Venstresidas nye EU-debatt

Vi er i gang med en ny debatt om venstresidas og SVs forhold til EU, der mange av oss som stemte nei i 1994, enten tviler eller sier ja nå.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

For mange av oss var nei-standpunktet vel så mye basert på selve den politiske kampen fra en folkelig allianse mot maktapparatet, som på en overbevisning om at EU i seg selv var et onde. De fleste av oss mente nok alt den gang at EU i hovedsak har spilt en positiv historisk rolle i Europa, og at mange søreuropeiske land aldri ville kommet så langt i demokratisering uten å slutte seg til EU.

Norden

Det samme vil vi nok også mene om de nye landene fra øst som er på vei inn nå. Vårt håp var at vi gjennom EU-kampen skapte nye politiske allianser i Norge for å stake ut en annen retning enn hva vi fryktet det nyliberalistiske Europa, i globaliseringens tidsalder, ville påføre oss. Derfor sto ikke minst miljø- og solidaritetsbevegelsen så overveldende på nei-sida i 1994, slik den også gjorde i 1973. For meg personlig var det også med en visjon om et annerledes Norden som alternativ til det kontinentale Europa, en videreføring av det beste i den nordiske alternative samfunnsmodellen.

Husk at før den norske folkeavstemningen i 1994 hadde Danmark sagt nei til Maastricht og dermed til det nye EU, og ingen andre nordiske land var EU-medlem. Hadde nei-bevegelsen i de nordiske landene virkelig våget å utvikle et samlet nordisk alternativ den gang, hadde kanskje verken Sverige, Danmark eller Norge vært medlem av EU i dag (mens Finland nok ville gått inn uansett). Men forsøket på å få den norske nei-sida til å heve blikket til et nordisk alternativ var totalt fåfengt. Her hadde en nok med sjølråderetten på norsk.

Illusjon

Uansett hadde jeg et håp om at den verdialliansen som utviklet seg i EU-kampen ville kunne bære over i en norsk politisk virkelighet etter seieren i folkeavstemningen, og skape nye og mer varige allianser i norsk politikk. For meg gikk det to-tre dager før jeg skjønte at dette var en komplett illusjon.

Jeg husker jeg traff Senterpartiets daværende generalsekretær Steinar Næss og argumenterte for at nei-alliansen nå måtte bruke denne folkeviljen til å utmeisle nye samarbeidsmønstre i norsk politikk, basert på de alternative utviklingslinjene vi hadde argumentert for i EU-kampen, der vi i Norge (og Norden) vitterlig skilte oss ut fra høyresidas nasjonalisme og fremmedfrykt som dominerte EU-motstanden i resten av Europa.

Svaret var kategorisk: Senterpartiets eneste ambisjon fra da av var partibygging fram mot en ledende rolle i gjenreisningen av sentrum-høyrealternativet i norsk politikk. SV og Arbeiderpartiets venstreside var definitivt ikke med i deres nye planer. Denne drømmen ble gestaltet gjennom Bondevik I.

Tilpasset oss EU

Jeg tilhører ikke dem som opplevde verken Bodeviks første eller andre regjering som en manifestasjon av miljø- og solidaritetsbevegelsens verdigrunnlag fra EU-kampen i 1994. Paradokset er at vi i de siste ni åra stort sett har tilpasset oss alle negative trekk i EU, men holdt oss utenfor de fleste positive (f.eks. innen miljøpolitikk og internasjonal politikk).

De som skal overbevise meg om å gå mot EU-medlemskap en gang til, skal argumentere meget godt, og med nye argumenter. Det demokratiske underskuddet i EU er et reelt problem, men underskuddet er mye større så lenge vi bare godtar EU-direktiver vi ikke en gang har vært med på å vedta. En kan stille mange spørsmålstegn ved EUs politiske og militære rolle i verden, men om alternativet skal være å følge et omnipotent USA, er valget for meg lett.

Det nye flertallet på den norske nei-sida utgjøres av Fremskrittspartiets tause majoritet, og er preget av høyrenasjonalisme, selvgodhet og fremmedfrykt. Det er et selskap den norske venstresida bør betakke seg for å delta i.

Kristin Halvorsen og Trond Giske, frister det virkelig ikke mer å være med i formingen av hele det nye Europa, og Europas plass i verden, sammen med en tysk Fischer eller en spansk Zapatero, utenfor eller innenfor regjeringskontorene?

Og for all del, la nå ikke en ny og fordomsfri EU-debatt både i AP og SV forhindre sjansen til å danne den første rød-grønne sentrum-venstreregjeringen i norsk historie (Berge Furre ville vel sagt den første etter Nygaardsvold), som overlater til flertallet i en ny folkeavstemning å si ja eller nei til EU.

Det er ikke lenger de fundamentale verdispørsmålene som står opp mot hverandre i EU-debatten. Derfor bør AP og SV utmerket godt kunne regjere sammen etter 2005 med tilhengere og motstandere fra begge partier i samme regjering.

---
DEL

Legg igjen et svar