Venstresidens sjanse

Hvis Ap, SV og Sp skal komme seg innenfor regjeringskontorene, trenger de en plan. Ikke minst SV må være kløktige for ikke å ende med svarteper.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Å mene noe om hvordan venstresida skal gripe regjeringsmakt, en uke etter at man hevdet at meningsmålingene gjør debatten absurd og hypotetisk, er en halsbrekkende øvelse. Jeg våger meg likevel. Mye tyder nemlig på at ideene om et fastere samarbeid mellom Ap, SV og Sp er mer alvorlig ment enn før, og har større potensial for å bære frukter enn tidligere.

Veien fram til å flytte tyngdepunktet fra høyre til venstre i norsk politikk, er imidlertid langt mer kronglete enn at man bare kan vente på neste valgresultat. Allerede nå ligger minst ett skjær å vaker under vannflata. Jeg tenker ikke på EU eller EØS, ei heller på Nato, distrikts- eller miljøpolitikk. Det største skjæret er Arbeiderpartiets vanskelige valg mellom SV og KrF.

Det er nemlig ikke særlig sannsynlig at vi, uansett hva som skjer, vil få en firepartiregjering av SV, Ap, Sp og KrF etter neste stortingsvalg. Ikke fordi avstanden mellom SV og KrF er så stor – den kan være like stor mellom Sp og Ap eller Ap og KrF. Men mest fordi bare et storting der Sp sitter i vippeposisjon – og heller vil samarbeide med Ap og SV enn med Ap og KrF – åpner muligheten for SV. Dersom KrF skulle beholde vippeposisjonen, men ønske å skifte side, må Ap og Sp gå til dem – og trolig velge å regne med SVs støtte fra sak til sak i Stortinget.

Hva som skjer etter valget i 2005 er uansett spekulasjoner. Viktigere er det hva de tre partiene gjør fram mot dette valget. Dersom SV skal ha håp om regjeringsmakt, er de både avhengige av å beholde egen størrelse, og at Sp og Ap vokser. Hvis ikke er det KrF som sitter på vippen. Et SV med oppunder 15 prosent av stemmene, og et Ap med oppunder 25 prosent, krever også et Senterparti rundt 10 prosent – minst.

Hva de tre partiene skal få til i løpet av de neste tre årene, er altså følgende:

  • En samlet oppslutning på opp mot 50 prosent, alternativt sammen med KrF.
  • En samlet forståelse av hva slags samarbeid det skal være dem imellom.
  • Enighet om viktige politiske spørsmål.
  • Dersom KrF skal inviteres med, at KrF går lei av å styre sammen med Høyre.

Det bør ikke være tvil om at det er Arbeiderpartiets oppslutning de kommende årene som vil være avgjørende for om prosjektet lykkes. SV opplevde et rekordvalg i fjor, og har ligget høyt på meningsmålingene i tiden etter, men det er neppe slik at SV kan fortsette å vokse uten at de også lever på Arbeiderpartiets misère. Senterpartiet er langt mindre i dag enn under siste EU-kamp. Men med en ny EU-kamp er jo prosjektet uansett dødt. Arbeiderpartiets evne til å reetablere seg som et ideologisk bevisst folkeparti, er altså avgjørende for om venstresida skal gjenerobre norsk politikk. Man må anta at SV har hentet ut store deler av sitt potensial. Det Arbeiderpartiet kan trøste seg med, er at de har tapt så mange velgere til Høyre, Frp og sofaene, at de også har mange å hente tilbake. Men inntil de får skikk på politikken, er trøsten fattig.

Nå er det heller ikke gitt at det Ap, SV og Sp ender opp med, er en regjering av tre partier. I Sverige har Sosialdemokraterna regjert gjennom et formalisert samarbeid med Vänsterpartiet, Miljöpartiet og Centern. Én av de strategiene som Jens Stoltenberg muligens vil lukte på, er å bidra til en krise i den sittende regjering. Der har han god drahjelp fra Carl I. Hagens manglende respekt for den såkalte «handlingsregelen». I en slik situasjon må KrF velge mellom å forsøke å etablere en ny Høyre-Venstre-KrF-regjering etter en krise, å sammen med Frp støtte en ren Høyre-regjering, eller å stille seg bak en regjering av Arbeiderpartiet. Med tid og stunder kan det bli en regjering som utvides med flere partier.

Kanskje den minste utfordringen de tre partiene står overfor, er ulike syn på store politiske saker. En regjeringsdannelse er rett og slett utenkelig uten at SV og Sp aksepterer EØS-avtalen, og at SV aksepterer Nato-medlemskapet. På den annen side må Arbeiderpartiet akseptere Norges ikke-medlemskap i EU. Det hindrer selvsagt ikke Ap i å være et Ja til EU-parti, eller Sp og SV i å være EØS-motstandere. Det betyr bare at de må bokføre kampene som i hvert fall midlertidig tapt, og det tør være tyngre for Ap enn for SV og Sp. Regjering eller ei er det ingenting som tyder på at EØS-avtalen eller Nato-medlemskapet forsvinner. EU-kampen er derimot en kamp Arbeiderpartiet kunne håpe å vinne, hvis de hadde løftet våpnene. Et organisert samarbeid med SV og Sp stenger for det.

Som nevnt er kanskje det største skjæret – rent bortsett fra at Ap må gjenreises som et venstreorientert folkeparti – at Ap (og Sp) må velge mellom SV og KrF. Et signal vil være hvilken nestleder Arbeiderpartiet skaffer seg på landsmøtet i november. Velger de venstreavvikeren og EU-motstanderen Trond Giske, som er en evig torn i øyet på Valgerd Svarstad-Haugland og Jon Lilletun, vil det også innebære et veivalg i retning av SV og Sp. Velger de en kandidat som står nærme Jens Stoltenberg, som Bjarne Håkon Hanssen eller Karita Bekkemellem Orheim, og tilsvarende velger bort Trond Giske, gjør det det åpenbart lettere å søke mot KrF. Nestledervalget er neppe avgjørende for Aps veivalg. Men det er likevel et signal om hvor de vil gå. Det er da også Giske som, sammen med LO-leder Gerd-Liv Valla, har ivret mest for konstellasjonen Ap-SV-Sp. De øvrige kandidatene har vi hørt mindre fra. De er nok for opptatt med skjenketidene.

Det partiet som risikerer å sitte igjen med svarteper, er uansett SV. Hvis det skulle bli et sentrum-venstresamarbeid etter neste valg, er det sannsynlig at minst Ap og Sp er med. Men skulle disse partiene være avhengige også av KrF, kan SV raskt bli skjøvet ut. Derfor er det, paradoksalt nok, SV som bør ha størst interesse av at Ap og Sp øker sin oppslutning fram mot neste stortingsvalg.

---
DEL

Legg igjen et svar