff vinner en tur til FN-toppmøtet i New Tork om nedrustning 26. september og generalforsamlingsmøtet samme uke.


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 23.08.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL