Venstresida i Latin-Amerika: En moderne sosialisme i anmarsj

I Sør-Amerika tar en ny form for sosialisme form: Dens viktigste kjennetegn er autonomien – selvbestemmelsesretten.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Jeg er sosialist og jeg vet at vi vil nå fram til et nytt samfunn gjennom gradvise (politiske) erobringer.» Dette sier Frei Betto, dominikanerprest og spesialrådgiver for president Lula da Silva i Brasil. Høsten 2002 vant det brasilianske arbeiderpartiet, PT, presidentvalget med Lula som sin kandidat og med støtte fra flere andre partier. Maktskiftet i verdens åttende største økonomi, og Lulas plan «fome zero» – null sult – som skal gi mat og en bedre hverdag til 44 millioner fattige brasilianere, er blitt et vendepunkt for mange på venstresida. Man ser at det går an: «Valget av Lula er beviset på at det er mulig å komme inn i statens strukturer for å gjøre forandringer,» sier Frei Betto i et intervju med den spanske avisen El País.

Brasil står ikke alene, men er større og sterkere enn andre venstresidestyrte land. Og selv om PT verken kontrollerer flertallet i parlamentet eller flertallet av Brasils delstater, begynner man å merke maktskiftet: I Brasil har hittil én million familier fått hjelp til å komme seg ut av sult og absolutt fattigdom, ifølge Betto. I Latin-Amerika og i Nord-Amerika har forhandlingene om den amerikanske frihandelsavtalen ALCA (FTAA med sine engelske initialer) tatt en ny vending med Lula som ko-president for forhandlingene: Brasil og andre land har stilt krav til endringer som, hvis de blir fulgt, vil gjøre at avtalen ikke blir den typen husmannskontrakt som George Bush senior og junior og deres business-tilknytta administrasjoner hadde tenkt seg. Eller eventuelt at avtalen ikke blir en realitet i det hele tatt. Også på globalt plan har man fått føle Brasils nye politiske kurs, regionale lederskap og internasjonale selvtillit: På WTO-toppmøtet i Cancun, Mexico, var samarbeidet mellom Brasil og Sør-Afrika en viktig årsak til at G20-gruppa klarte å holde sammen, at India ikke ble isolert og at gruppa faktisk vokste og nektet å godta det rike mindretallets neoliberale krav.

Tidligere forsøk kvalt

Brasil er verken det første eller det siste latinamerikanske landet med venstreregjering, men kanskje det er det første som kan skape varige endringer, og som kan gi støtte til andre land for at de også forandrer kartet slik at det stemmer med virkelighetas terreng. Tidligere forsøk er blitt kvalt: I 1954 ble den sosialistiske regjeringa i Guatemala styrta av de militære og godseierne. 11. september 1973 ble Salvador Allendes marxistiske regjering i Chile styrta i et blodig kupp inspirert av internasjonale kapitalinteresser og gjennomført av blant annet general Augusto Pinochet. I juli 1979 kom venstresida, det vil si sandinistpartiet FSLN, til makta i Nicaragua på en bølge av folkelig motstand mot Somoza-familiens korrupsjon og terror. Sandinistene lanserte massive kampanjer for utdanning og helse, og klarte blant annet å redusere analfabetismen fra 50 til 13 prosent. I 1984 vant sandinistlederen Daniel Ortega presidentvalget med 67 prosent av stemmene. Men Ronald Reagans USA ville ikke ha noe av at folk fikk smaken på rettferdighet rett i nabolaget, og undergravde den sosialistiske drømmen gjennom massiv støtte til Contras – opprørssoldater med bakgrunn fra Somoza-regimet. Etter årelang amerikansk økonomisk boikott og borgerkrig gikk drømmen i oppløsning.

I 1983 ble et venstresideregime i Granada avsatt gjennom direkte amerikansk militær intervensjon. Og i 50 år har USA systematisk motarbeidet Fidel Castros Cuba gjennom invasjonsforsøk, boikott, press og indirekte støtte til terroraksjoner, slik at den sosialistiske øya i dag framstår som et ettpartiregime i økonomisk trøbbel og med ryggen mot veggen, men ennå med et av verdens beste offentlige helsesystemer.

Brasil vil ikke bli utsatt for verken kupp eller intervensjon, og de siste årene har flere land og byer i Latin-Amerika blitt vunnet av venstresida. Verdens største by, Mexico City, har i en årrekke vært styrt av det venstresosialistiske partiet PRD. Brasilianske Porto Alegre med sin PT-ordfører har tatt verdens globaliseringskritiske bevegelser under sine vinger og vært vertskap for World Social Forum tre år på rad. I Uruguay styrer venstrealliansen Frente Amplio hovedstaden Montevideo, og ligger an til å vinne klart i parlaments- og presidentvalget høsten 2004. I El Salvador vant FMLN i mars 2003 hovedstaden San Salvador for tredje periode på rad, til tross for en massiv kampanje fra presidentens parti ARENA. Og 26. oktober 2003 vant venstrealliansen PDI valget i Colombias hovedstad, syv-millionersbyen Bogota. Tidligere fagforeningssjef og eks-kommunistpartimedlem Lucho Garzon skal styre hjertet av det borgerkrigsherja landet hvor amerikanske militære er tungt inne i kampen mot venstregeriljaene.

Bolivarianske sirkler

Går det an i Bogota, så går det an overalt. I oljenasjonen Venezuela har venstresida makta med general og president Hugo Chavez i ledelsen og i en sjelden allianse med landets hær. Gradvis bygges det opp «bolivarianske sirkler» for å organisere landets innbyggere til bygging av et bedre samfunn for alle og for å styrke den demokratiske deltakelsen. For omverdenen er det fortsatt uklart hva som egentlig foregår i Venezuela, noe man vel kan takke de privateide mediene for; en irsk dokumentarfilm (vist på NRK) har dokumentert hvordan mediene, eid av personer med sterke økonomiske interesser i at Venezuela ikke blir sosialistisk, deltok aktivt i kuppforsøket mot Chavez våren 2002, med forfalsking av TV-bilder og tilbakeholding av informasjon. Disse kanalene leverer sine bilder til resten av verden, og står i en forvirrende motstrid til de statlige kanalenes versjon.

I Ecuador vant venstreopposisjonens Lucio Gutierrez presidentvalget i 2002, og kom til makta med støtte fra fem venstrepartier, deriblant den store urfolksbevegelsen Pachacutik. Mange er blitt skuffa over at hans politikk ikke har dreid i samme retning som Chavez´ i Venezuela; tvert imot har Gutierrez fortsatt liberaliseringa av landets økonomi og samarbeider nært med amerikanske styresmakter, blant annet i sin holdning til konflikten i Colombia. Pachacutik trakk høsten 2003 sin støtte til regjeringen, og det råder forvirring blant venstrepartiene.

I Bolivia kom sosialistpartiet MAS og bevegelsene av kokabønder og urfolk for første gang i medienes fokus før president- og parlamentsvalget 30. juni 2002. Lederen av MAS, Evo Morales, og urfolkslederen Felipe Quispe mobiliserte en massiv protest mot de etablerte partiene. Da hadde allerede befolkningen i Cochabamba vunnet kampen mot privatisering av vannet i Bolivia. Morales og Quispe fikk til sammen større oppslutning enn «Goni» Sanchez de Lozada, som ble valgt til president av parlamentets høyreflertall i en andre valgomgang; hvis ingen får rent flertall i første runde velger Bolivias parlament presidenten. Morales ses på som en trussel av verdens establishment, og ble blant annet nekta innreise til WTO-toppmøtet i Cancun i september 2003.

Kort tid etter startet det folkelige opprøret i Bolivia, retta mot regjeringas planer om billig eksport av gass til Chile. Tilfeldigvis hadde Bolivias president interesser i den energikrevende gruveindustrien både i Bolivia og Chile… Etter gruvearbeidernes, fagforeningenes og indianerbevegelsens protester, og etter massakrene på omkring 100 demonstranter, ble presidenten tvunget til å gå av. Det betyr ikke i seg selv store politiske endringer i landet men er et varsel om noe nytt: De folkelige bevegelsene er blitt så sterke og så målbevisste at de ikke lenger lar seg undertrykke, eller avspise med sølvpenger. De kan velte regjeringer, og dermed må de tas hensyn til.

Vil bestemme selv

I Sør-Amerika tar en ny form for sosialisme form: Dens viktigste kjennetegn er autonomien – selvbestemmelsesretten. Den er basert mye mer i de latinamerikanske landenes rett til å bestemme over seg selv og til å sikre sine innbyggeres behov, enn i tradisjonell marxistisk analyse. Venezuela står i spissen for dette: Bolivarianismen som president Chavez har utvikla er inspirert av den frigjøringa fra Spania som Simon Bolivar i løpet av 1800-tallets to første tiår oppnådde for landene i Andesområdet, og som Venezuela i dag krever å få også fra USA og amerikanske kapitalinteresser.

Chavez og hans parti V. Republica er i ferd med å utvikle alternativer til USAs foreslåtte frihandelsavtale ALCA. Det bolivarianske alternativet fokuserer på landenes selvbestemmelsesrett, rett til å forsvare sine unike interesser mot blant annet multinasjonale selskaper, og rett til «matvaresuverenitet» – et begrep som er i ferd med å erstatte «matvaresikkerhet» i internasjonal debatt. Blant de venezuelanske forslagene er oppretting av et latinamerikansk oljeselskap, som skal virke for de latinamerikanske landenes felles interesser ved foredling og salg av olje blant annet fra Venezuela og Colombia, og som vil bli en alvorlig trussel mot dagens amerikanske selskaper som Texaco; Venezuelas petroleum eksporteres i dag i hovedsak til USA, og re-eksporteres til en høyere pris som drivstoff til landene i Mellom- og Sør-Amerika…..

Venezuelas grunnlov, vedtatt ved folkeavstemming, angir også retninga på den nye sør-amerikanske sosialismen: Befolkningas felles rett til grunnleggende ressurser er grunnlovsfesta, det er ikke mulig å privatisere vannressurser, og staten har rett til en sterk kontroll over utvinning og salg av oljeressursene. Urbefolkningas rettigheter er blitt styrka og det satses stort på utdanning.

Andre følger etter

Andre søramerikanske land følger etter Venezuela og Brasil (og med en forsiktig uttrykt respekt for Cuba), men ikke med en offentlig erklært venstresosialisme. Deres fokus er nettopp selvbestemmelsesretten, og å finne alternativer til neoliberalismen. Argentina er det fremste eksemplet på et land som nærmest over natta ble slått konkurs av markedsliberalismen. Landets nye president Nestor Kirchner har utvikla et nært forhold til Brasils Lula, og landenes handelssamarbeid er voksende. Paraguays nye president, journalisten og advokaten Nicanor Duarte, har tatt liknende skritt og advart mot konsekvensene av neoliberalismen. I hans innsvergelsesseremoni sommeren 2003 var ni latinamerikanske statsledere, inklusive Lula, Kirchner, Chavez og Fidel Castro, til stede. USAs president glimret med sitt fravær, kanskje var han ikke invitert?

Landene i sør satser nå på et for lengst etablert, men hittil litt bortglemt, handelssamarbeid: Mercosur, som gjør det mulig for landene i regionen (Brasil, Argentina, Uruguay og Paraguay) å utvide handelen seg imellom uten å gå via USA. Det snakkes nå om å utvide Mercosur til Andes-regionen (Ecuador, Bolivia, Peru, Colombia, Venezuela), og Cuba har signert en rekke spesialavtaler både med Brasil og Argentina som sikrer dem bedre adgang til nettopp dette markedet.

Og nå gjenstår Mellom-Amerika. Flere valg i tida som kommer vil vise hvilken vei denne landstripa under den amerikanske ørnas vinger vil velge. I mars 2003 vant FMLN parlaments- og lokalvalgene i El Salvador. I mars 2004 kan de vinne presidentmakta med sin historiske leder Schafik Handal i spissen. I november 2006 kan Nicaragua stå for tur, med et sterkt FSLN (sandinistene) og med et oppsplittet og korrupsjonsridd høyreregime hvis gudfar, tidligere president Arnoldo Aleman, sitter i arresten tiltalt for underslag. I mellomtida vil det også bli avholdt valg i Panama (mai 2004). Der ligger en sentrum-venstrekandidat an til å vinne presidentvalget.

Nabolandet Costa Rica har allerede slutta seg til de som kritiserer neoliberalismen, gjennom sitt medlemskap i G20+ under og etter WTO-toppmøtet. I Guatemala har venstrepartiene ANN og URNG et stykke igjen å gå, bare syv år etter at URNG ble transformert fra væpna gerilja til politisk parti. Men gjennom landets unikt omfattende fredsavtaler har mayabefolkninga for første gang fått anerkjent retten til å bruke og videreutvikle sine språk og kultur, og en lang rekke rettigheter ble slått fast som de sosiale bevegelsene nå må kjempe for å få realisert.

For de på venstresida i Europa som hadde tvilt på at det går an, er det bare å si: Se på Latin-Amerika. Her skapes en ny sosialisme, skritt for skritt! Den er skjør, og sterke krefter gjør alt de kan for å hindre den, men folk har fått nok av globalisert kapitalismes verste eksesser, og gir den latinamerikanske sosialismen en sjanse. Her er alle velkommen til å være med!

---
DEL

Legg igjen et svar