Velferdsgap og arbeidsinnvandring

Debatten om arbeidsinnvandring må settes i sammenheng med velferdskløften i Europa etter den kalde krigen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

1 mai 2005 var det ett år siden den største EU-utvidelsen noensinne. Mye av debatten, ikke minst i Norge, dreier seg nå om hvordan denne utvidelsen har påvirket utviklingen på det europeiske arbeidsmarkedet og hvorvidt åpningen av et felles arbeidsmarked har hatt positive eller negative følger. For å forstå denne problemstillingen må vi plassere utviklingen i et større politiske og historiske perspektiv.

En av de viktigste grunner til at det sovjetiske imperiet raknet og gikk i endelig oppløsning, var at det kommunistiske systemet ikke maktet å dekke sine borgeres grunnlegende økonomiske, sosiale og politiske behov. De som ble tvunget til å leve bak jernteppe manglet ikke bare politisk frihet. De manglet også adgang til mange basisvarer og ble underkuet av et system som forsøkte å holde dem under håndfast kontroll.

Østblokk-regimene innførte drastiske reiserestriksjoner fordi de fryktet at deres undersåtter kunne oppdage at den vestlige modellen tjente sine borgere bedre enn den de selv ble tvunget til å leve under.

Ingenting symboliserte denne frykten bedre enn Berlinmuren. Den ble bygget i 1961 for å stoppe østtyskernes flukt mot vest. Da muren til slutt falt sammen i 1989, skyldtes det de samme krefter – nemlig et sterkt press fra flere titusen østtyskere som valgte å stemme med føttene. Da de fant veien til Vesten ved å «okkupere» vesttyske ambassader i Warszawa og Praha var regimets dager talte. Øst-Tyskland brøt sammen i 1989; kun to år etter var også Sovjetunionen en saga blott.

Kommunismens fall

Kommunismens fall åpnet for en total ommøblering av den europeiske politiske scenen. Et av resultatene var at reiserestriksjonene ble fjernet og grensene mot vest åpnet. Et nytt vanskelig problem ble dermed satt på den europeiske politiske dagsorden. Den gamle kommunistiske ideologiske og militære trusselen spøkte ikke lenger over Europa. Det som derimot begynte å bekymre mange var en mulig stor innvandringsbølge fra Øst- til Vest-Europa.

For første gang på mange tiår kunne store masser av østeuropeere bevege seg nærmest fritt over grensene. Snart oppdaget de at velferdsgapet mellom øst og vest hadde vokst seg stort under den kalde krigen.

Det å få gjort noe med dette store gapet ble derfor sett på som en viktig oppgave – både i øst og i vest. Den økonomiske krisen som rammet hele Øst-Europa bidro imidlertid til at de eksisterende velferdsgap vokste seg enda større. Det nye kunne bygges kun på det gamles ruiner: Overgangen fra kommandoøkonomi til markedsøkonomi, fra kommunisme til demokrati, hadde høye sosiale og økonomiske omkostninger.

Det langsiktige målet med overgangen var en vellykket implementering av vanskelige reformer, noe som skulle resultere i en utjevning av levestandarden mellom øst og vest. Vestliggjøring i Øst-Europa var ikke et mål i seg selv, men snarere et instrument man brukte for å viske ut sosiale, økonomiske og politiske forskjeller.

Nye utfordringer

Lokale politiske eliter måtte takle denne nye utfordringen. Generelt sett kan man si at de land som satset på dype økonomiske reformer og integrasjon med vestlige institusjoner – EU og NATO – har klart seg bedre enn de som valgte en annen vei vekk fra det gamle systemet. I 2004 ble syv av de tidligere Østblokk-landene – Polen, Slovakia, Tsjekkia, Ungarn, Litauen, Estland og Latvia – medlem i EU og to til – Bulgaria og Romania – står i køen for å bli med fra 2007. Resten av den tidligere Østblokken har det gått mye verre med.

Det er mange måter å måle den sosiale og økonomiske utviklingen i et land, men uansett hvilken metode man bruker, blir den generelle trenden bekreftet. Human Development Index (HDI) er den mest brukte av «velferdsindikatorene». En kort analyse av de enkelte landenes plassering på HDI skala siden 1990 forteller en historie om en turbulent og dramatisk overgang i hele regionen. I 1991 hadde Sovjetunionen 31. plass på HDI rankingen; i 1998 var Russland på 62. plass, Ukraina på 102. og Moldova på 113. I 2003 hadde Tsjekkia 32. plass mens Moldova «avanserte» til 107. plass.

Når det gjaldt økonomisk utvikling gikk det virkelig galt med store deler av den tidligere Østblokken. Polen klarte seg best når det gjelder BNP per capita – den vokste faktisk med 4,4 prosent per år i gjennomsnittet fra 1990 til 2001. Regionen som helhet hadde en mer negativ utvikling – BNP per capita falt med 1,6 prosent per år i gjennomsnitt og for det hardest rammede landet, Moldova, var fallet på hele 8,2 prosent per år.

Politisk sett har det også gått bedre med de land som valgte integrasjon med EU. Alle disse er i dag definert som fungerende demokratier, mens de andre tidligere Østblokk-landene havner i andre kategorier – noen av dem er definert som overgangsregimer, mens Hviterussland er beskrevet som et rent diktatur.

Uansett hva slags fremskritt enkeltland i regionen har gjort siden slutten av 1980-tallet, er situasjonen fortsatt vanskelig for store deler av befolkningen. Store grupper lever under den internasjonalt anerkjente grense for fattigdom (to dollar per dag i kjøpekraftparitet) og en annen, tidligere nesten ukjent sosial plage – arbeidsledighet – setter sitt preg på manges liv. Til og med i det landet som har klart seg best økonomisk – Polen hvis BNP i 2002 var nesten 40 prosent høyere enn i 1989 – er både arbeidsledigheten og fattigdommen utbredt og rammer hver seg nesten en femtedel av befolkningen.

Velferdsgap og migrasjon

Kommunismens fall og politiske omveltningene i Øst-Europa har også resultert i at staten mistet sin maktmonopol og kontrollen over økonomien. Forholdet mellom det som er et statlig anliggende og det som er et privat anliggende forandret seg. De fattige statene klarte ikke å oppfylle sine forpliktelser overfor store befolkningsgrupper. Mange måtte derfor satse på nye overlevelsesstrategier for å løse sine nye velferdsdilemmaer.

Velferdsnivået i det enkelte samfunn er et resultat av et samspill mellom den tryggheten den enkelte skaper gjennom sin daglige innsats og den hjelpen enkeltpersoner og grupper får gjennom offentlige fellesløsninger. Med statens synkende rolle og voksende behov for å møte nye utfordringer, måtte mange takle disse nye utfordringer på en innovativ måte. En viktig strategi som ble mer tilgjengelig og mindre dramatisk enn før, var forskjellige former for varig eller tidsbegrenset økonomisk motivert migrasjon. Dette var en strategi som hadde vært mye brukt allerede før kommunismens endelige sammenbrudd. I 1988 ble det notert over 613 000 nye ankomster fra Øst-Europa, i 1989 vokste imidlertid tallet til 1,235 millioner. Med den politiske omveltningen i øst, skjøt migrasjonen ytterligere fart. Fra 1990 til 1994 kom det over 6 millioner innvandrere fra øst til vest, og ytterligere 3,2 millioner mellom1995 og 1998.

Norge må møte utfordringen

Denne utviklingen ble sett på som en utfordring i Vest-Europa. Man var klar over at migrasjonspresset kom som et resultat av politiske, økonomiske og sosiale prosesser i Øst-Europa. Svaret Vest-Europa kom med kan beskrives som et løfte om «institusjonell migrasjon». EU, Europas myke makt, bestemte seg for å ta et større ansvar og bruke sine ressurser for å hjelpe til for å løse det østeuropeiske velferdsdilemmaet. EU foreslo en politisk kontrakt som kan sammenfattes på følgende måte: «Ikke kom til oss! Vi, EU, skal komme til dere for å hjelpe dere med å løse deres problemer under forutsetning av at dere aksepterer de spillereglene som har brakt fred og velferd i Vest-Europa!»

De som var i stand til å møte dette inngangskravet fikk et tilbud om medlemskap i EU. EUs ressurser er fra 2004 satt inn for å hjelpe nye medlemmer med å løse deres velferdsrelaterte problemer. EUs løsninger er blitt en viktig del av «offentlige fellesløsninger» i alle nye EU land, mens enkeltborgeren fikk rett til å skaffe seg en jobb og bosette seg i andre EU land gjennom implementeringen av direktiver som regulerer fritt flytt av arbeidskraft og tjenester. Norge, gjennom sin EØS-tilknytting, har blitt en del av disse fellesløsningene ved å sette av midler som skal brukes til å utjevne forskjeller i Europa og ved å åpne det hjemlige arbeidsmarkedet for arbeidssøkere fra øst. Hvilke langsiktige konsekvenser dette kommer til å få for Norge er vanskelig å forutsi, men Norge er nødt til å utarbeide sin egen nasjonal strategi for å møte denne nye utfordringen.

---
DEL

Legg igjen et svar