Verden i Afghanistan

Carsten Jensen skriver fremragende om livet i og utenfor Afghanistan og om livet i og utenfor globaliseringen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er egentlig en fantastisk spådom, langt mer næringsrik enn Nostradamus mange dommedagsprofetier; «Likegyldighet kan være årsak til krig. Håpløshet også. Hvis de likegyldige og de håpløse blir mange nok, setter de sistnevnte fyr på verden».

Sitatet er hentet fra en Carsten Jensen artikkel som i sin tid ble publisert i den danske avisen Politiken. Jensen advarte mot at vi stirret oss blind på farene fra fortiden; nasjonalisme og imperialisme som årsak til krig. Også globaliseringen kan skape sine egne nye former for krig. Artikkel ble skrevet 10. september 2001. Dagen etter stod verden i brann. I hvert fall stod to av globaliseringens fremste fyrtårn i brann; World Trade Center. Iscenesatt av globaliseringens fundamentalister. Likegyldigheten møtte håpløsheten med et brak.

Før og etter

Spådommen får en litt annen belysning hvis vi nærmer oss hjemlige forhold. Like før 11. september skrev kritikeren Mattis Øybø en artikkel i Forfatteren hvor han – etter å ha sett det høye Siemens-bygget kontrollert falle i grus i Oslo – tok seg i å savne den kalde krigen bipolære og enkle logikk, måten den skapte språk og metaforer på, infiltrerte hverdagen med store tanker.

11.september kan ha vært svaret på tiltalen, både til Jensen og Øybø. Den kalde krigen slutten i Afghanistan, og mange mener/mente at den kalde krigen del II startet igjen med terrorangrepet på USA. Jensen betrakter 11. september som en såpass sjelsettende dag at deler opp sin siste bok i før og etter.

Vel, det er den poetiske forklaringen. Den mer prosaiske ligger et litt annet sted. Carsten Jensen holdt nemlig på å redigere ferdig en essay-samling til det danske publikum da tvillingtårnene ble jevnet med jorden. Den norske utgaven har i tillegg inkludert alle artiklene Jensen skrev for den danske avisen Politiken også etter 11. september. Omtrent 20 av de i alt 50 essayene i boka handler om krigen mot terroren. Fem av essayene kan karakteriseres som reiseskildringer fra Afghanistan. Jensen var der i januar – omtrent 30 år etter at han var der første gang. Den gang Afghanistan bare var interessant for hippier på utskikk etter billige åndelige reiser.

Nyanser og ambivalens

Den danske essayisten og forfatteren, kritikerrost for sine reiseskildringer «Jeg har sett verden begynne» og «Jeg har hørt et stjerneskudd», var også i Afghanistan i 1988 på tampen av krigføringen mot Sovjet-makten. Sånn sett har han gode forutsetninger for å skrive fragmenter av Afghanistans samtidshistorie. ( «Da de sovjetiske propagandistene skulle bevise okkupasjonsmaktens gode vilje, tok de bilder av Afghanistans nye, frigjorte kvinner. Det samme gjør vi») Og – som den intellektuelle reiselederen han her, skaper han ikke større klarhet, men nyanser og ambivalens. Som for eksempel i essayet; «Den gang jeg nesten ble Taliban-tilhenger». Der skiller han mellom Afghanistans behov for rettferdighet, som Taliban var med å innføre i landet, og Taliban og bin Ladens bruk av terror mot egen (og andres) sivilbefolkning.

Som de fleste andre ideologiske tåkefyrstedømmer, starter historien om Taliban med en legende. Om Afghanistans hverdag. En ung pike ble bortført av en krigsherre fra Kandahar. Han tok henne med til fjellene og voldtok henne. Talibans grunnlegger, Mullah Omar, skal ha samlet sammen gutta fra krigen mot Sovjetunionen, og oppsøkt voldtektsmannen. De befridde jenta og drepte krigsherren. Slik fortsatt de, til de en dag hadde erobret hele landet.

Jensen skriver:

«Det begynner ikke med de fattiges opprør mot de rike. Det begynner ikke med et mishandlet folks hat mot utlendinger eller den internasjonale imperialismen. Det begynner med forsøket på å skape orden i kaos. Det begynner med rettferdighet».

De aller fleste analytikere og eksperter er enig om at Taliban i det minste skapte orden i anarkiet som fulgte i kjølvannet av murens fall. Jensen bekrefter at kaos er i ferd med å snike seg tilbake etter at Taliban ble jaget på flukt av Nordalliansen og USA. Og det er det store paradokset, som er medvirkende til at Jensen «nesten» ble Taliban-tilhenger på sin reise tilbake til landet. Jensen siterer et kjent afghansk ordtak: Du kan ikke kjøpe en afghaner, men du kan leie ham for en meget høy pris. Den erkjennelsen var Taliban smertelig klar over, og derfor forsøkte de aldri å påvirke hvordan folk tenkte eller hva de gjorde i sine private hjem. For å skape orden i kaos og for å få respekt som regjering, ble de derfor besatt av «lojalitetens ytre kjennetegn», skriver Jensen:

«Det finnes sannsynligvis ingen regimer i verdenshistorien som har investerte så mye idiosynkratisk energi på sine undersåtters utseende, klesdrakt, frisyre og skjegglengde, ja, selv kvinnenes fottøy var det forordninger for».

Jensen har snakket med en viss professor Dareez, utdannet fra USA og Egypt, som bekrefter forfatterens analyser. Han var jus-professor under Taliban og underviste på et universitet. Jensen lurer på hvordan det var å undervise under Taliban, som jo praktiserte – angivelig – en av verdens strengeste tolkninger av den islamske sharia. Dareez svarer: Ingen problemer. Taliban var rett og slett uinteressert i hva universitetene lærte bort til fremtidens lovlydige borgere. Det eneste Taliban krevde at professorene på landets universiteter var at de gikk med turban og lot skjegget vokse. For de fleste andre nasjonale regimer i verden fortoner det seg omvendt. Undervisningsopplegget er strengt overvåket, mens skjegget…vel, det tar Gilette seg av.

Nasjonalt kaos

Grunnen til at Taliban ikke var så opptatt av å styre den frie tanke, var naturligvis at Taliban og Afghanistan ikke har eller har hatt den store nasjonale drømmen som ikke minst preger de vestlige landene i verden.

«Dette er et land som ikke vil eller kan være en nasjon i noen som helst moderne forstand». Det er en av årsakene til at både Nordalliansen og Taliban kun har vist moderat interesser for å bygge opp de «nasjonale» ruinene etter 20 år med krigføring. De fleste tegnene på at Afghanistan i det hele tatt minner om en nasjonalstat, ble bygd opp av kong Zahir Shah gjennom 40 år fram til 1973, i begynnelsen administrert og inspirert av primært Storbritannia. Nasjonalmuseet i Kabul er stengt – og tomt, etter mange års plyndring og bombing. Telefonsystemet fungerer sporadisk. Det nasjonale flyselskapet Ariana flyr sjelden, og nesten aldri ut av landet. Landets boktrykkeri jobber i dag på primitive håndsetteri. Den nasjonale helsen blir primært administrert av FN eller NGO-er. Hæren er splittet opp i ulike stammer og fraksjoner. Og så videre.

«Hvis man vil forstå de siste 20 årenes blodige begivenheter i Afghanistan og den tankegangen som ligger bak dem, tror jeg den beste kilden er de islandske sagaene med deres lakoniske beretninger om endeløse kamper mellom krigerske småkonger. Afghanistan er de islandske sagaene med Stinger-raketter og satellittelefon, vikingtiden uten havet, men med Kalashnikov og Toyota-pickup`er».

Så hvordan skal Nordalliansen løse dette problemet? Hvordan kan Vesten vise ansvar uten å ty til eldgamle oppskrifter?

Jensen har ikke noe svar. Penger må til, men også kravet om rettferdighet. Etter den kalde krigens slutt glemte USA og Vesten Afghanistan, og afghanerne selv har ikke glemt dette «sviket». Innsatsen denne gang må altså koste mer, skal vi tro Jensen. I oppmerksomhet. Og hard valuta. Det amerikanske folk, erklært USAs utenriksminister Colin Powell i Tokyo for noen måneder siden, har skjenket det afghanske folk 295 millioner dollar til gjenoppbygging i landet. Det er omtrent budsjettet til en stor Hollywood-produksjon.

«Tilbudet er like meningsfylt som om Colin Powell hadde tilbudt hver eneste afghaner en gratisbillett til premieren på annen del av Ringenes herre«, skriver Jensen.

Noen ganger er det størrelsen det kommer an på.

Global og lokal

Carsten Jensen er en fremragende essayist. Hans aviskommentarer minner ikke om noe annet vi kjenner fra de Skandinaviske landene. Essayene inneholder lite polemikk, foruten de få teksten som direkte handler om det danske valget i høst, hvor de høyrepopulistiske kreftene tok knekken på den danske anstendigheten. («Jeg har et ønske for fremtiden når jeg i dag setter krysset mitt. Jeg vil gjerne en gang før jeg dør oppleve et dansk valg som ikke er en folkeavstemning for eller mot Allah».)

Essayene er skrevet av en pønsker, en klartenkende mann som finner fram til de små – tilsynelatende begivenhetsfattige – opplevelsene for å belyse de store linjene i vår tid. Han kritiserer til høyre og han kritiserer til venstre, og han søker seg fram til de overraskende bildene og vinklingene.

Men – handler den om globalisering?

Både ja og nei. En erkjennelse også Carsten Jensen tar med seg, nedfelt i den profetiske teksten 10. september:

«På en paradoksal måte skaper globaliseringen en stadig større avstand mellom oss. Det som før var globalt, blir igjen lokalt. Det er tilfellet med kriger. Før var alle kriger globale, nå er alle kriger lokale».

Kanskje er ikke kritikeren Mattis Øybø alene om å lengte tilbake til den kalde krigen?

---
DEL

Legg igjen et svar