Vend det andre kinnet til?

Religionskrig var noe man drev med på 1500-tallet. Var det ikke slik? Torkel Brekke svarer i en ny bok: Religion er fortsatt en kilde til vold.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Din brors blod roper til meg fra jorden,» sa Gud til Kain etter at sistnevnte hadde slått Abel i hjel. Slik står det skrevet – i Det gamle testamentet. Siden fløt blodet i Guds navn, snarere enn i søskensjalusi og trass mot Guds utakknemmelighet.

Om Gud har hørt dette blodet rope, vites ikke, men både den gud som straffet Kain for udåden og en rekke andre guder har blitt inspirasjonskilde eller legitimeringsgrunnlag for voldelige udåder. Til tider bestialske og brutale sådanne, og i et ganske annet omfang enn et enkeltstående brodermord.

I boken Kains barn som nylig har kommet i en oppdatert og utvidet utgave undersøker religionshistoriker Torkel Brekke sammenhengene mellom religion og vold. De er ikke få, skal vi tro ham. Og de er viktige: Vi må merke oss den brodden han har mot et materialistisk historiesyn i denne sammenhengen. Innen et slikt syn er religion et «epifenomen», en refleksjon av menneskenes materielle livsbetingelser, og i høyden en tilslørende ideologi som dekker over de grunnleggende strukturene – produksjonsforhold og den slags. For Brekke er det et poeng å vise «hvordan religion kan føre til vold gjennom universelle ideer og myter om kosmos og kaos, om verdens tilblivelse og dens ødeleggelse.» Religionen bidrar i historiens dynamikk, mener han. Og det er i grunnen en rimelig påstand i en tid hvor terrorister baserer seg på en ekstrem variant av politisert islam. Vil man forstå den, må man forstå de religiøse verdensbildene som motiverer og legitimerer terroristenes handlinger, kan man anta.

La oss derfor følge Brekke i det han avkler denne religiøse volden. Hva finner vi? For det første at grovrisset i verdensbilder med voldspotensial er overraskende likt innen de ulike religionene. Til andre tider og på andre steder, har for eksempel kristendommen blitt brukt slik moderne terrorister bruker islam til å legitimere sine handlinger. Ja, til og med buddhismen, som vi liker å tro er en fredselskende religion, har i stunder motivert konger og soldater til brutalitet mot andre mennesker.

Nå tror selvsagt ikke Brekke at volden alltid følger troen, men snarere at noen spesifikke religiøse – ja, tverreligiøse – oppfatninger kan bære i seg kimen til vold. De fleste skapelsesberetninger handler for eksempel om hvordan kaos blir bekjempet og orden innført gjennom en voldshandling. Denne skapelsesakten har stått modell for ritualer innen ulike religioner. Offerhandlinger skal for eksempel opprettholde gudegitte ordener – være seg Abrahams lam eller Aztekernes menneskeofring.

Mer treffende enn denne linken mellom vold og verdens skapelse, er likevel den mellom vold og verdens endetid. Her oppfatter voldsmennene sine handlinger som en del av kampen mellom det absolutt gode og det absolutt onde. De har gud på sin side, og det rettferdiggjør handlingene i deres egne øyne.

Vi kan begynne med Johannes’ åpenbaring, hvor kristne millenaristiske sekter finner mye av sitt tankegods: Et armageddon, et endelig slag mellom Gud og Satan, skal ryste jorden og himmelen, før Jesus oppretter sitt tusenårsrike.

Grunntekkene har disse kristne felles med andre millenaristiske sekter: De tror alle på en «kommende omveltning av verdensordenen, som skal være innledningen til en periode av rettferdig styre eller en perfekt tilstand på jorden… Samfunnet og dets støtter oppfattes som onde og korrumperte. Verden slik vi kjenner den skal jevnes med jorden, men de sanne troende skal frelses.»

Her passer også de moderne islamistiske terroristene inn. Men oppfatningen av en kosmisk kamp trenger likevel ikke å lede til vold, mener Brekke. Den kan også føre til isolasjon fra det storsamfunnet de troende mener er pervertert og korrupt. Spranget er imidlertid kort fra det ene ytterpunktet til det andre. Det vitner ikke minst historien om anabaptistene – en kristen gruppe med stor utbredelse i Europa på 1500-tallet – om. Til å begynne med var de «opptatt av de etiske aspektene ved kristendommen – de prekte kjærlighet og praktiserte gavmildhet og hjelpsomhet overfor hverandre, mens de forøkte å ha minst mulig å gjøre med verden utenfor». De ventet på tusenårsrike som de tidlige kristne, men så, delvis på grunn av politiske forhold, slo det diametralt om. Anabaptistene kom i konflikt med storsamfunnet og så seg selv som aktører i den kosmiske kampen mellom det gode og det onde: «Nå var det sekt mot samfunn; Guds tjenere mot Djevelens jordiske hær.» De kastet lutheranere og katolikker ut av byen Münster og etablerte sitt «perfekte» samfunn. Lederen utropte seg selv til konge, etablerte et harem, og innførte dødsstraff for kvinner som ikke ville gifte seg.

Poenget er: «Troen på at kosmos gjenskapes gjennom ofring eller kamp; troen på at dommedag er nær forestående og at tusenårsriket skal innledes fra kaostilstanden som vil oppstå når samfunnssystemet knuses; troen på at man er Guds instrument på jorden, at krigen er Guds vilje og at motstanderen er Guds fiender; følelsen av å tilhøre en gruppe med en hellig oppgave – disse ideene har etterlatt eg et blodrødt spor gjennom menneskehetens historie.» Hvem roper dette blodet til?

Heldigvis til kirkens egne menn. De ble tidlig klar over det voldelige potensial som lå i slike tankestrømninger. Den kristne tradisjonen om «rettferdig krig» er en innrømmelse av dette. Her prøver man å etablere et alternativ til den «hellige krigen», korstoget, der Gud kjemper på de troenes side: «Denne tradisjonen søker å legge begrensninger på den ukritiske og ukontrollerte krigføringen som religiøs entusiasme til tider har forårsaket.» En slik mer moderat legitimering av voldsbruk er basert på et skille mellom jus ad bellum og jus in bello. Hvem har rett til å erklære krig og av hvilke grunner? Og: Hvordan skal det rette krigen føres? Her er de religiøse hensynene tonet ned, og den blinde troen får ikke lenger styre politiske beslutninger. Jus ad bellum handler om at saken må være rettferdig, og fred krigens mål. I tradisjonen etter Thomas Aquinas at den som erklærer krig har rett autoritet, at krigen er svar på en overtredelse og at målet er å fremme det gode og bekjempe det onde. jus in bello handler om å begrense bruken av vold etter proporsjonalitetsprinsippet, samt å skille klart mellom stridende og ikke stridende.

Etter reformasjonen og religionskrigene, frem til freden i Westfalen i 1648, tenkte man hardt rundt skillet mellom hellig og rettferdig krig i den kristne verden. Det førte til at en sekulær naturlovbasert etikk fikk fotfeste i internasjonale forhold – mye av dagens internasjonale lovgivning rundt disse spørsmålene har sitt opphav her.

Hva så med andre religioner? Islam for eksempel? Kan hellig krig i form av terror legitimeres i den muslimske lovtradisjonen? Nei, svarer heldigvis Brekke. Jihad ligner nemlig den kristne oppfatningen om «rettferdig krig». Terroristene driver snarere med «hellig krig».

Vi må utdype en smule – Brekkes argument er slik: «Den islamske ideen om rettferdig krig er nært knyttet til tanken om den islamske verden som en enhet forent mot den ikke-islamske verden…» Derav skillet mellom dar al-islam og dar al-harb – islams hus og krigens hus. Og jihad – bestrebelser i religionens navn, ofte forstått som innlemmelse av dar al-harb i dar al-islam – er å oppfatte som en kollektiv plikt for hele det muslimske samfunnet – utført av de som er skikket, mens gamle, kvinner, barn og syke slipper. Bare når det islamske samfunn selv står under angrep blir jihad en plikt for hvert enkelt samfunnsmedlem. Det sentrale spørsmålet om hvem som har rett til å starte krig besvares derfor på følgende måte i alle normale epoker: Autoriteten er plassert hos kalifen, det muslimske samfunnets overhode. Det gjelder dessuten regler for den muslimske soldaten – en jus in bello: Det skilles mellom stridende og ikke stridende, selv om en del lovlærde opprettholdt dette skillet bare for «bokens folk» (kristne, jøder og zoroastrianere).

Disse kravene til rettferdig krig bryter bin Laden så det synger etter, mener Brekke: «Verken islamsk krigsideologi generelt eller islamske juridiske tradisjoner hvor denne ideologien er nedfelt, kan legitimere blind terrorisme mot sivile… [det er] mer fruktbart å analysere denne formen for terrorisme innenfor et apokalyptisk rammeverk, der tanker om dommedag og slaget mellom Guds barn og Satans barn ligger til grunn for handlingene.»

Et slikt skille mellom islamsk tradisjon og krigsetikk på den ene siden og Al-Qaidas verdensbilde på den andre er prisverdig i en tid hvor islam for mange fremstår som en trussel, men følger vi Brekke i eksempelet med anabaptistene bør vi også være skeptiske til millenaristiske og selvrettferdige trekk mer generelt innen islam – også når de ikke har slått over fra isolasjon til voldsomheter. Det største problemet med dette er at den politisk betydningsfulle kategorien «det vi må avsky og det vi legitimt kan bekjempe i demokratiets navn med ikke-demokratiske metoder» får uklare grenser. Det er mulig verden er så kompleks i våre dager at noen klarere avgrensning er mulig, men Brekke burde ha gjort et forsøk på å avklare betingelsene for omslaget fra isolasjonisme til terrorisme i moderne islamske fundamentalistiske miljøer.

Brekke skiller riktignok mellom tradisjonen i Det muslimske brorskap etter Hassan al-Banna, som på viktige måter er «protestantisk» (teksten nyfortolkes og de tradisjonelle skriftlærde mister autoritet), og jihadist-salafismen. Sistnevnte er snarere n ny-konservativ retning der de skriftlærdes ekstremt bokstavtro koranlesning har fundamental autoritet. Denne retningen fikk grobunn i grenseområdet mellom Pakistan og Afghanistan på 1980- og 90-tallet og spredte seg siden, med Osama bin Laden som fremste forkjemper. «Det er denne gruppen som er de virkelig farlige innen islamsk terrorisme,» skriver Brekke. Men også fundamentalister med tilknytning til Det muslimske brorskap har stått for terrorisme og politiske drap. For eksempel på Egypts president Anwar Sadat i 1981.

Som i årene før Westfalen-freden er verden inne i en brytningstid når det gjelder spørsmål om etikk, lov og rett, og militær maktbruk. En klar skrankesetting for toleransens grenser er et av spørsmålene som krever svar. Torkel Brekke endrer ikke på det.

Men dette er bare den ene side av problematikken. Det er en kamp om hvilke regler som skal gjelde innenfor det internasjonale spillet, og det er fortsatt for tidlig å si hvordan disse kampene vil ende. Noen tydelige tegn peker seg dog ut. Et av dem er det Brekke, både i denne boken og i Gud i norsk politikk fra i fjor høst, har vært opptatt av – nemlig at religionen har fått en større politisk rolle og at internasjonal politikk har blitt mindre rasjonell. Brekke tar utgangspunkt i Huntingtons tese om at sivilisasjoner står mot hverandre, og spør retorisk: Sivilisasjoner, hva kjennetegner vel dem om ikke religionen?

Han frykter tilspissing av fiendebildene når folk i globalisert verden søker fastere livsmening og sannhet i fundamentalistiske varianter av religionene og at strategien i møte med terrorismen blir å være like uforutsigbar, slik at avskrekking igjen kan bli en viktig faktor.

Utgangspunktet på et mer generelt plan er likevel spørsmålet om hvordan vi skal møte den islamske verden når flere av dens leder avviser menneskerettighetserklæringen. Han skriver: «Det kreves både innsikt og en porsjon ydmykhet for å kunne gå i konstruktiv dialog med ledere som påberoper seg en enhetlig islamsk, afrikansk eller kinesisk moralfilosofi som hevdes å være uforenelig med FNs verdenserklæring om menneskerettigheter. Samtidig må man få inn budskapet om at slik anti-universalisme og antirasjonalisme ikke fører mye positivt med seg, og at man i en globalisert verden må finne en felles plattfrom for etisk debatt.»

Selv om bin Laden og andre millenaristiske terrorister nok ikke kan snakkes til fornuft, føles dette synet stort sett riktig. Men vi i Vesten kan også raskt ende som apologeter med skitt i eget rede. Spesielt dersom vi ikke krever av våre egne at de respekterer internasjonal lov og rett. Det står Brekke i fare for å gjøre. La oss se på det sentrale aspektet ved jus ad bellum som handler om rett autoritet til å starte krig. Denne retten erklærte USA og Storbritannia selv at de hadde i Irak-felttoget. Brekke ser doktrinen om forkjøpsangrep først og fremst som et svar på trusselen fra terrorisme og såkalte «failed states». Han går i for liten grad inn i en diskusjon om den ideologiske bakgrunnen på de samme premissene som han vurderer andre etter. Men er det ikke et element av blindhet og selvrettferdighet også i Bush-administrasjonens nye strategiske tenkning? Dette er vanskelige spørsmål, men diskusjonen savnes i Kains barn.

Og kanskje skjuler det seg til og med et enda mer urovekkende dilemma i forlengelsen av denne problematikken: For hvor mye blod skal vi la flyte i FNs og menneskerettighetenes navn når den tverrkulturelle enigheten om dem slår sprekker? Er ikke den også selvrettferdig eller i det minste etnosentrisk? Hva er alternativet? La seg kneble og binde av maktesløshet og handlingslammelse overfor undertrykkelse og ondskap? Hvor enn disse balansepunktene er: Mennesket må fine dem selv. Det er mot oss blodet roper i dag, og det er vi som må finne et svar. Brekkes bok gir dem ikke, men er et godt utgangspunkt for å starte søket.

---
DEL

Legg igjen et svar