Bestill sommerutgaven her

Venezia og kvinnene

Le Donne: Kvinnene og byen, Venezia
Forfatter: Cesilie Tanderø
Forlag: Salsa forlag (Norge)
KVINNER / Gjennom ti år har Cesilie Tanderø reist til Venezia, Roma og Sicilia. Dette blir det tre bøker av. Vi omtaler her noen utvalgte kvinner fra første by.

I denne reiseskildringen, med fotografier tatt av forfatteren Cesilie Tanderø selv, får vi ta del i hennes opplevelser og intervjuer med kvinner i Venezia. Vi får også innblikk i livet til kvinner fra historisk tid.

Boken inngår i bokserien Le Donne: Kvinnene og byen, der til sammen 90 italienske kvinner forteller fra livet i byene Venezia, Roma og Sicilia. Tanderø har reist i ferier, langhelger og i et år med halv permisjon fra jobben. Gjennom ti år har hun vært i Venezia i til sammen 74 dager, i Roma i 100 dager og på Sicilia i 31 dager. Intervjuene ble gjort i perioden 2014 til 2020.

Peggy Guggenheim

Peggy Guggenheim er en av kvinnene som valgte Venezia som sitt hjem, skriver Tanderø. Den nyskilte Guggenheim bosatte seg der i 1949 med sine to hunder, uten å kjenne noen, og ble boende der til hun døde i 1979. I dag er Peggy Guggenheim-samlingen et moderne kunst-museum langs Canal Grande i Venezia. Hun regnes for å ha vært en helt spesiell beskytter av det tjuende århundres kunst, derfor ble hun i 1962 utnevnt til æresborger av Venezia.

Tanderø fikk tak i en gondolier som kjente henne, selveste høvdingen i gondoliermiljøet, Amedeo Memo. Han fortalte hvordan kollegaen hans, Tony Shalin, nesten hver kveld rodde Guggenheim opp Rio dei Barcaroli, ut i Canal Grande og så runden tilbake. Alltid med begge hundene om bord.

Fiolinjenta Oberta

Vi får også lese om historien til fiolinjenta Oberta fra et par århundre siden, som er en av barnehjemsjentene som fikk musikkundervisning av selveste Antonio Vivaldi på Ospedale della Pietà. Hun ble etterlatt der i en skuff i veggen av sin biologiske mor.

Slike veggskuffer har vi også i Wien. Der kan man legge igjen sitt uønskede barn helt anonymt. Barnet blir så tatt inn på barnehjem og tatt vare på der. Moren til Oberta hadde stukket et brev ned i teppet rundt datteren, der hun skrev at hun ønsket at barnet skulle hete Oberta Malaspina, og at hun helt sikkert en dag kom for å hente henne tilbake. Noe hun dessverre aldri gjorde. Vi vet heller ikke hvordan det gikk med Oberta.

Innimellom intervjuene og historiene om de ulike kvinnene fra Venezia skriver Tanderø blant annet om bakgårdskatter og ulike fiskeretter. Da får man følelsen av at man leser fra dagboken hennes. Det er personlig, men også relevant for å gi leseren et større og mer nyansert bilde av byen. Jeg forstår tanken bak det. Men til tider blir dette og intervjuene litt vel uinteressante for meg.

Eleonora Duse

Men i kapitlet om skuespillerinnen Eleonora Duse (1858-1924) vekker hun interessen min igjen.

Jeg har utrolig nok aldri hørt om denne bemerkelsesverdige skuespillerinnen. Hun skal visstnok ha vært Italias svar på den ni år yngre norske skuespillerkollegaen Johanne Dybwad. Duse spilte i Hedda Gabler og Rosmersholm på Nationaltheatret i Kristiania i 1906. Hun var også bifil.

Eleonora Duse ble karakterene sine, koste hva det koste ville.

Hun var datter i en omreisende skuespillerfamilie og ble med i teatertruppen i en alder av fire år. Senere spilte hun i Russland, Europa, Sør-Amerika og USA. På scenen ønsket hun å vise sannheten om kvinners liv. Hun hadde en naturlig spillestil, der hun ble karakterene sine, koste hva det koste ville. Dette gikk etter hvert utover helsen hennes. Denne skuespillermetoden hun tok i bruk, kan sammenlignes med den amerikanske teaterregissøren Lee Strasbergs ‘method acting’, som veldig mange skuespillere i Hollywood og rundt omkring bruker i dag. Marilyn Monroe er en kjent utøver av metoden.

Som første skuespiller noen gang ble Duse invitert til teselskap i Det hvite hus av USAs førstedame. Hun ble også invitert til Windsor Castle av dronning Viktoria. Charlie Chaplin uttalte at hun var «det fineste jeg har sett på en scene». Under første verdenskrig mistet hun formuen sin. Og fra da av gikk det utforbakke med henne. Men på sine eldre dager ble hun den første kvinnen som havnet på forsiden av Time Magazine. Hun døde av lungebetennelse på avskjedsturné i USA, i en alder av 65 år.

Romantiske ideer

Boken stiller ingen kritiske spørsmål ved kvinnene i Venezia, men det passer kanskje ikke inn med bildet Tanderø har av byen. Hun bekrefter alle romantiske ideer og klisjeer om den, og det gjør boken ensformig for min del. Jeg skulle ønske den ikke bare var en forherligelse av byen, men at den også avdekket noe grums. Eller var det rett og slett ikke mulig for Tanderø å finne noe slikt over vannet i kanalene?

Avatar photo
Pinar Ciftci
Ciftci er journalist og skuespiller.

Du vil kanskje også like