Venter global bølge av klimarettssaker

Over hele verden prøver frustrerte borgere å flytte klimaproblemet ut av det politiske rom og inn i rettssalene. Nylig tapte Nederlands myndigheter et klimasøksmål, og snart står den norske staten for tur.

Like etter domsavsigelsen 24. juni i Haag tingrett. Foto: Urgenda / Chantal Bekker
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av: Kjerstin Gjengedal

I slutten av juni dømte tingretten i Haag den nederlandske staten til å trappe opp sin innsats for å kutte i egne klimagassutslipp. Dette er første gang borgerne i et europeisk land har forsøkt å holde sine myndigheter rettslig ansvarlige for unnfallenhet i møte med klimaendringene. Vi kan trygt regne med at det ikke blir den siste. Ifølge Dennis van Berkel, som er juridisk rådgiver i den nederlandske miljøorganisasjonen Urgenda, er dommens konsekvenser først og fremst at den trigger handlekraft.
«Sammen med resten av EU har Nederland allerede forpliktet seg til å redusere sine utslipp med 40 prosent innen 2030, så denne dommen betyr bare at de ikke har mulighet til å løpe fra de forpliktelsene de har påtatt seg,» sier van Berkel til Ny Tid. «I stedet må de sette i gang raskere enn planlagt.»
Sammen med i underkant av 900 nederlandske borgere saktsøkte Urgenda den nederlandske staten for ikke å gjøre tilstrekkelig for å beskytte innbyggerne mot konsekvensene av globale klimaendringer. Søksmålet ble lansert høsten 2013. I april i år gikk saken for tingretten i Haag, og den skjellsettende dommen falt onsdag 24. juni.

Staten handler uaktsomt. En dag i juni, et par dager før dommen faller, sitter van Berkel på en kafé nord i Amsterdam og forteller Ny Tid hvordan Urgenda har bygget opp det juridiske grunnlaget for saken sin.
«Myndighetene har ikke prøvd å bestride det vitenskapelige grunnlaget vårt for søksmålet. Det retten må ta stilling til, er om staten har en selvstendig plikt til å handle, uavhengig av en internasjonal klimaavtale. Den nederlandske staten kan selvsagt ikke forhindre klimaendringene på egen hånd. Men vi mener den har et ansvar for å gjøre sin del, og det ansvaret forsvinner ikke selv om andre land lar være å gjøre noe,» sier han.
Søksmålet er basert på menneskerettighetene og på prinsippet om uaktsomhet, og det er første gang disse prinsippene brukes som grunnlag for å beskytte borgerne mot konsekvensene av klimaendringer.
«Hvis vi lar den globale oppvarmingen fortsette som nå, vil det være umulig for oss å kreve erstatning for skadene fra myndighetene i fremtiden. Skadeomfanget vil være så stort at erstatning blir umulig, og det vil heller ikke være mulig å gjenopprette skadene. Derfor ber vi heller retten sørge for at skaden forhindres. Vi mener at staten, ved ikke å handle, utsetter sine innbyggere for uakseptabel risiko,» sier van Berkel.

Vil saksøke den norske staten. «De har brukt et dristig grep ved å ta utgangspunkt i uaktsomhet, og jeg er spent på om argumentasjonen fører frem i retten,» sa høyesterettsadvokat og styreleder i Norsk klimastiftelse Pål W. Lorentzen til Ny Tid mens nederlandske rettssaken pågikk.
Lorentzen er en av initiativtakerne bak det som kan bli et norsk klimasøksmål mot staten. Den 27. april i år trykket Dagavisen et opprop hvor en rekke organisasjoner samt 200 enkeltpersoner varslet et mulig søksmål mot den norske stat dersom den tildeler nye blokker for oljeutvinning i nord. I motsetning til rettssaken i Nederland vil et eventuelt norsk søksmål ta utgangspunkt i Grunnloven.
Paragraf 112 i Grunnloven, også kalt miljøparagrafen, sier at alle – både nålevende og kommende generasjoner – har rett til et miljø som sikrer helsen, og hvor naturens mangfold er bevart. Den sier dessuten at borgerne har rett til å bli informert om miljøets tilstand og om virkningene av naturinngrep, og at staten skal sørge for at disse rettighetene blir oppfylt. Språket i paragrafen ble skjerpet da Grunnloven gjennomgikk en revisjon i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014, men paragrafen har ennå ikke blitt prøvd i norsk rett.

Flere rettssaker på vei. Tidligere har paragrafen blitt lest som en programerklæring, som ikke har fått praktiske konsekvenser. Etter revisjonen er staten pålagt ikke bare en handlingsplikt overfor miljøet, men også en gjennomføringsplikt. «Paragrafen er nå blitt et praktisk verktøy i miljøets tjeneste,» sier Lorentzen.

«Vi mener at staten, ved ikke å handle, utsetter sine innbyggere for uakseptabel risiko.»

Mye tyder på at vi kan vente en global bølge av klimarettssaker mot stater. Et søksmål er på trappene i Belgia, med omkring 9500 privatpersoner som saksøkere. Grupper i blant annet Canada, Australia, Brasil og Filippinene følger Urgendas sak nøye med tanke på mulige liknende søksmål. Like etter at dommen falt i Nederland, varslet også Miljøpartiet De Grønne at de vil vurdere å bringe den norske staten inn for retten, ifølge Nrk.no.
Rettssaken i Nederland bygger på boken Revolution Justified av den nederlandske advokaten Roger Cox, som også var en av advokatene som representerte Urgenda i søksmålet mot staten. I boken, som han begynte å jobbe med etter fiaskoen av et FN-klimatoppmøte i København i 2009, skriver Cox at når politikerne svikter, må det være opp til retten å sørge for at verdens regjeringer oppfyller sine forpliktelser.
«Urgenda mente at hvis det overhodet var en sjanse for å få dette til, var vi nødt til å prøve,» sier Dennis van Berkel. Han legger til:
«Og like før høringen i retten i april, ble osloprinsippene for ansvarsfordeling for globale klimaendringer lansert. Det ga oss en veldig kjærkommen ekstra dytt.»

Klimaansvar i internasjonal rett. Osloprinsippene er en juridisk betraktning – utarbeidet av en internasjonal gruppe av fremstående jurister – over hvordan ansvaret for å redusere klimagassutslipp bør fordeles mellom stater. De er basert på velprøvde juridiske prinsipper hentet fra internasjonal rett, ulike lands miljørett, menneskerettigheter og erstatningsrett. Prinsippene er ment å fungere som retningslinjer – for eksempel for dommere som må ta stilling til søksmål av den typen Urgenda har tatt ut mot nederlandske myndigheter.
Juristene bak osloprinsippene håper at prinsippene kan bidra til å tvinge regjeringer ut av en fastlåst situasjon der alle er enige om at noe må gjøres for å forhindre klimaendringer, men ingen vil gjøre noe før alle andre også gjør det. Arbeidet med dokumentet har foregått uavhengig av både det nederlandske og det norske søksmålet – navnet har det fått fordi det avsluttende arbeidsmøtet ble holdt i Oslo – men de gir ytterligere indikasjoner på at vi ser begynnelsen på en større internasjonal bevegelse. Begrunnelsen for dommen i Nederland ligger da også tett opptil resonnementene i osloprinsippene. For eksempel avviste retten eksplisitt argumenter om at kraftigere utslippskutt ville bli for dyrt, og at Nederlands utslipp er for små i global sammenheng til at det er noen vits i kutte dem.

Når demokratiet svikter. Dennis van Berkel forteller at de utviskede grensene mellom politikk og jus har fått mange til å reagere på søksmålet. «Mange av reaksjonene vi har fått på søksmålet vårt, går ut på at det må være opp til demokratiet å sørge for at det blir iverksatt tiltak mot klimaendringer. Men vi lever ikke bare i et demokrati, vi lever også i en rettsstat. Når myndighetene ikke iverksetter nødvendig tiltak, tar de i praksis en avgjørelse om å frata sine innbyggere grunnleggende rettigheter til liv, og til et miljø som kan gi livsgrunnlag. Og det er en sak for rettssystemet,» mener van Berkel.
Også på dette punktet fikk Urgenda støtte i retten. Mens statens advokater mente at Urgendas krav ville medføre uakseptabel rettslig innblanding i politiske spørsmål, ble det i dommen lagt vekt på at demokratisk valgte politiske organer må kunne få sine aktiviteter ettergått av domstolene i en rettsstat som den nederlandske.
I Norge tenker Pål W. Lorentzen og hans likesinnede på samme måte.
«Prosessene som nå er i gang for å gjøre noe med klimaendringene, er i utgangspunktet politiske prosesser. Det vil si at økonomiske og kortsiktige interesser vil være toneangivende i utformingen av politikken. Det som burde skje, skjer ikke. Er dette da bare et politikkområde? Eller kan det tenkes at det foreligger overordnede rettslige forpliktelser som gjør at myndighetene må handle?» spør Lorentzen.
For tiden arbeider norske rettsvitenskapelige miljøer med å finne ut hvordan Grunnlovens miljøparagraf kan brukes i praksis. Neste skritt er å prøve paragrafen i retten. Oljeboring i nord er en nærliggende sak å prøve paragrafen på, men det finnes flere mulige angrepsvinkler. Samtidig med det rettsvitenskapelige arbeidet som pågår, ønsker initiativtakerne å samle så bred støtte for søksmålet som mulig, både blant organisasjoner og privatpersoner.
«Å saksøke staten er ikke noe mål i seg selv. Det vi ønsker, er at staten skal innse sine forpliktelser,» sier Lorentzen.


Gjengedal er frilansjournalist.
twitter: @kgjengedal.

---
DEL