Verdens strengeste regelverk

Guerra Medio-Oriente. Se Libex.Eu
Våpeneksport: Utsagnet om «et av verdens strengeste regelverk» må forstås som Stortingets forventede standard for en langt mer restriktiv praksis for norsk eksport av krigsmateriell.

Tradisjonelt har stortingsdebatten om norsk våpeneksport først og fremst handlet om kontroll over hvor norske våpen ender opp. Hvordan skal Norge sikre at norskproduserte våpen ikke brukes imot norske interesser, i kriger vi er motstandere av, eller direkte mot norske soldater? Det er bakgrunnen for at regelverket for våpeneksporten er så viktig, og for at regjeringens redegjørelse til Stortinget tillegges stor tyngde. I disse redegjørelsene har utenriksministre fra den sittende så vel som foregående regjeringer konsekvent fremholdt at Norge har «et av verdens strengeste regelverk» for våpeneksport.

Denne påstanden har vært et effektivt motsvar til de fleste forslag om å endre politikken med norsk våpenhandel det siste tiåret. Enigheten om det å ha et strengt regelverk kan likevel bli en fordel nå som eksportkontrollen skal strammes inn. Når eksempelvis utenriksministrene Ine Marie Eriksen Søreide og Jonas Gahr Støre kontinuerlig har påstått at det norske regelverket er av verdens strengeste, er det også fordi nettopp dette har vært Stortingets forventning. Noe annet ville ikke fått aksept i det politiske landskapet. Og med dette utgangspunktet forventer også det politiske Norge at kontrollregimet har en praksis som er i tråd med det strenge regelverket.

Eksportkontrollens kriterier

Nå som Riksrevisjonen har avdekket at praksis ikke samsvarer med regelverket, må Stortinget treffe kraftige tiltak. I tidligere redegjørelser og parlamentarisk behandling av meldingene om norsk våpeneksport har alle partier forventet at Norge skal ha et av verdens strengeste kontrollregimer for våpeneksport – når det gjelder både regelverk og praksis. Dette har vært en sjeldent unison og langvarig konsensus.

Nå som Riksrevisjonen har avdekket at praksis ikke samsvarer med
regelverket, må Stortinget treffe kraftige tiltak.

Men hva må gjøres for å få dette omsatt i praksis? Fredsbevegelsen kan som konstruktiv partner fremlegge konkrete analyser av land Norge ikke bør bidra til å bevæpne – og argumentere for hvorfor krigsmaterielleksport dit ikke er ønskelig.

Eksportkontrollens kriterier omfatter temaer som menneskerettssituasjon i mottakerlandet; fare for rustningskappløp i regionen det eksporteres til; og mulighet for at krigsmateriellet kommer på avveie. Dessuten skal ikke mottakerlandets krigsmateriellinnkjøp redusere dets evne til utvikling ved at deres ressurser i for stor grad prioriteres til det militære. Her trengs konkrete fredspolitiske perspektiver, alternative vurderinger av risiko, og informasjon om de faktiske problemene norsk krigsmaterielleksport skaper og opprettholder ute i verden.

Men andre stemmer må også bidra. Det trengs mer engasjement fra både akademia, sivilsamfunnsorganisasjoner, bistandsarbeidere og andre med særlig kompetanse om forholdene i de om lag 70 statene Norge i dag tillater krigsmaterielleksport til. Deres innsikt og perspektiver vil være avgjørende for den opprydningen som nå tvinges frem etter Riksrevisjons rapport.

Opprydningen i våpeneksportpolitikken kan øke omdømmet for de politikerne som tar utfordringen på alvor. Alternativet er at hele saken dysses ned, eller at oppvasken blir så politisk giftig at ingen ansvarlig politiker kan komme seg styrket ut av den. Om politikerne trekker seg tilbake i denne saken, blir utfordringen overlatt til embetsverket – og dagens moment for innskjerping av våpeneksporten kan forsvinne.

Utsagnet om «et av verdens strengeste regelverk» må forstås som Stortingets forventede standard for en langt mer restriktiv praksis for norsk eksport av krigsmateriell – og etableres bedre på et operasjonelt nivå.

 UD oversender nå Stortinget en ny melding om norsk eksportkontroll, da nettopp for å gjennomgå gjeldende regelverk og tilhørende praksis for Norges våpeneksport i 2020.

Abonnement kr 195 kvartal

Ingen artikler å vise