Verden snurrer rundt vår navle

Hans Magnus Enzensberger slår inn åpne dører med sin avis-kritikk i tidsskriftet Samtiden. Da er det trolig på tide å lukke dem.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Alle vi som i årevis har gått rundt og sagt og skrevet at norske riksdekkende dagsaviser ikke er verdt toalettpapiret det er skrevet på, føler oss litt snurt i disse dager. Hvem i huleste er denne Enzensberger som i siste nummer av tidsskriftet Samtiden kaster bort energiske tastetrykk på å sverte VG, Dagbladet, Aftenposten, Dagens Næringsliv, Dagsavisen og Klassekampens allerede dårlige rykte?

Den tyske filosofen og dikteren Hans Magnus Enzensberger er ikke hvem som helst, selv om han i Samtiden-essayet Verden skrumper på avispapiret nettopp fremstår som «hvem som helst». Aviskritikk er en svært utbredt akademisk sport, ikke minst blant taxi-sjåfører, rørleggere, sykepleiere og Rimi-ansatte. Alle større undersøkelser viser at journalister har mindre troverdighet enn en gjennomsnittlig norsk filmskuespiller. Men – der norske skuespillere tross alt blir stadig flinkere til å banne, blir norske journalister ikke en gang flinkere til å lyve. Skal vi tro en oppgitt Enzensberger. Norgesvennen. Som både leser og snakker norsk, og som allerede på 1980-tallet – mens han bodde i Norge – tok et oppgjør med den offisielle norske selvgodheten i boka «Norsk utakt».

Så når kritikken først skal komme fra utlendinger, foretrekker vi Hans Magnus Enzensberger framfor importerte imamer som ikke liker vår løsaktige kultur. Enzensberger leser tross alt VG og vet hva han snakker om. Imamene er fulle av fordommer og overdrivelser. Norske horer er ikke så mye verre enn horer fra andre land vi liker å sammenlikne oss med.

Norske aviser, derimot, er de verste i verden, skal vi tro opprøreren Enzensberger, som ikke engang har noe godt å si om Klassekampen. Hør bare hva han skriver om Norges daglige radikale alibi:

«Bortsett fra Osservatore Romano, dagsavisen som utkommer i Vatikanstaten, finnes det vel ingen redaksjon i verden som føler seg så skråsikker på å vite hva som er godt og hva som er ondt».

Og mens vi først er i det frydfulle hjørnet:

«Det er godt å se at puritanismen i Norge har funnet et så hyggelig hjemsted hos de venstreorienterte».

Bare en til?

«Nettopp fordi en avis som Klassekampen taler til nordmennenes forlatte religiøse behov, kan den fungere som et korrektiv til mainstream-mediene.»

Hans Magnus Enzensbergers artikkel er først og fremst en festlig skrevet liten sak formet som en alvor og høytidelig kritikk. Tyskeren har lest norske aviser i én måned og sammenlignet dem med europeiske aviser, og funnet ut at norske aviser er håpløst selvopptatte. Norske aviser er kun opptatt av sex, kriminalitet og kjendiser. Helst i kombinasjon.

VG blir derfor en avis for «folk med lesevansker». Sammenlignet med Dagbladet tilbyr VG «en mer appetittlig variant av idiotiet». Det som skiller Dagbladet fra alle andre, skriver Enzensberger, er «den hardnakkede illusjonen at man er litt bedre». Dette får forfatteren til å konkludere med at «mistro til de intellektuelle hører med til grunnstammen i sosialdemokratisk kultur». Man blir nesten fristet til å snu det hele på hodet: I den sosialdemokratiske kulturen tar vi godt vare på våre ordblinde. Ansvaret for pressestøtten bør overføres til sosialministeren.

Også i Aftenposten regnes Europa som «et ørlite vedheng til det store riket som heter Norge». Om mulig er Dagens Næringsliv enda verre:

«Dagens Næringsliv er sannsynligvis den eneste økonomiavis i verden som har holdt stand mot globaliseringen».

Slik kunne vi fortsatt. Men konklusjonen er klar:

«De europeiske avisene er åpenbart kommet til den innsikt at verden utenfor er større enn deres eget land. Derfor står utenlandsnyhetene alltid på de første sidene. Med sin nasjonale navlebeskuelse inntar de norske mediene en besynderlig outsider-posisjon».

Hans Magnus Enzensberger har gjort det svært lett for seg selv denne gangen. Ikke bare er hans lesning av de norske avisene selektiv inntil det parodiske, men han velger altså å basere sin analyse på en sammenligning av konjakk og brandy. Eller verre; XO konjakk og hjemmebrent potetbrennevin fra Toten.

Franske Le Monde, spanske El Pais og tyske Frankfurter Allgemeine Zeitung er blant tungvekterne innen verdenspressen. Å snakke om Le Monde og Aftenposten i samme avsnitt blir som å sammenligne «Hamlet» med en bruksanvisning for fjernkontrollen. Eneste fellestrekk er ord på papir.

Men artikkelens mest interessante perspektiv er ikke at den er full av feil, som at Aftenposten er den eneste avisen i Norge med flere korrespondent-stillinger, eller at kritikken er baserte på forslitte klisjeer (åpningssitat fra artikkelen: «Det er typisk norsk å være god»). Det meste interessante Enzensberger har å by på kommer først mot slutten, når han skriver følgende om den norske pressefilosofien:

«Mer forbausende er det faktum at dette utgiverprosjektet, som har satt seg fore å forvandle nordmennene til idioter, påviselig er mislykket». Og han fortsetter:

«Den som ser seg rundt i Norge, må nemlig konstatere at befolkningens intelligens ikke på noen måte har tatt skade, og at pressen ikke engang har klart å ødelegge folks kunnskap om verden». Pressens makt og dens innflytelse på folks mentalitet blir altså tydeligvis overvurdert, ifølge Enzensberger.

Her kommer forfatteren med to konklusjoner – avisene er dumme, nordmenn er smarte – som ikke kommer så godt overens, og Enzensberger greier ikke å redegjøre for dette misforholdet. Trolig fordi en av konklusjonene er feil. Hvilken? Vel, begge.

Avisene har alltid på papiret ønsket seg glupere lesere. Tidligere Dagsavisen-redaktør Steinar Hansson talte nok for mange pressebrødre da han ønsket seg et annet folk for litt over et år siden. Frp var på vei inn i taket på Stortinget. Folkeopplysningstradisjonen er selve fundamentet for avisene. Eliten opplyser massene. Eventuelt – underholder massene.

Dessverre har det kommet dit hen at massene ikke lenger tror på det de leser. De ønsker seg glupere aviser. Utakknemlige beist!

Dette peker egentlig mot et ganske vakkert symbiotisk forhold, hvor motsetninger tiltrekker hverandre og hvor man lærer av andres feil og mangler: Folk får bekreftet sin klokskap i møte med avisenes dårskap, mens avisene får stadfestet sin eksistensberettigelse som premissinformatør hver eneste dag. Avisene tjener penger, folk bruker penger. Det skaper nye arbeidsplasser. Og fornøyelige tv-programmer som «Nytt på nytt» – trolig det beste eksemplet på det nye avhengighetsforholdet. Folk ler av krampaktige overskrifter, og avisene får masse gratis reklame i beste sendetid. Så får vi heller titte i Le Monde, lese gode essays av Enzensberger eller snakke med naboen dersom det er noe der ute i verden som virker uklart.

---
DEL

Legg igjen et svar