Verden venter på Saddam

Første runde i sikkerhetsrådet tok to måneder. Dersom annen runde tar like lang tid, må krigen utsettes til høsten.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

USA har et problem. De er nødt til å få krigen unna før varmen setter inn i den irakiske ørkenen. Derfor er det en fordel for amerikanerne om de kan få sikkerhetsrådet med på at Iraks oppførsel konstituerer det som går under betegnelsen «material breach» allerede den 8. desember. Da skal Bagdad legge fram en fullstendig liste over alle sine biologiske og kjemiske våpen, atomvåpen, raketter og utskytningsramper – samt alle sivile programmer som involverer kjemiske, biologiske eller nukleære komponenter.

Hvis denne lista ikke er komplett, hvis den er forfalsket eller bærer preg av unnlatelser, vil USA hevde at Irak ikke har oppfylt sine forpliktelser i forhold til resolusjon 1441. I så fall vil det bli en debatt i sikkerhetsrådet om den amerikanske tolkningen er rett og riktig. Dersom et flertall i sikkerhetsrådet kopierer det amerikanske standpunktet om «zero tolerance,» kan det vedta at «alle nødvendige aksjoner» må iverksettes. Eller det kan la være å vedta noen resolusjon, og overlate til USA å føre krigen alene.

Det kan bli hard debatt i sikkerhetsrådet dersom irakerne leverer en nesten-komplett liste; med unnlatelser men fyldestgjørende nok til at sikkerhetsrådet ikke vil starte en krig på grunnlag av den. Da vil amerikanerne gå nye harde, runder med rådet, fordi det for USA er en fordel at den militære intervensjonen er sanksjonert av FN – ikke minst på grunn av den arabiske verden.

Den eneste grunnen til at USA brukte to måneder på sikkerhetsrådet i denne omgang, er at de også vil ha rådet med i neste runde. Har sikkerhetsrådet først sagt a, så må de også si b. Ved å vedta resolusjon 1441 under kapittel syv har sikkerhetsrådet tatt et nytt, stort skritt mot en krig. Og det er akkurat der USA ønsker å ha dem.

Egentlig kan ikke sikkerhetsrådet gjøre noe annet enn å vedta å gå til krig mot Irak. Argumentet bygger på følgende logiske progresjon:

Etter Golfkrigen vedtok rådet resolusjon 687 under kapittel syv. Det er denne paragrafen som forplikter FN – annerledes kan man ikke tolke det – til å ta «alle nødvendige skritt» mot det landet som bryter dets resolusjoner.

Kapittel syv er krigsparagrafen i sikkerhetsrådet. Den benyttes ikke så ofte – for eksempel er resolusjon 242 mot Israel fattet under kapittel seks, som overlater til partene å forhandle fram en omforent løsning. Men i Irak-spørsmålet er alle viktige resolusjoner fattet under kapittel syv. Det betyr at rådet ikke kan holde på sin troverdighet dersom de lar den andre parten være i en tilstand av permanent brudd på verdenssamfunnets kollektive vilje.

Hvis dette samme verdenssamfunnet – les sikkerhetsrådet – kommer fram til at Irak ikke etterlever dets resolusjoner, så har de for det første rett til å iverksette et militært angrep. Etter hvert vil det også danne seg en oppfatning om at de har plikt til å iverksette «alle nødvendige aksjoner,» fordi rådet ikke kan true med krig gang på gang uten å ta konsekvensen av det de gjør.

Og det var nettopp dette som var president George W. Bush’ beskjed til sikkerhetsrådets 15 medlemmer da han tok ordet i forsamlingen den 12. september. Egentlig mente amerikanerne at rådet allerede hadde plassert seg i en situasjon der krigen burde komme, fordi det gjennom de siste årene har vedtatt den ene resolusjonen etter den andre under kapittel syv. Men da sikkerhetsrådet ikke var med på dette argumentet, men ønsket en ny resolusjon, var det ingen dårlig løsning for USA fordi nok en resolusjon under krigsparagrafen ville føre rådet enda nærmere en krig.

Bortsett fra dette med tiden, da. Ved å bruke to måneder på å overtale minst ni av rådets medlemmer til å stemme for en slagkraftig resolusjon – samtidig som de andre fire faste måtte presses til ikke å nedlegge veto – har tiden begynt å løpe ut for amerikanerne. Derfor vil de helst at sikkerhetsrådet konkluderer med «material breach» allerede i desember, eller helst før. Hvis det skjer, vil de i praksis ikke ha tapt tid i det hele tatt, fordi styrkeoppbyggingen uansett må gå sin gang.

Incitamentene for krig er da også mange. Ved hver korsvei vil amerikanerne kunne hevde at Irak ikke etterlever sine forpliktelser.

Første korsvei er altså 8. desember. Det skal mye til for at Irak leverer en fullstendig liste over alle sine kjemiske og biologiske våpen, atomvåpen, raketter og utskytningsramper – pluss alle de sivile programmene knyttet til ulovlige substanser. Foreløpig hevder irakerne at de ikke har noen ulovlige våpen, mens USA mener det fins opp mot ett tusen mistenkelige steder der irakerne muligens – eller antakelig – lagrer og produserer ulovlige våpen.

Det er et svært gap, og man kan vanskelig se for seg at Bagdad klarer å fylle dette ved plutselig å innrømme at de har en masse ulovlige våpenprogrammer, noe både amerikansk og annen vestlig etterretning mener at de har.

Og så er det en masse små korsveier fram til inspektørene skal legge fram sin første rapport den 23. februar. Den minste lille hindring fra Iraks side; den første stengte døra eller ubetydeligste obstruksjon i regi av Saddam vil sende inspektørene rett tilbake til sikkerhetsrådet for å rapportere. Det samme vil irakiske angrep mot amerikanske og britiske fly i forbudssonene, hvis USA får det som de vil.

Man kan like vanskelig se for seg at Irak vil legge seg så flat at det overhodet ikke vil oppstå friksjoner mellom det irakiske regimet og våpeninspektørene fra FN og det internasjonale atomenergibyrået.

Hvis USA er heldige, får de krigsvedtaket sitt i sikkerhetsrådet før jul. Hvis ikke, setter de igang på egen hånd. For vel er det sånn at USA kommer til å gjøre sitt ytterste for å få sikkerhetsrådet med på krigen. Men er de villig til, i verste fall, å utsette krigen til høsten for å få med seg resten av verden?

Absolutt ikke. Styrkeoppbyggingen i Golfen fortsetter med full tyngde, og titusener av soldater, våpen og utstyr er allerede på plass. Det koster penger å ha dem der, og det koster politisk anseelse å utsette bruken av dem.

De militære planene er finjustert, og propaganda-apparatet er satt igang. Amerikanerne henstiller til irakiske generaler å ikke gjøre motstand i en krig de med sikkerhet vil tape. Flyveblader blir sluppet ned, og amerikanske og britiske fly er i full gang med å «nøytralisere» Saddams militære infrastruktur.

Vedtaket i sikkerhetsrådet er ikke noen garanti mot, og heller intet hinder for, krigen, slik enkelte har framstilt det. Krigen kommer, og amerikanerne satser knallhardt på at regimet vil falle som et korthus i løpet av noen dager.

---
DEL

Legg igjen et svar