Verden sett fra Washington

Richard Clarke og Bob Woodward kritiserer Bush i to nye bøker. Det gjør dem spennende. Men samtidig problematiske

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Etter 11. september 2001 forsøkte George W. Bush å konstruere et overgripende krigsnarrativ. Bush fremstilte seg – og viste seg også – som en sterk krigspresident med handlingsvilje. Og rundt ham en liten krets nøkkelfigurer – et slags krigskabinett. USA skulle ta hevn. Bush-administrasjonen rekonstruerte sin utenrikspolitiske strategi, og kampen mot terror var i gang. Fokuset ble rettet mot «al Qaeda» – som da var ukjent for folk flest. Og Bush snakket om en «ny orden». Men så kom Irak – krigskabinettets hovedprosjekt. Vi var med ett tilbake i gårsdagens verden. Trusselen var ikke lenger et ukjent og grenseløst terroristnettverk, men en velkjent skikkelse: Saddam Hussein. Men så kom problemene. Sammenblandingen av masseødeleggelsesvåpen i Irak og al Qaeda var tvilsom. Dette visste folk, og dette visste også Bush. Det ikke all visste var hvor besatt Bush og hans lille krigskabinett var av å knekke Saddam, og hvor irrasjonelt dette virker i ettertid. Hva drev Bush vekk fra hovedsporet al Qaeda, og over til Irak? Det er dette vi alle går og grubler på i disse dager. Og det er dette to nye, og veldig mye omtalte bøker forsøker å gi svar på. Både den tidligere anti-terror sjefen og byråkraten Richard Clarke og stjernejournalisten Bob Woodward forteller på sine, forskjellige måter hvordan det gikk som de gikk. Begge bøkene kan, og bør leses som kritikk av Irak-politikken til Bush. Selv om Clarke er langt mer tydelig enn Woodward, har likevel et felles utgangspunkt: Fortellingene er ikke skrevet på kjølig avstand til historiens bevegelser. De er politiske handlinger – intervensjoner – som forsøker å påvirke den pågående diskusjonen om Irak. Det er dette som gjør begge bøkene spennende. Men samtidig problematiske.

Clarkes kritikk

Richard Clarke er den tøffe, effektive og lojale byråkraten som har jobbet med etterretningspolitiske problemstillinger i Washington i over tredve år.Ikke minst som anti-terrorsjef fra 1998, direkte underlagt presidenten. En ekte innsider. Det er lite overraskende at en byråkrat som plutselig går ut i offentligheten med en kritikk av den administrasjonen han har tjent under, vekker oppsikt. Men det er sjelden at det vekker såpass oppsikt som i Clarkes tilfelle. Nå skal det sies at bokutgivelsen kom på et svært heldig tidspunkt. Boken hans – og også kritikken hans – faller sammen med de enorme problemene USA møter i Irak. Boken kom dessuten ut rett før Clarke skulle vitne i de omfattende høringsrundene i 11/9-kommisjonen.

Clarkes kritikk rettes hovedsakelig mot Bush-administrasjonen og består av to komponenter: Den mangelfulle kampen mot terror i tiden før 11/9 2001, og avsporingen i Irak. USA var ikke i stand til å håndtere terrortrusselen. Man hadde ikke greid å fjerne sårbarheten, ei heller skapt et klart alternativ til fundamentalistisk islam, og til slutt klarte man heller ikke å organisere en bred allianse av mange land som sammen kunne å fjerne årsakene til terrorismen. Clarke er først og fremst skremt. Ikke minst av Bush-regjeringens manglende interesse for å ta knekken på de virkelige terrorister. I stedet dukket Irak opp. Som ikke var noen umiddelbar trussel. Clarke beskriver detaljert om all den motstanden han møtte i Bush-administrasjonen, som synes totalt fastlåst i sitt Irak-spor. Bush-administrasjonen evnet ikke å analysere grenseoverskridende, global terror. Blikket var rettet mot gårsdagens verden: Kina, Russland, missilforsvar og kjernevåpen. Med andre lite terrorisme. Etterhvert ble terroristeksperten Clarke frosset ut: «There was no time for terrorism». Clarkes bestrebelser til tross.

Clarkes historiefortelling

Med unntak av åpningskapitlet som omhandler de intense minuttene etter angrepet 11. september, og avslutningskapitlet hvor feilene i Irak beskrives systematisk, er dette en beretning om hvordan verdens ledende supermakt har forholdt seg til terrorisme de siste tre tiår. Derfor mest om Reagen, Bush 1 og Clinton. Mindre om Bush 2. Derfor mest om CIA og FBI. Mindre om al Qaeda. Clarke er god på det historiske: Hvordan amerikansk utenrikspolitikk på slutten av 1970-tallet beveget seg fra Sovjetunionen og sydover til Midtøsten, til Iran, Afghanistan – inn i det ukjente. Han mener det er amerikanernes egen skyld at landet nå frykter terrorisme. Det er USA selv, som har skapt den motstanden de møter: Hovedproblemet er langvarig militær tilstedeværelse, særlig i Saudi-Arabia.

I stedet mener Clarke at man i 1991 hurtig burde ha knukket – om ikke Saddam – så i hvert fall Republikanergarden. Derfor mener også Clarke at feilen amerikanerne gjorde i Afghanistan var å ikke gå sterkere inn militært enn man gjorde, når man først forsøkte.

Selvrettferdig og nasjonal

Clarke fortsetter sin historie med å fortelle om terror og anti-terrortiltak på 1990-tallet. Om World Trade Center, Somalia, Tokyo, New York, Atlanta, Khobar, Bosnia, Tanzania, Kenya, Sudan, Yemen, al Qaeda, og selvfølgelig 11. september. Mye gikk galt på 1990-tallet. Men mye gikk, i følge Clarke, også veldig bra. Mye takket være Bill Clinton – og ham selv. Clinton hadde opprinnelig ikke fokuset rettet mot terrorisme, men mot «failed states». Sakte, men sikkert hjalp likevel Clinton til med å sette av stadig penger til anti-terrorarbeid. 5,7 milliarder dollar i 1995 var økt til 11 milliarder i 2000: » He had seen earlier than anyone that terrorism would be the major new threat facing America».

Clarke er stort sett er saklig, og hans bok er ikke et partsinnlegg for demokratene i presidentvalgkampen. Det bare virker slik, fordi han til tider er så positiv til Clinton, og svært lite selvkritisk. Gitt Clarkes sentrale rolle oppi det hele, er det påfallende at han ikke selv forsøker å betrakte sin egen rolle fra utsiden.

Til tider blir en slått av hvor nasjonal og lojal Clarke er. På tvers av globalisering og grenseløs terror ender Clarke, paradoksalt nok, opp med å hylle den nasjonale sikkerhet og behovet for å beskytte konstitusjonen mot fremmede fiender som bruker terrorisme som våpen. Han er uenig med Bush om hvordan man skal bruke militærmakten, men likevel enig i at militærmakt er et anvendelig virkemiddel i kampen mot terror. Clarke skriver dessuten fint lite om konflikten mellom Israel og Palestina. Og fint lite om ulikhet i sosiale og økonomiske levevilkår. Terrorismen er først og fremst ideologisk.

Woodwards fortelling

Også Woodward er nær makten – selv om han er journalist, med avsløringer om Watergate på samvittigheten. Som redaktør i Washington Post, har han nemlig fortsatt å gi ut bøker om presidenter og miljøet på toppen av det politiske establishment. Bare ett og et halvt år etter boken Bush at war – som handlet om Bush’ håndtering av terrorangrepet 11. september og krigen i Afghanistan – foreligger en ny koloss på 450 sider om planleggingen av Irak-krigen.

Og Woodward har fått full tilgang til de mest sentralt plasserte aktørene – i alt 75 har han intervjuet, deriblant presidenten i tre og en halv time: «I wanted to take a reader as close as possible to the decision making that led to war». Alt skulle derfor ligge til rette for en spennende, virkelighetsnær thriller om presidentens beslutningsprosess. Boken er mettet av små detaljer fra de 16 månedene fra november 2001 til mars 2003. Møter, telfonsamtaler, intervjuer, planlegging, scenarier, personkonflikter, motiver og følelser er sentrale stikkord for handlingen. Det er blitt en berettende fortelling, ikke kritisk analyse. Målet er å undersøke hva som «egentlig skjedde» og bare unntaksvis «provide some interpretations and occasional analysis».

Hovedfigurene kjenner vi: President Bush, visepresident Cheney, forsvarsminister Rumsfeld, General Franks, sikkerhetsrådgiver Rice, utenriksminister Powell, CIA-sjef Tenet. Kort og godt presidentens menn. Men også et par kongressmenn som Tom Daschle og Bob Graham, er med. Og et par utlendinger: Tony Blair, Prins Bandar fra Saudi-Arabia og Hans Blix. Det meste av bokens handling finner derfor sted i Washington, i første rekke i Det hvite hus. Det er med andre ord en liten – men skremmende viktig – del av verden vi blir kjent med.

Woodwards persongalleri

I motsetning til i forrige bok møter vi denne gangen en langt mer nyansert og sympatisk Bush som i intervjuene får tid til å snakke ut og reflektere. Kanskje det er derfor flere av Bushs egne rådgivere har anbefalt folk å lese boken.

Valget Bush stod ovenfor – mellom krig eller diplomati – gikk også til kjernen av konflikten mellom personene i beslutningsmiljøet rundt han: «He was planning for war, and he was conducting diplomacy aiming to avoid war. At times, the war planning aided the diplomacy; at many other points it contradicted it».

Vi blir både kjent med den beslutningssterke Bush og den spørrende og tvilende Bush: «What should I do?», «Should we do this?». Samtidig er han en strateg som har store ideer, og vil handle: «The decision to go to war will be my decision». Om ikke Bush fremstilles som en helt, er han likevel skipper’n ombord. Han støtter verken fullt ut Rusmfelds krigsplaner eller Powells diplomatiske linje. Men tar litt fra begge. Motsetningene mellom Cheney og Powell beskrives flere ganger som dyptgående: «Rarely, however, had there been such deep division within a national security team as between Cheney and Powell». På mange måter fremstår Powell som bokens helt. Han står helt alene, men med støtte fra sin nærmeste kollega og assistent Richard Armitage, samt verdensopinionen, kjemper han for sin sak. Han følger FN-sporet så langt han kan. Det er på denne måten boken bør leses som en kritikk av Bushs Irak-strategi.

Woodwards metode

Plan of attack er en velskrevet bok. Og spennende. Men hva forteller den oss? Woodwards «new journalism» har sine mangler. Selv om han er nær kildene og siterer direkte, er sitatene løsrevet fra selve handlingstidspunktet. Woodward fortolker og analysere i liten grad, men det er klart han redigerer en fortelling på helt bestemte måter som igjen gir et personlig fortolket bilde av begivenhetenes gang. Innimellom er man usikker på hva som skiller Woodwards egne tanker fra hovedpersonenes. Hovedsvakheten er likevel at boken ikke forteller oss mer om hvorfor Bush og hans menn gjorde som de gjorde: Hva drev dem, og hva fikk dem til å bli besatt av Irak? For å svare på dette må man gå lengre tilbake i historien, og ikke begynne som Woodward gjør, i 2001. Plan of attack handler først og fremst om kampen mellom personer og miljøer, ikke idéer. Mer grunnleggende handler dette om Woodward selv, som jo i og for seg er en maktfigur som har beveget seg vekk fra journalistens kritiske sfære og over til establishmentet. Og da taler vel ikke lenger faktaene alene?

1

---
DEL

Legg igjen et svar