Victor Kossakovsky: Varicella


Eurodok filmfestival: Forutsigbar, men respektfull film om ambisiøse barn fanget i ballettens obligatoriske melankoli.

Forfatter og manusforfatter for film- og tv.
Email: hildesusan@gmail.com
Publisert: 2016-02-18

Vekten av verdens lengste ben

«Let etter verdens lengste ben!» gjaller ballettlærerens stemme gjennom den overjordisk hvite salen. «Gjør det vakkert, jenter! I går var det vakrere. Uttrykk deres individualitet!»
De radmagre ungpikene står oppstilt som en rad med nær identiske hvite spyd, støtter seg til barren og presser verdens lengste ben oppover mens de balanserer på skjelvende føtter. Illusjonen av englenes vektløshet opprettholdes gjennom militante, flytende bevegelseskombinasjoner. Musikken skal føles med hjertet, lidenskapen uttrykkes i livlige ansiktstrekk.
Ubeleilig nok er selv purunge pipestilkben underkastet tyngdekraften. 12-årige Nastya undertrykker snufsingen mens hun får kjeft fordi hun ikke løfter beinet høyt nok. «Du er jo fleksibel nok!» klager læreren, og presser låret opp mot ungpikens panne. Når Nastya ikke klarer å slutte å gråte, stryker læreren henne som for å berolige et skremt dyr: «Så så så, rolig nå.»

Yndet motiv. Victor Kossakovskys grasiøse og velkomponerte novellefilm Varicella følger to søstre som vier sine unge liv til dans. Den pussige tittelen, som betyr «vannkopper», referer til åpningssekvensen, der lillesøster Polina dekker over Nastyas vannkopper med et grønt medikament. Nastya og lillesøster Polina forbereder seg til opptaksprøvene til neste trinn på Boris Eifman Dance Academy i St. Petersburg. Søstrene er dypt fortrolige, nesten fysisk sammensmeltet, til enhver tid opptatt med dansebevegelser mens de skravler om smått og stort. Sammen kjemper de mot den gjennomborende frykten for ikke å være gode nok.
Ballett er et hyppig brukt motiv innen film og tv, med sin tiltalende kombinasjon av stringent estetikk og fanatisk innbitte utøvere. Kenneth Elvebakks dokumentar Ballettguttene (2014) og Robert Altmans dokumentaraktige fiksjonsfilm The Company (2003) gir begge innblikk i danseres beintøffe hverdag med umulige målsettinger og personlige ofre. Der Ballettguttene omhandler tre kamerater som splittes av forskjellige ambisjonsnivåer, fokuserer The Company på hvordan den kreative prosessen påvirkes av dansernes forhold til hverandre og maktmenneskene rundt seg. Wim Wenders’ hyllest til den legendariske Pina (2011) fremstår som en visuell og sanselig eksplosjon på lerretet, der hver sekvens topper den foregående og erstatter behovet for narrativ og karakterutforskning.
Det visuelle …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Abonnement kr 195/kvartal

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)