Velmenende reiseskildring

Unni Rustad vil gi de stemmeløse i Afghanistan en stemme – barna. Men velmenende hensikter blir ikke alltid til velskrevne bøker.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

På drømmedagen står vi opp klokka fire om morgenen er et resultat av Unni Rustads reise og arbeid med å organisere barnekonferanser i Afghanistan for Redd Barna. Boka er på sitt beste når den gjengir barnas og afghaneres historier, mens skildringene av miljøet ikke er like vellykka. De har en språkføring som minner om postkortbeskrivelser av hva man har gjort den bestemte dagen: «Jeg har drømt om Silkeveien hele mitt liv. Nå er endelig en bit av den under meg, og så må jeg se på klokka og skynde meg for å rekke en avtale! Vi skal møte Mr. Mohibi som leder Utdanningsministeriet.» Overgangene kunne rett og slett vært mer gjennomarbeida, men bokas historier og stemmer er så interessante at den aldri blir like kjedelig som et postkort.

Hjerteskjærende

Tittelen på boka er hentet fra et av ønskene til en afghansk gutt. På drømmedagen ville han stå opp så tidlig som mulig, slik at dagen kunne vare lenge. På konferansene Rustad har arrangert fikk barn male, tegne og fortelle om sin hverdag, problemer og drømmer. Afghanistan har skrevet under på FNs barnekonvensjon, og Redd Barna har reist rundt og fortalt barn at de har rettigheter. Rett til skolegang. Rett til selvbestemmelse. Rett til trygghet. Rett til å få dekket grunnleggende behov. Rettigheter som er like uvirkelige for et afghansk barn, som at norske barn skal drømme om å stå opp klokka fire: Ha en skole å gå på og elektrisitet til å lese lekser.

Rustad gir innsiktsfulle betraktninger om hvorfor barn ikke har disse rettighetene. Hun beskriver fattigdom og krig blandet med barnas håp om en annen verden. De vil bygge Afghanistan på kunnskap og ikke med krigsherrenes makt. «Uten kunnskap kan du ikke kjenne Gud» er barnas viktigste argument, hentet fra Koranen ovenfor foreldre som motvillig vil sende dem på skole. De mest hjerteskjærende beskrivelsene er likevel om de afghanske kvinnenes reproduktive helse. I Badakhshan overlever ikke sju av 100 fødende. Basiskunnskap om sammenhengen mellom menstruasjon og graviditet er ikke allmennkunnskap, selv ikke på sykehusene. Kvinner reiser blødende i tre timer, før de kollapser foran legens kontor. Jordmødrene har ikke kunnskap om hygiene. En fransk lege forteller Rustad om hvordan hun har brukt de lokale imamene til å spre informasjon om kvinners helse med stort hell.

Guds vilje

Rustad spør selv spørsmålet jeg selv sitter igjen med etter å ha lest de håpefulle beretningene fra barnas konferanser: «Er det virkelig mulig at folk som har vært i krig i tjue år, fremdeles har tillit til verden?» Rustad svarer et ubetinget ja på spørsmålet gjennom boka. Humaniteten er sterkere, enn krig, ødeleggelser og vanskelige liv. Hun forteller oss at i Afghanistan skriver de om bitterhet til håp om morgendagen. Det ligger i deres tro. Insh’allah betyr «hvis Gud vil». Enhver lovnad om neste møte svares med de ordene. Det som skjer er Guds vilje og miraklenes tid er ennå ikke forbi.

Her hjemme er Åsne Seierstads afghanske bokhandler igjen på vei, men nektes visum av norske myndigheter. Styremedlem i den internasjonale PEN-klubben, Eugene Schoulgin, sier til Aftenposten: «Først tok vi heder og ære fra ham og så latterliggjorde vi ham.» Debatten om portrettfiguren i Seierstads bok er ikke over.

Litt forutsigbart

For hvordan kan en ung kvinne fra Vesten forstå et land, et folk og livet i et land som er så fjernt fra hennes eget? Spørsmålet er heller ikke irrelevant å stille til Rustads bok. Hun har valgt å gjengi stemmene til ofre for amerikanernes, foreldrenes, ektemennenes eller de lokale geværmennenes brutalitet – og til de håpefulle barna. Kanskje var det på tide å gi håpet ordet – men jeg undrer fortsatt på om skjema ikke går for lett opp.

De snille er mot USA og de slemme er i ledtog med imperiet. Barna er sterke, og har håp om et fritt, likestilt og selvstendig Afghanistan. Er ikke dette et bilde norske venstreradikale vil male og se? Jeg skulle gjerne hørt stemmene til en amerikansk soldat, en korrupt dommer og en konemishandler. Deres brutalitet blir beskrevet, men hvordan vil de forsvare det bestående og sine handlinger?

Den amerikanske filosofen Sandra Harding har retorisk spurt: Hvorfor omtales og forskes det så utelukkende på de som er i en svak posisjon? Hvorfor er sjeldent de mektige i Vestens søkelys? Rustad tar ikke denne utfordringen. Likevel vil jeg si at boka har innsiktsfulle betraktninger og stemmer fra Afghanistan vi trenger å høre, men det blir aldri en spennende bok.

---
DEL

Legg igjen et svar