I en eneste nattsyn-selfie får vi introdusert filmens protagonister, den kenyanske bonden Kisilu Musya, hans kone Christina Wayua Kisilu og deres ni barn, Naomi, Serah, Esther, Isaac, Mercy, Grace, Juliet, Kaki og Eunice. Filmens tema er klimaendringene, og ved gradvis å rette mer lys mot dette familieportrettet får filmen oss til å se at det faktisk finnes virkelige mennesker i verden som opplever at klimaendringer ikke bare er store ord og høyrøstet retorikk, men en barsk realitet de møter til daglig. Og at de ikke har noe annet valg enn å godta dem.
Ventingen. Dette blir tydeliggjort på en informativ og ekstremt filmatisk måte, i opptak som varierer fra landskap og himmel til detaljer i menneskeansikter. I begynnelsen venter protagonistene i filmen på regnet, «mor til alle levende ting i verden,» som Christina sier langsomt, med myk, klok og tidløs stemme. Etter hvert som regnet ikke kommer, bli jorden mer og mer uttørket, og det samme blir familiens munner. Kisilu kommer hjem fra byen, og i en megetsigende scene uten ord gir han nærmest i skjul innkjøpene til sin kone. Men så små er mengdene at de straks blir borte i fanget hennes. «Nå ser du at du ikke kan få både penger og mais,» ler hun, og han ler muntert sammen med henne. «Du kan ikke koke pengene og mate ungene med dem, kan du?»
I uniformer så fargerike at barna likner sommerfugler, blir de sendt hjem fra skolen fordi de ikke har betalt skolepengene. Når tørken varer ved og andre fedre søker arbeid langt hjemmefra, reflekterer Kisilu over hva det vil si å være far og bestemmer seg for å bli værende. Men da han prøver å låne litt penger for å kjøpe seg en motorsykkel og tilby taxitjenester i nabolaget, blir han avvist av banken.
Flommen. Så, til slutt, kommer regnet. Men lettelsen er bare midlertidig. Etter de første tunge dråpene blir stormen så voldsom at den river taket av huset. «Bøkene og dokumentene mine!» er Kisilus første bekymring. På avstand følger kameraet familien der den langsomt lar øynene gli over de ødelagte tingene sine som ligger spredt omkring, gjennomvåte og dekket av søle.
Senere i filmen, da Kisilu besøker regissør Julia Dahr i Norge, nevner hun at hun føler seg utilpass over hvor forskjellig hennes levekår er fra hans. Men dette er allerede tydelig i opptakene som ble gjort etter stormen. Det er sjelden så mye følsomhet for andre mennesker formidles gjennom en kameralinse. Til slutt ordner ting seg, og naboene hjelper til med å legge nytt tak. Huset var imidlertid ikke det eneste som ble skadet. Tørken ble etterfulgt av flom, og maisplantene og papayatrærne, alt omsorgsfullt plantet i den tørre årstiden, står nå under vann eller er revet vekk av flommen.
Tidligere deltok Kisilu på et kurs i dyrkingsmetoder. Det var da han fikk tak i det filmkameraet han bruker for å dokumentere sine daglige aktiviteter. Han lærte også om farene ved klimaendringer og om mulige mottiltak, særlig om planting av trær som en måte å motvirke klimaendringer på. Til å begynne med viste de andre bøndene liten interesse. Men de ekstreme værforholdene gjorde dem mer oppmerksomme på den felles fienden, og også mer villige til å lære av Kisilu og delta i de gruppene han organiserte for å lære dem å plante trær. Til gjengjeld lærte de ham at aktivisme ikke gir mat. Tvert om, det krever store offer. Først og fremst av hans kone Christina, som i full overensstemmelse med klok kone-rollen hun gis i denne filmen, definerer sterkt engasjement som «et offer fra den som er villig». Det er et rørende utsagn som er ment å rettferdiggjøre det faktum at hun (sammen med ungene) var den som ble igjen for å arbeide på gården, mens mannen hennes hadde det travelt med å løpe fra det ene gruppemøte til det andre for å forklare hvor viktig det er å plante trær.
Aktivisme. Mot slutten av filmen forstår vi at Kisilu, med hjelp av sine venner fra det globale nord, fortsetter med arbeidet sitt. Aktivismen hans nådde sitt toppunkt da han ble invitert til å tale under FNs klimakonferanse i Paris i 2015. Tatt i betraktning den beskjedne filmproduksjonen i det globale sør er Kisilus mange Europa-besøk nødvendig for å balansere den totaliserende synsmåten til det globale Nord. De bringer i erindring den omstridte visuelle etnografien som ble praktisert av den legendariske Jean Rouch. Han var trolig den første til å vende etnografens kamera den andre veien i den feirede og ironiske Petit à petit (1970), en film om en gruppe venner fra Niger som besøker Paris og bruker etnografiske teknikker til å måle folk i metropolens gater.
Det er ingen ironi i Thank You for the Rain, men det er ironisk at folk fra det globale Sør til denne dag er blikkets objekt og ikke dets subjekt. Som Julia Dahr ærlig bemerket i forbindelse med Kisilus tilstedeværelse ved klimakonferansen i Paris: «Du er her for å bli sett, ikke for å bli hørt, er jeg redd.» Slik viser dette besøket, så viktig det enn er i Kisilus personlige liv, at det i tiårene etter Rouchs eksperiment i å sidestille nord og sør er utviklet et helt sett av nye ulikheter. Og den globale oppvarmingen har gjort disse ulikhetene mer omfattende enn noen gang.
Enigheten som ble oppnådd i Paris, vil ikke hindre irreversibel skade på planeten. Det virkelig alarmerende faktum er at Kisilu og de andre bøndene på hjemstedet hans allerede erfarer dette på kroppen, i sitt eget liv. Det minste jeg kan gjøre her, er å benytte Kisilus ord som konklusjon: «Om jeg hadde min egen verden og makt, kunne jeg valgt ut noen ledere og latt dem komme hit og sulte, slik at de kunne fatte hva det innebærer at et samfunn sulter. Men ettersom jeg ikke har makt, la dem fortsette å nyte på andres bekostning.