Verdens globale banksenter

Britisk imperialisme tar ikke slutt. London har blitt et globalt banksenter med hovedvekt på verdensvalutaen eurodollar. Brexit endrer tydeligvis ikke på dét.

The Canary Wharf finance district of London, encompasing the offices of HSBC, Citigroup, JPMorgan Chase, Barclays, and other global banking corporations, is pitcured from Greenwich park in south-east London on June 26, 2016. British business minister Sajid Javid on Sunday urged companies not to panic following Britain's vote to leave the European Union (EU) despite dire warnings of the economic consequences of the Brexit vote. "Our economic fundamentals remain strong. They're strong enough to weather any short-term market volatility," he said, after Thursday's vote plunged global financial markets and the value of the pound. / AFP PHOTO / ODD ANDERSEN
Veronica Diesen
Diesen arbeider som uavhengig kritiker, skribent og foreleser med hovedvekt på anvendt politisk filosofi. veronicadiesen@gmail.com

Tony Norfield:
The City, London and the Global Power of Finance
Verso, 2016

the-city-21Det er i overkant av en måned før folkeavstemmingen i Storbritannia om EU-medlemskap: En fullsatt sal ved SOAS (School of Oriental Studies) hører Tony Norfield innrømme en side ved sin bok i anledning utgivelsen av City, London and the Gobal Power of Finance. Anastasia Nesvetailova, en politisk økonom som er invitert til å komme med kritiske spørsmål i anledning boklanseringen, undres: Hvordan kan en bok som representerer en kritisk og detaljert gjennomgang av global finans med utgangspunkt i City of London, så og si ikke nevne begrepet «finansialisering» med ett ord? Forfatteren forsvarer sin bevisste utelatelse ved å hevde at begreper som «finansialisering» og «neoliberalisme» ofte blir brukt av dem som tror det er mulig å finne tilbake til en mer rettferdig form for kapitalisme. Disse, mener han, drømmer gjerne om en tid som aldri har vært. Som om tiden før neoliberalismen var bedre politisk regulert og muliggjorde en mer moderat kapitalisme?

Norfields nesten 20 års arbeid som megler ved ulike investeringsbanker i City of London, samt hans påfølgende doktorgrad om emnet, har imidlertid levnet ham få illusjoner hva angår kapitalisme. For ham har det aldri vært på tale med noen gyllen æra. Riktignok medgir han at det var noen land, og da først og fremst USA, som opplevde en kort periode med økt vekst etter andre verdenskrig. Men, som han legger til: Perioden viste seg å være kortvarig, og det manglet heller ikke på konflikter og kriser. Han nevner blant annet Suez-krisen, det anglo-amerikanske kuppet mot Mossadegh i Iran i 1953, og intensiveringen i utbyttingen av de britiske koloniene på 1950-tallet. Dessuten, legger han til, finner finansverdenen fort ut hvordan man kan forbigå politiske reguleringer.

Finansmarkedenes behov for å unnslippe reguleringer var ifølge Norfield avgjørende for utviklingen av euromarkedene fra og med 1950-tallet, hvor City of London med god hjelp fra britiske politikere klarte å erobre seg en utøvende og sentral rolle som verdens meglerhovedstad. Det er imidlertid ingen naturgitt posisjon, og boken til Norfield gir en grundig innføring i noen av de historiske, geografiske og politiske årsakene som har lagt forholdene til rette for City of Londons nåværende globale posisjon.

Kolonialisering. Metodisk sett legger Tony Norfield seg tett opp til Marx’ kritiske forståelse av kapitalismen som en helhetlig, systematisk operasjon hvis hovedmålsetting er akkumulering av profitt. Videre sier han seg enig med Marx når sistnevnte karakteriserer kapitalismen som parasittisk, da den ikke selv er produktiv, men livnærer seg av å ekstrahere merverdi av arbeidskraft og sosial reproduksjon generelt. Ettersom imperialistisk utbytting via finans er det som først og fremst kjennetegner vår tids kapitalisme, står relasjonen mellom stat og kapital sentralt, og Norfields gjennomgang av dette forholdet er etter mitt skjønn ett av bokens grundigste og mest overbevisende innslag. Gjennom tidvise referanser til Lenins klassiske verk om imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, demonstrerer Norfield hvordan global finans har blitt monopolkapitalistisk – der kun et lite antall globale selskaper og banker dominerer og konkurrerer mot hverandre. Videre er det ifølge Norfield en klar sammenheng mellom globale selskaper, banker og nasjonalstater, hvor det som blant annet utmerker en imperialistisk korporasjon, er de fordelene og den støtten selskapet generer ved sin tilknytning til en mektig stat. Globale selskaper kan med slik støtte bruke sin monopolmakt til å flytte deler av sin virksomhet til land med billig arbeidskraft, for så å investere overskuddet i internasjonale finansielle transaksjoner. Fusjonering og oppkjøp av andre selskaper blir også enklere med en mektig stat i ryggen. Dette har igjen medført til at vi i dag har en verdensøkonomi som er dominert av noen få store, mektige kapitalistiske selskaper, noe som ifølge Norfield viser hvordan den menneskelig produktive siden har måttet vike for et i økende grad dysfunksjonelt kapitalistisk system. På verdensbasis kontrollerer for eksempel bare 50 selskaper eierandelen til nærmere 20 000. Og eksempelvis Google kontrollerer nærmere 70 prosent av samtlige internettsøk.

Britisk imperium. Relasjonen mellom mektig stat og globale selskaper kommer også tydelig frem i statistikk som viser hvordan bedrifter fra dominerende stater som USA, Kina, Tyskland, Frankrike og Storbritannia også er de med høyest stipulert markedsverdi. Norfield henviser blant annet til en statistikk fra Financial Times fra 2011 over de 500 største globale selskapene. Her er USA ikke overraskende på topp med i alt 160 selskaper estimert til en verdi av 9602 milliarder dollar. Storbritannia er å finne som nummer to på listen, med hele 34 selskaper som til sammen har en estimert verdi pålydende 2058 milliarder dollar. De tre største britiskbaserte selskapene som Royal/Dutch, BP og Vodafone Group holdt i 2011 en andre, sjette og syvende plass på Financial Times’ rangeringsliste.

En annen rapport fra FN viser en liste over de 50 største finansselskapene og deres geografiske utbredelse. Også her havner Storbritannia på en andreplass etter USA. Britiske HSBC hadde for eksempel filialer i hele 65 land, mens Barclays Bank var operativ i 45. USAs dominans har mye å gjøre med dollarens rolle som verdensvaluta og den måten USA kan bruke sin egen valuta på til å skaffe seg gunstige handelsavtaler, eller benytte dollaren som et pressmiddel mot nasjonalstater som ikke handler i landets interesse.

Norfield kritiserer imidlertid dem som velger å kun fokusere på USAs hegemoni. Andre nasjonalstater, som blant annet Storbritannia, nyter også store privilegier ved å utbytte majoriteten av ikke-privilegerte stater. Selv om Det britiske imperium har mistet sine tidligere kolonier, muliggjør global finans en mer fordekt form for imperialisme. Her er det også viktig å forstå, skriver han, at økonomi betyr reell politisk innflytelse.

Uten en klar devaluering av finansmarkedene eller en ren avskrivning av gjelden som er blitt skapt, er den fiktive kapitalen høyst konkret. Renteavkastende verdipapirer legger klare, bindende og juridiske krav på nåværende og fremtidige verdensressurser og arbeidskraft.

Behovet for å gjenerobre nasjonal suverenitet var bare et skalkeskjul for generell fremmedfrykt.

En ny imperialistisk verdensorden. Ifølge Norfield var fremveksten av euromarkedene det første virkelige middelet etter 1945 for fri flyt av finans – hvor privatmarkedet fant måter å omgå nasjonale reguleringer på. Betegnelsen «euro» som prefiks til marked kan av den grunn virke noe forvirrende for den uinnvidde, da disse markedene først og fremst kjennetegnes ved å ligge utenfor et lands jurisdiksjon.

Tony Norfield
Tony Norfield

Her hevdet britiske politikere seg tidlig i det imperialistiske kappløpet etter andre verdenskrig. De pleiet bevisst fremveksten av euromarkedene som et ledd i det britiske finanssystemet.

Mens pundets rolle begrenset seg, overtok amerikanske dollar som verdensvaluta. Men utbredelsen av euromarkedene i City of London opprettholdt Storbritannias styrke som imperialistisk makt. USA hadde for eksempel langt flere restriksjoner knyttet til bankvirksomhet, mens det britiske markedet la til rette for større skattemessige fordeler innen internasjonal bankvirksomhet. Skatteunndragelse var en av hovedattraksjonene til euroaksjemarkedet, ettersom aksjer blir betalt uten skattepålegg.

Det britiske finanssystemet lot store investeringsbanker handle utenom nasjonale reguleringer.

Mens for eksempel det amerikanske markedet for det meste bare utsteder kortsiktige lån hvor man må stille sikkerhet til rådighet, kunne City of London tilby banker usikre lån på både kortsiktig og langsiktig basis. Dette har ført til at London har utviklet seg til å bli et globalt banksenter for mellomhandel med hovedvekt på verdensvalutaen eurodollar, det vil si handel med dollar utenfor amerikansk jurisdiksjon. Som et resultat av dette hadde London allerede i 1971 evnet å tiltrekke seg 160 banker fra 48 nasjoner.

Videre intensiverte Thatcher-regjeringen dereguleringen av markedene i 1986. Her var det ifølge Norfield om å gjøre å fjerne proteksjonistiske finanskarteller slik at det kunne bli enklere for internasjonale selskaper å investere i Londons aksjemarked. Disse reformene førte til at langt flere utenlandske selskaper etablerte seg i London, som på grunn av restriksjoner ikke kunne foretas i egne land. Tidlig på 2000-tallet kom City of London til å stå for 70 prosent av all mellomgrensehandel på verdensbasis.

Fra 1960 til 1983 økte også de totale depotene i euromarkedene fra én milliard dollar i 1960, til 1050 milliarder dollar i 1983.

Dette knuste alle forsøk på å regulere det globale kapitalistiske systemet, og var også medvirkende årsak til utviklingen av monopolkapitalismen etter andre verdenskrig.

Brexit. Det er nettopp denne mellomposisjonen Storbritannia tradisjonelt har hatt, som blant annet gjør at forholdet mellom EU og Storbritannia har vært så anstrengt. En fortsatt tilgang til det europeiske fellesmarkedet er imidlertid helt vesentlig for det internasjonale finans- og bankmarkedet i London.

Misbilligelsen i de globale markedene på grunn av Brexit får jeg da også bekreftet fra Norfield – i forbindelse med en presentasjon av hans bok ved Housman i London litt over en uke etter Brexit. Nei, dette utfallet og den usikkerheten som er heftet med Brexit, liker markedene dårlig. Selv avsto Norfield fra å stemme, da han mener at valget i seg selv er likegyldig når det gjelder de globale problemene vi står overfor, og som hans bok berører. Debatten rundt folkeavstemningen bar preg av en reaktiv nasjonalisme, påstår han. Behovet for å gjenerobre nasjonal suverenitet var bare et skalkeskjul for generell fremmedfrykt og motstanden mot økt innvandring. Dette dreier seg om britisk imperialisme i en verden styrt av global monopolkapitalisme, hvor knappe 20 nasjonalstater dominerer og utbytter de resterende 180 i verden.

Etter møtet får jeg spurt ham om han tror Brexit vil bety slutten for City of Londons globale finansstatus. Til dette svarer Norfield kontant nei. Til det, hevder han, er den infrastrukturen som er bygget opp rundt London, altfor viktig. Dessuten må du ikke glemme tidssonens betydning, sier han: Ingen store finanssentre har en like gunstig plassering for global handel enn London.

Og Brexit? Kapitalismens globale posisjonering og all tidligere historie vitner om at de vil finne en vei rundt.

Boken er nominert til Isaac Deutscher-prisen,
som avgjøres i november.


Diesen arbeider som uavhengig kritiker, skribent og foreleser med hovedvekt
på anvendt politisk filosofi.
veronicadiesen@gmail.com

---
DEL