Velkommen til Europa!

I Rotterdam strekker minaretene seg mot himmelen. En minoritet er i ferd med å bli en majoritet.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er nesten noe illevarslende med stillheten i Insulindestraat. Det er ingen mennesker i gatene, ingen barn i den lokale parken med husker og sklier. Vinduene er igjen; dørene ut til gata er lukket. Et lokalt galleri som burde vært åpent på søndager er boltet og låst.

Insulindestraat 248 står det med hvite bokstaver på en blå dør. Under er det føyd til et par telefonnumre og et navn: Chris Ripken. For et år siden ville denne døra vært åpen på en så nydelig sensommer-dag som denne. Den lokale kunstneren ville ha jobbet ute med en av sine provokative eller kontemplative kunstverk.

Men Chris Ripken har flyttet innendørs. For nesten et år siden gjorde han et stunt inn mot nabolaget som skulle vise seg å bli hans siste. Han tok malerkosten med seg utendørs og skrev på sin faste utstillingsvegg: Gÿ zult niet doden! Du skal ikke drepe! Det var den annen november, samme dag som drapet på Theo Van Gogh.

Det ble for mye for den moskeen som ligger vegg i vegg med atelieret. Ytringen ble forlangt vasket vekk, og kunstneren ble på høflige og mindre høflige måter gjort oppmerksom på at han hadde fornærmet de lokale muslimene.

Insulindestraat; midt i et område der syv av ti innbyggere sverger til islam. En kunstner er sensurert av religionen, og har trukket innendørs. Moskeen har kneblet den frie ytringen. Gatene er aldeles stille. Larmen, latteren og ståket har trukket seg tilbake i påvente av den neste brutale oppvåkningen.

I Rotterdam venter alle på det neste angrepet.

Å vandre på gatene i Rotterdam er som en fremtidsreise i Europa. Det er flere innvandrere å se enn hvite. Ikke bare i de strøkene der innvandrere ofte bor; i forfalne gettoer litt utenfor sentrum, men overalt: i fancy handlegater der haute couture selges til skyhøye priser; på fortausrestaurantene, i trikker og busser.

Å telle mennesker i Rotterdam er å summere opp et forhold på to til én: to deler innvandrere, en del etniske hvite nederlendere.

Det er ikke noe nedslitt bilde. Ikke noe taust og innbitt over folkemengden som blander seg med hverandre i en evig flyt av latter, larm og kaos. Tvert i mot. På gatene i denne mest multikulturelle byen i Europa – en status den deler med Amsterdam – går navlene, piercingene, hidjabene og chadorene hånd i hånd, fnisende, pratende, leende – under en høstvarm sommersol som har velsignet innbyggerne i denne byen med 25 hete grader hele uka.

Det er et lettelsens bilde. For var det ikke sånn at Nederland, med sin etniske og religiøse mosaikk, nesten forfalt til ren borgerkrig for ett år siden, da den aggressivt anti-islamske regissøren Theo Van Gogh ble drept på åpen gate i Amsterdam?

Dette drapet, som førte Nederland til bristepunktet. Over bristepunktet, faktisk. Som fikk menneskene til å flykte tilbake til egne religiøse og etniske identiteter, som fikk smeltedigelen til å polarisere langs skillelinjer som hadde vært utydelige inntil da.

Sånn smerte i menneskene, dengang. Sånn smerte i dem fortsatt. For under den multikulturelle, smilende overflaten har noe raknet. Menneskene har blitt vâre; reddere enn før, mer tilbøyelig til å holde meningene sine for seg selv, ikke gå ut i det landskapet som kan føre til plutselig og brå død. Det er nytt og ukjent, skremmende og foruroligende. Det tærer på den tradisjonelle velvilligheten overfor nykommerne og deres etterfølgere. Tærer på toleransen, åpenheten og generøsiteten til et land som

uten å blinke tok imot immigranter fra de tidligere koloniene: først og fremst mennesker fra Surinam og De nederlandske antiller. Men som også tok inn store grupper av tyrkere og marokkanere som gjestearbeidere på 60-tallet.

Samfunnet har blitt som glass. Så uendelig lett å knuse.

Redselen sitter på begge sider. Sitter hos en lokal kunstner som er i ferd med å fullføre sitt grandiose verk om ytringsfriheten; denne ytringsfriheten som ble tatt fra ham for et år siden: konturene av en kvinnekropp, konturene av et framvoksende hode. Fem avrevne hoder liggende rundt. Det er et bilde på ondskapen som alltid vokser fram. Ikke før er ondskapens hode fjernet før nye tyter ut.

Det er ikke ment å være anti-islamsk. Det er ment å fortelle menneskene at ondskapen fins i alle varianter, og at man må stå sammen mot den. Det var det han mente da han skrev de fatale ordene på veggen utenfor atelieret sitt også. Gÿ zult niet doden. De var aldri rettet mot moskeen eller muslimene i nabolaget. Det var en allmennmenneskelig og allmennreligiøs observasjon.

Det var en impuls om å gjøre noe for og i et samfunn der frispråklige og stupide regissører går hen og blir myrdet; fordi uansett hvor mange ganger man kaller muslimer for «geiteknullere» så skal man ikke myrdes på åpen gate i Europa for sine ytringer. Man skal, i Europa, ikke myrdes for sine ytringer.

Det sitter som mothaker i kroppen. Denne arven som er vår, denne retten til frimodige liv og kontroversielle ytringer. Denne retten til, i dette sekulære Europa, å gjøre religion til satire. Chris Ripken benyttet seg ikke av denne retten. Han skrev noe han trodde alle kunne forholde seg til.

Og så skjedde det som gjorde at noe revnet innvendig.

– Jeg oppdaget, sier han – at jeg hadde naboer som mente man kunne drepe mennesker som Theo Van Gogh; at religionen på en eller annen måte rettferdiggjorde handlingen. Jeg oppdaget at dette drapet ikke hadde blitt utført av ett forstyrret individ, men at det fantes mennesker, mennesker i mitt eget miljø, som både godtok og ønsket dette drapet.

Samme kveld som Chris Ripken siterte bibelen på veggen utenfor atelieret dukket det opp en annen tekst der: «det er lov å drepe drittsekker.» I løpet av den natta kom både politi, byens representanter, moskeens folk og en lokal journalist til atelieret. Ripken fikk beskjed om å bruke svampen, den lokale journalisten ble arrestert fordi han forsvarte ytringen – en sak som pågår ennå – og Ripken fikk beskjed fra byens myndigheter om ikke å egge til strid.

Siden dengang har Chris Ripken jobbet innendørs. Knust av vissheten om at han ikke har sin frihet lenger. Knust også av det faktum at nabolaget ikke lenger vil ha noe med ham å gjøre.

Mannen som laget utsmykningene på moskeen vegg i vegg, og som alltid har hatt det beste forhold til menneskene der, låser døra bak seg når vi går. Ytringsfriheten er sperret inne nå.

Rotterdam er navet som islam i Nederland spinner rundt. Her ligger den vestlige verdens eneste islamske universitet – hvis man unntar en liten avlegger i Schiedam, ikke så langt unna. Her bygges også Europas største moské.

Det er i Rotterdam at minaretene reiser seg i Europa. Moskeenes arkitektur har blitt triumfalistisk, mener byens myndigheter. De prøver å reversere utviklingen. Diskusjonen om moskeene har degenerert til et spørsmål om hvor høye minaretene kan være.

Dette lille landet i Europa, med sine tre hundre moskeer, over ett tusen islamske kultursentre og 42 grunnskoler… De gjorde så mye riktig her tidligere. Må ha gjort så mye riktig, siden menneskene fortsatt blander seg så fritt på gatene, interagerer så naturlig der ute i storsamfunnet.

Men dag for dag brytes limet mellom menneskene ned. For hver dag som går blir den underliggende debatten bitrere. Myndighetene; med sine krav til islam – plutselig, som om muslimene skulle være en slags kollektiv femtekolonne for den globaliserte terrorismen. Den ytterste stupiditet fra lokale bypolitikere i Rotterdam, som om noen minareter skulle utgjøre et slags være eller ikke være for denne byen. Leefbaar Rotterdam som største parti i denne halvmillion-byen etter valgene i 2002. Det er populisten Pim Fortuyns arv til sin hjemby, dette. Fortuyn, som også var i krig med islam, etter at en lokal imam omtalte europeere som «mindre verdt enn griser» siden de aksepterer homoseksualitet.

Rettet mot en Pim Fortuyn med sin utagerende homoseksualitet. En populist, som skjøt som en komet mot politikkens tinder etter sine uttalelser om at «Nederland er fullt.»

Og så drapet på Fortuyn, også – to år før Van Gogh ble funnet på gata, skutt, knivstukket og med snittet hals – og med en lapp festet på brystet: dødstrusler mot offentlige personer, i islams navn. Men Pim Fortuyn ble ikke drept av en muslim. Det gjorde derimot Theo Van Gogh. Rettssaken mot nederlandsk-marokkanske Mohammed Bouyeri gikk tidligere i sommer. Han vil tilbringe resten av livet i fengsel.

En akselererende krakkelering, som er noen år gammel nå. Som andre steder begynte den etter bildene fra et inferno i flammer på den andre siden av kloden. Meningsmålinger slo knock-out på nederlenderne: Nesten halvparten av landets muslimer viste seg å ha «full forståelse» for angrepene. Det var en ubalansert måling. Men det spilte mindre rolle. Tallene var der ute. I Rotterdam var det noen muslimer som danset i gatene.

Og så, tre år etter, drapet på Van Gogh. Det kjørte kniven i samfunnet. For dette var regissøren som sammen med den somalisk-fødte parlamentarikeren Ayaan Hirsi Ali hadde laget filmen Submission om islams overgrep. Den frafalne Hirsi Ali kledd opp som muslim i en gjennomsiktig burka, med sitater fra Koranen som tillater vold mot kvinner.

Konflikten lå plutselig helt åpen. Det var islam mot det sekulære, muslimer mot resten. Immigrasjon fikk en ny dimensjon. For her var det ikke lenger snakk om fullt kompatible innvandrere fra de tidligere koloniene, som behersket både språk, verdier og arbeidsliv. Her var det snakk om religion; en bakstreversk og konservativ offensiv inn mot en sårbar og liberal stat.

Så samfunnet gikk berserk. Moskeer ble forsøkt satt i brann, koranskoler i Eindhoven og Uden ble bombet. Røyken lå bokstavelig talt over Nederland mens den sosiale brannen åt seg rasende utover landet. Muslimene gjorde fortvilede forsøk på å fortelle at de ikke var fienden. Tusener samlet seg i gatene i Amsterdam for å vise sin spontane motstand mot terror og drap.

Ord som «borgerkrig» dukket plutselig opp i avisspaltene. Det var en demning som brast, og den skyllet over muslimene med ubønnhørlig kraft.

Den er et plutselig og uventet syn. En kolossal knyttneve mot bevisstheten, der den dukker opp idet toget kjører inn mot Rotterdams sentralbanestasjon. Mevlana-moskeen, med sine kneisende minareter og runde arkitektur. En triumfalistisk arkitektur, som Leefbaar Rotterdam ville ha sagt. En arkitektur som plasserer islam midt i hjertet av Europa, synlig for alle, truende for noen, helt naturlig for andre.

Den er ikke alene blant moskeer. Bare noen hundre meter lenger nede i gata ligger Annasr-moskeen, med sin imam som fordømmer europeere som verre enn griser. Men der Annasr og andre moskeer glir anonymt inn i bylandskapet, glitrer Mevlana-moskeen som en juvel i utkanten av byen. For en vakker bekreftelse den må være for muslimene på at de hører hjemme her, at Europa er deres kontinent også. For en strålende fullbyrdelse av en religions streben etter tilhørighet.

Rotterdam, med sine tretti moskeer, selv om byen ikke huser mer enn seks hundre tusen mennesker. Mevlana er den største, så langt. Men det varer ikke lenge. For sør i byen reiser muslimene Europas største moské, Essalam-moskeen. Ikke uventet, etter det politiske skiftet i Rotterdam for tre år siden, har byggeplanene vært en arena for voldsom konfrontasjon. Typisk nok, i dette sekulære Europa hvor fotballen har overtatt for religionen, har striden handlet om hvorvidt minaretene kan være høyere enn lyskasterne på stadion.

Eller om man i det hele tatt burde tillate den reist.

Et spørsmål minister for fysisk infrastruktur i byregjeringen, Marco Pastors, definitivt ville ha besvart med et rungende nei. Hadde det ikke vært for at den forrige administrasjonen allerede hadde gitt sin tillatelse da Leefbaar Rotterdam stormet byens Stadhuis for tre år siden og begynte å styre sammen med kristelig-demokratene og de liberale…

– Du vet, arkitektur er ikke bare betong og glass. Det er en representasjon, en ytre form; i dette tilfellet en form som representerer en helt annen kultur. Jeg tror ikke denne formen, denne representasjonen, er bra for den videre integrasjonen i byen vår. Mange mennesker synes rett og slett ikke at denne typen moskeer er særlig morsomme å se på.

Noe fra en fornøyelsespark. Det er begrepet Pastors bruker om formen og representasjonen på Rotterdams nye moskeer. Og sannheten er at den moskeen som allerede er fullt ferdig, Mevlana-moskeen, er et slags eventyr med sine blå, rosa og dusgule pastellfarger. Europeere ville aldri ha bygget sine kirker med disse smilende, flørtende fargene. Europeerne har alltid bygget sine kirker som en tung, knugende masse – i tråd med religionens innhold, muligens.

Men her, i utkanten av Oude West; et sprakende og ståkende innvandrerkvarter utenfor selve bykjernen, ligger Mevlana-moskeen som et motsvar på de turkisblå, røde og gule hodeplaggene som vandrer opp og ned langsetter gatene. Derimot er de muntre fargene merkelig fraværende på plassen foran selve moskeen. Her er det bare menn, og de er ikke helt unge heller. Det er et bilde på metamorfosen innenfor det muslimske immigrantsamfunnet. Stikk i strid med offisiell mytologi blir det færre og færre muslimer som har dette inderlige forholdet til sin religion. Tallene er klare:

Bare tyve prosent av Nederlands muslimer praktiserer sin religion aktivt. Antall mennesker i moskeene går ned. Muslimske skoler taper terreng. Mens 38 prosent av marokkanske barn gikk på muslimsk skole i 1998, var tallet bare 23 prosent i 2002. Islam blir mindre og mindre viktig for unge, høyt utdannede og godt integrerte muslimer i annen og tredje generasjon.

Godt integrerte. Det er et vanskelig begrep; forutsetter liksom at muslimene bare er verdifulle borgere dersom de tar opp i seg sekulære og liberale verdier. Men så er det kanskje ikke det det handler om likevel, men i hvilken grad man fester røtter, tar utdannelse, jobber og beveger seg i det samfunnet man faktisk tilhører.

Professor i urbane studier ved Erasmus-universitetet i Rotterdam, Jack Burgers, er optimistisk. Han mener nye grupper av innvandrere etter hvert vil danne middelklasse-formasjoner, slik surinameserne har gjort allerede. Tendensene og utviklingstrekkene ligger i en studentmasse som blir stadig mer heterogen, i en setting der tyrkiske og marokkanske jenter har blitt svært konkurransedyktige.

Opportunity of escape. Det er uttrykket han bruker. En måte å bryte seg løs fra foreldre og tradisjoner på. En måte å komme seg videre på. Men det tar ikke en generasjon å gjøre dette. Det tar to eller tre, fordi de må lære språket først. Innvandrerne fra koloniene som fikk tilbud om nederlandsk pass i 1970-årene kunne allerede språket. De er på vei ut fra byene og inn i sjike forstadshus. Tyrkere og marokkanere vil følge etter, tror Burgers. Det tar bare litt lenger tid.

I Rotterdam forsøker myndighetene å endre den etniske profilen på byen ved å stanse den hvite middelklassens flukt. Jack Burgers mener man også må tenke på de framvoksende middelklassene innenfor etniske minoriteter.

Minoriteter. Jovisst er de det. Men bare såvidt. Til sammen vil immigrantene og deres etterkommere utgjøre 57 prosent av Rotterdams innbyggere i 2017. Et flertall av dagens 14-åringer i de fire byene Amsterdam, Rotterdam, Den Haag og Utrecht er født av ikke-vestlige immigranter.

Man kjenner det lille erkjennelsens stikket når Leefbaar Rotterdam, personifisert ved dets leder Ronald Sørensen, ganske enkelt slår fast, med litt andre ord, at kritikere fra etnisk homogene nasjoner bør holde kjeft stilt overfor et samfunn der halvparten av innbyggerne er ikke-vestlige. Nesten halvparten, i hvert fall. Det offisielle tallet er 37 prosent. Og økende.

37 prosent. Det ville gitt en andel innvandrere i Oslo på nesten to hundre tusen. Det ville gitt Oslo tretti moskeer, og flere 14-åringer av innvandrer-foreldre enn av norsk-etniske. Så, jo. Vi kan like gjerne holde kjeft. Intet samfunn kunne gjort dette bedre enn det nederlandske. Intet annet samfunn i Europa kunne ha skapt disse flerfargede kaskadene av energi som flommer så naturlig på gatene i Rotterdam.

Et lettelsens bilde. Men så skjørt, så skjørt ..

Så skjørt, for en ung muslim, nederlandsk av fødsel, tyrkisk av opprinnelse…

– Den 11. september 2001 .. vi kunne ikke tro det. Men det skjedde, og det endret så mange ting .. Venner av meg som bodde her og studerte her, som var født her og som hadde giftet seg med nederlandske jenter … De trodde de var nederlandske ungdommer. At de tilhørte her.

– Jeg trodde jeg var en nederlender med tyrkisk bakgrunn, sier R. Kazanci. – Så viste det seg at majoritetssamfunnet egentlig aldri hadde sett det på den måten. Drapet på Theo Van Gogh fortalte meg at jeg alltid vil være en tyrkisk person i andres øyne, en inntrenger .. kanskje endog en terrorist.

– Inne i folks hoder vil jeg alltid bli sett på som en tyrker, som en innvandrer…

Kazanci er talsmann for Mevlana-moskeen. Vi har blitt ønsket velkommen inn i denne kneisende og stolte moskeen med sine farger, tepper og lysekroner. Det er fredag. Menn kneler og ber. Imamen taler. Vi skjønner ikke hva han sier. Men han ser … snill ut. Det er en lavmælt og messende stemme som ikke på noe tidspunkt skjærer ut i religiøs torden-tale. Ikke noe aggressivt eller hatefullt ved denne veldig enkle seremonien.

Det stemmer overens med budskapet fra et titalls muslimer i Rotterdam. De skjønner ikke bitterheten som plutselig ble rettet mot dem etter det fatale drapet. En bitterhet og et raseri som førte til et anslag mot moskeen. Noen prøvde å sette fyr på den. Etter det har det vært vakter ved moskeen om natta.

Raseri og hat. Et Nederland i flammer. Moskeer med triumfalistisk arkitektur, som provoserer og sjokkerer. Et islam som har sine marginaler, i form av religiøse ledere som mener, sier og skriver at homoseksuelle bør drepes og at kvinner som lyver for sine menn bør bankes.

Det var en bok – solgt fra El Tawheed-moskeen i Amsterdam. «De weg van de moslim,» eller «muslimenes måte.» Det sto der alt sammen. At homoseksuelle ikke har livets rett. At kvinner ikke har egenverdi. Det ble et rasende oppgjør. I parlamentet gikk debatten om hvorvidt moskeen skulle lukkes, lederne straffes eller boka forbys. Eller alt dette. El Tawheed-moskeen slo tilbake med argumenter som gjorde folk enda mer rasende, om at det ikke bare var dem som solgte boka, men at den var tilgjengelig en rekke steder.

Som om det gjorde saken noe bedre.

En viss skepsis .. For var det virkelig slik? Hvis man leser avisene, så ja. Men det stemmer dårlig overens med et annet inntrykk; alle disse muslimene som svarer så åpenhjertig på alle spørsmål. Som svarer at de ikke har noen problemer med å leve i et samfunn som legaliserer prostitusjon og narkotika, fordi dette er akkurat det Nederland de elsker, dette Nederland som er så liberalt at moskeene har kunnet skyte opp som padehatter over hele landet. Som er så liberalt at en imam som sammenligner europeere med griser fortsatt preker der borte i Annasr-moskeen. Så liberalt at et islamsk universitet har kunnet etablere seg her, som det eneste i hele den vestlige verden.

Imamer. De kommer utenfra, med dårlig kunnskap til landets verdier og tradisjoner, med et helt annet tankesett, fra en annen geografisk og ideologisk setting; disse imamene som skremmer. Men det skal bli slutt på det nå. Over hele Europa jobbes det iherdig for å få på plass nasjonale systemer for opplæring av religiøse ledere. Det islamske universitetet i Rotterdam er bare ett av stedene som driver imam-opplæring.

Utenfor Mevlana-moskeen står menn i samtale. Bønnetiden er over. De diskuterer drapet på Theo Van Gogh, fordi de er blitt stilt et spørsmål. Om hva de mener om alt dette, om drapet, om hans provokative uttalelser.

En viss desperasjon under den høflige overflaten. De har hørt dette før. Og de svarer det samme som de alltid har gjort. Som de alltid gjør… at Van Gogh skulle vært møtt med ord, og ikke med våpen. Om at islam ikke anerkjenner drap. Om at Mohammed B, som han kalles her, var en isolert og forvirret fyr som ikke egentlig kjente sin religion.

Forvirrede og isolerte mennesker som lever i bruddflaten mellom islam og modernisme. Det er her man finner fanatismen og hatet, hos noen av disse unge muslimene som vandrer over grensene mellom eget og andres samfunn. De er ikke mange. Men de synes. Og de finnes akkurat her, i bruddflatene. Det er ikke menneskers tilhørighet til religionen som er problemet, men menneskers manglende tilhørighet til noe som helst.

Det er stille ved det islamske universitetet. Semesteret har ikke startet ennå. Klasserommene er tomme. Men det varer ikke lenge nå. Snart vil denne klassiske steinbygningen bli fylt av støyende latter og trampende føtter. Vil snart fylles av .. flere jenter enn gutter, faktisk.

Tre hundre studenter vil snart vandre opp og ned disse trappene og brede korridorene. En etnisk miks av tyrkere, marokkanere, egyptere, somaliere, nederlendere og amerikanere. En religiøs miks av shiaer og sunnier, flerfoldiggjort av ulike retninger innenfor hver av disse. En politisk miks av ulike tanker og ideer, med krigen i Irak som sentralt tema i og utenfor forelesningssalene.

Men aldri har det vært en eneste hendelse ved denne skolen som har rokket ved den rolige harmonien som råder her. Ikke en eneste gnist som har tent bålet for religiøse konfrontasjoner. Det er rektor Ahmet Akgunduz og generalsekretær Ertugrul Gokcekuyu stolt av.

Mottakelsen er høytidelig. Som om det skulle kommet et besøk fra en fremmed ambassade, eller en fremmed makt. Presentasjonen er høytidelig. Påkledningen upåklagelig. Som om selve etiketten skulle være det viktigste.

Som om omgivelsene skulle være fiendtlige. Som om representasjon og frasering er et bevisst svar på en skepsis der ute.

En bygning av stein, men et samfunn som er av glass. En fysikk og en metafor som bedrar. For det er muslimene som er sårbare her. Det ville vært så lett å fjerne innholdet i denne nydelige bygningen med sin runde og avslepne arkitektur.

Et universitet som underviser i både islamsk teologi og kunst, samt språk og sivilisasjon. Et universitet som har to store mål for sin virksomhet: å gjøre studentene til gode muslimer og gode borgere, innenfor rammen av Islams hovedkilder.

Men hvor det viktigste likevel er å sende muslimene inn i et spor der de ikke gjør ting i islams navn som religionen ikke tillater:

– Nederland er et fredens land, sier Ahmet Akgunduz. – Hvis vi får inn studenter som mener at Europa er et krigens territorium, så er det vår oppgave å rettlede dem, å gi dem kunnskap om den rette lære. Problemet er at mange muslimer i annen og tredje generasjon ikke egentlig kjenner sin religion. Vi er her for å endre på dette, for å utdanne og skolere unge mennesker i et islam som ikke er voldelig og krigersk, et islam som anerkjenner kvinners rettigheter og et islam som ikke er i konfrontasjon med den vestlige verden …

De vanskelige lovene. Det er jo ikke til å legge skjul på at dette liberale landet i utkanten av Europa; dette landet med sin noe løse moral, har lover som er særs problematiske for islam. Likevel; de er der. Og det er ikke opp til muslimene å bryte dem, mener Akgunduz.

Lovene i dette landet som har gitt muslimene sine moskeer og religiøse skoler skal ikke brytes. Men de skal ikke alltid etterleves heller. Homoseksualitet er en sånn lov. Nederland tillater det, islam forbyr det. Og islam vil alltid gå foran.

Et kompromiss av å leve og la leve. Man bryter ingen lover, men man etterlever dem heller ikke. En vakker tanke, kanskje. Men sikkert vanskelig å balansere mot den virkelige verden.

Og enda vanskeligere nå, som skillelinjene hardner til betong…

Hvor nye moskeer ikke lenger er en selvfølge …

Essalam-moskeen. Den reiser seg sør i byen. Sender sine lange slanke minareter inn mot en glødende sol, så de nesten berører dette bildet på evigheten som er himmelen. Høyere, definitivt, enn lyskasterne på stadion.

Så mye stupiditet. Som om noen minareter skulle være Europas være eller ikke være.

En triumfalistisk arkitektur. Eller simpelthen et kjærtegn mot Gud. Flirtende og sensuell. Den vestlige verdens største moské. Vi står og ser på den. Tenker at dette er Europa.

Også.

---
DEL

Legg igjen et svar