Verden frykter et nytt oljesjokk

Oljebransjen holder pusten. Noen terrorangrep, og prisen vil bikke over femti dollar – kanskje mer.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Egentlig burde alle olje-aktører danse av glede. For bare det faktum at så mange etterspør det svarte gullet tyder jo på at verdensøkonomien går som hakka møkk.

Prisen, som så mange er bekymret over, er faktisk ikke spesielt høy. Justert for inflasjon er den bare rundt halvparten av hva den var under oljesjokkene for tretti år siden.

Prisøkningen har dessuten skjedd gradvis over lengre tid, noe som har gitt import-landene muligheten til å absorbere den. Ingenting tyder på at en oljepris rundt 40 dollar fatet har hatt noen dramatiske konsekvenser for verdensøkonomien.

På tilbudssiden har man ingen problemer med å pøse ut den oljen verden trenger akkurat nå. OPEC har åpnet kranene, og ikke-OPEC-land har kastet seg på. Oljen strømmer ut, og pengene strømmer inn. I bakken og under havoverflaten ligger hundrevis av milliarder fat olje og bare venter på å bli hentet opp. Store, industrialiserte land har hamstret olje til reservelagrene gjennom flere år, og vil ikke ha store problemer under en kortvarig forsyningskrise – hvis den skulle oppstå.

Som om ikke det er nok, er verden i dag mindre avhengig av olje enn før. Det betyr konkret at et eventuelt nytt oljesjokk ikke vil ha den samme dramatiske virkningen på brutto nasjonalprodukt nå som i 1973.

Kort sagt; det står ganske bra til. Så hvorfor denne endeløse klagesangen?

Farer på alle hold

Oljemarkedet er som andre markeder. Det handler mer om frykt, framtid og prognoser enn det handler om situasjonen her og nå.

For aktørene på akkurat dette markedet, handler det mer om den nære framtida enn om den fjerne. For når alt kommer til alt; selv om verden har nok olje, selv om alle får den oljen de vil ha og kan betale den uten store problemer, så er the bottom line denne: man har ingenting å gå på. Man kan ikke engang hikke når man befinner seg i det globale oljerommet akkurat nå. For én eneste forstyrrelse, én eneste propp i systemet vil legge verden åpen for oljeknapphet. Pessimistene mener den situasjonen kan oppstå allerede i fjerde kvartal i år.

Rett og slett fordi alle vonde krefter har forenet seg i en felles kjempehikke i dette sensitive rommet.

Ta for eksempel Irak. De siste syv månedene har det vært 130 angrep på oljerørledninger og infrastruktur både i nord og sør. Dette skjer i et land som tidligere produserte 3.7 millioner fat olje hver dag på det meste. Nå sliter den nye irakiske regjeringen for å få produksjonen opp i to millioner fat, et mål som på langt nær er nådd. Når som helst kan hele oljeflyten fra Irak stoppe opp. I tillegg til terror og sabotasje, er oljeinfrastrukturen så nedslitt at det vil ta tiår å bygge opp en pålitelig oljeeksport. Og det er bare i beste fall – hvis krigen mot formodning skulle slutte nå.

Eller ta Russland, som er verdens nest største oljeeksportør etter Saudi-Arabia, og som ble sett på som en stabil leverandør og motvekt til de labile oljelandene i Golf-området. Det selskapet som mer enn noe annet har promotert russiske oljeinteresser utad er Yukos, som alene har produsert 1.7 millioner fat daglig. Nå er lederen for dette selskapet, Mikhail Khodorkovskij, arrestert, mens den russiske staten gjør sitt aller beste for å kjøre hele selskapet konkurs. Den russiske oljeindustrien er kastet ut i totalt kaos, og ingen vet riktig hvilke selskap som vil produsere hvor mye olje i framtida.

Eller – og her tør man ikke engang tenke tanken – ta Saudi-Arabia. Terrorangrepet mot oljebyen al-Khobar tidligere i sommer var et bevisst forsøk på å ramme den saudiske oljeproduksjonen. Mer enn å skade den direkte oljeeksporten, noe terroristene ikke klarte, var de 19 døde utenlandske oljearbeiderne et klart varsel om at ingen jobber trygt i Saudi-Arabia fra nå av. Terrorister, antakelig al-Qaida selv, har delt trusselen mot det saudiske regimet i tre: dels skal de fysisk og konkret angripe oljeinstallasjoner og -infrastruktur, dels skal de jage alle vestlige ut av landet; ikke minst de mange som nettopp jobber i oljesektoren. Og dels skal de, på sikt, styrte hele det saudi-arabiske kongedømmet.

Intet mindre, altså.

Det er ren horror for alle som har interesse av jevn oljeflyt, og det har jo absolutt alle – fra statsledere og sentralbanksjefer, via Wall Street og verdens børser til direktørene i de svære multinasjonale selskapene, om de nå driver med olje eller annet. Derfor var det slett ikke overraskende at oljeprisen steg med to prosent etter angrepet. Det fins dem som mener at politisk ustabilitet i Saudi-Arabia vil føre til et langvarig prispåslag for olje på hele åtte dollar fatet. Det står i så fall i stil med Saudi-Arabias enorme betydning på oljemarkedet:

Én ting er at Saudi-Arabia sitter på en fjerdedel av verdens påviste reserver, svimlende 260 milliarder fat olje. En annen ting er at Saudi-Arabia er verdens største oljeeksportør, med 8.5 millioner produserte fat hver dag. En tredje ting er at det er vanvittig mye billigere å produsere olje i Saudi-Arabia enn de fleste andre steder i verden. En fjerde ting er at Saudi-Arabia har spilt en uvurderlig rolle som svingprodusent på markedene. Knapphet på olje, og Riyadh har åpnet kranene. Overflod av olje, og Riyadh har stengt dem igjen.

Intet annet oljeland har vært villig til å ta belastningen med å tape svære summer kortsiktig for å jevne ut prisene langsiktig.

Kort sagt; uten Saudi-Arabia som oljeleverandør går verden til … ja, helvete, rett og slett. Sånn er det jo bare med den saken.

Og det hjelper ikke på den globale hodepinen at det er bråk og uro hele tida i oljelandene Venezuela og Nigeria heller.

Ikke ledig kapasitet

Det er altså en rekke bekymringer på tilbudssida som handler mer om politikk enn om kapasitet. Men det handler også om kapasitet. For grunnen til at alle disse potensielle proppene er så alvorlige, er jo at de oppstår på samme tid. Og at de oppstår på et tidspunkt hvor verdens oljenasjoner pumper for fullt, og det nesten ikke fins flere kraner å åpne.

Hvis noen millioner fat olje faller bort i den ene enden, vil man ikke kunne kompensere i den andre. Det er en ny situasjon, siden OPEC-landene har pleid å ha fire millioner fat på lur hvis det skulle bli krise. I dag har de rundt to millioner fat i bakhånd. Det er ikke mer enn det som skal til for å dekke opp en tapt Yukos-produksjon, hvis det blir aktuelt.

Og det var dette begredelige faktum som OPEC-president Purnomo Yusgiantoro nylig pekte på da han sa at organisasjonen ikke har noen mulighet til å bringe prisen ned til korridoren mellom 25 og 28 dollar, der verdens nasjoner er enige om at den bør ligge.

Fordi det rett og slett er sånn at verden trenger mer olje enn noengang før.

Bare fra mai til juni økte IEA-estimatet (International Energy Agency) for verdens oljebehov med over to millioner fat. Nå ligger det på 81 millioner fat om dagen. I 2001 var den globale råoljeproduksjonen på 76.8 millioner fat om dagen. I 2020 vil verdens behov for olje ligge på 112 millioner fat om dagen.

Og det begynner å bli veldig mye.

Årsaken til den voldsomme veksten i oljebehovet skyldes de framvoksende økonomiene, ikke minst dem i Asia. Kina står alene for 40 prosent av veksten i anslaget, og importerer nå 2.4 millioner fat om dagen. India importerer 2.2 millioner fat om dagen. Begge økonomier er i rivende utvikling, og det er ventet at Kina vil ha en oljeimport som utgjør to tredeler av den amerikanske allerede i 2020.

Da spiller det ikke så stor rolle at oljeprisen har mindre betydning for brutto nasjonalproduktet i de rike landene nå enn den hadde tidligere. For faktum er at høy og langvarig oljepris vil kunne ramme veksten i land som blir mer og mer avhengig av olje. Og slik verden nå henger sammen, vil det i sin tur ramme økonomiene overalt.

Foreløpig har altså ikke oljeprisen, på det høyeste 44 dollar fatet, fått noen dramatiske konsekvenser. Men det er bare ett år siden prisen var på 25 dollar fatet. Om rundt 40 dollar fatet ikke er historisk rekord, er det en høy pris å bære for land som ikke har altfor mye penger i utgangspunktet. For hver femte dollar i økt oljepris vil veksten i India bli redusert med 0.25 prosent, har man regnet ut der.

Og så er jo det hele også avhengig av hvor prisen havner hen sånn til syvende og sist.

Og det er der problemet ligger. For mer enn dagens relativt høye pris, er det all usikkerheten og muligheten for enda høyere oljepris som skaper frykten. Tidsskriftet The Economist antyder i sitt siste nummer at den godt kan gå over 50 dollar. Det er den vanlige loven som gjelder; tilbud og etterspørsel. Blir det knapphet på olje, går prisen opp. I verste fall kan verden få et nytt oljesjokk.

I våre dager er det bare en papirtynn vegg mellom akseptable oljepriser og jevn vekst på den ene siden, og den totale kullkastingen av alle verdens økonomier på den andre. Et par-tre vellykkede terrorangrep, og man er der man ikke ønsker å være. Og bare den kunnskapen er nok til å drive prisen over nivået som reflekterer dagens forhold mellom tilbud og etterspørsel.

På sikt, sånn de neste ti årene, er det bare landene i Golfområdet som kan sikre verden de 112 millioner fatene den vil trenge hver dag. De største oljereservene fins i land som Saudi-Arabia, Irak, Iran, Kuwait og De Forente Arabiske Emirater. De ligger midt i det området som rokkes mest av terror. De er dessuten politisk ustabile og økonomisk tilbakeliggende, med en befolkning som blir mer og mer opprørsk.

Det fantes en tid da Saudi-Arabia var sikkert som banken. I dag biter man negler både i Riyadh og i Washington.

---
DEL

Legg igjen et svar