Samfunnet er preget av debatten mellom pessimister og optimister, der optimistene foreløpig har et betydelig forsprang. Dette til tross for at vi innser at overforbruket er basert på et system som behandler biosfæren som et samlebånd av goder og tjenester som skal forbrukes. Samtidig blir naturen og atmosfæren benyttet som en søppeldynge, der gammelt gods dumpes i form av forurensning, plast og avgasser. Men vi vokser, målt i både antall ting og ting vi ikke lenger vil ha, i høyden og i bredden. Og vi blir flere.
En helt egenartet bok forsøker seg på en helhetlig analyse av begrepet «vekst». Den tsjekkisk-kanadiske miljø/energi-historikeren Vaclav Smil bruker 600 sider på å gjennomgå alt vi vet om vekst og det «å vokse». Gjennom seks kapitler er han innom alt fra natur til det sosiale og til mye av det som eksisterer av tekniske og viktige framtoninger. Det handler om livet på jorden og hva vi som menneskesamfunn har klart å skape. Vi går, med andre ord, fra bakterienes invasjon til omdanning av energi i stadig mer potente former, megabyers utvikling og hele den komplekse globale økonomien.
Leksikon
Underveis er vi innom hvordan store riker og sivilisasjoner oppstår, vokser og eventuelt dør eller radikalt endrer form. Vi får mye statistikk om alt fra husdyrenes livsvilkår i det moderne stordriftjordbruket til fascinerende befolkningsstudier. Vi får innblikk i Japan og Kinas utfordringer, vi er innom økonomisk teori og statistikk, og vi oppdateres på det seneste innen sivilisasjonsdebatten. I en så omfattende bok vil enhver historie- og samfunnsengasjert leser finne mye av interesse og kan hoppe over det som ligger utenfor interessesfæren. Boken avslutter med å spørre hva som eventuelt kommer etter at ting ikke kan vokse mer. Planetens biokjemiske lover gjør at det er en grense for alt.
Naturen og atmosfæren benyttes som en søppeldynge,der gammelt
gods dumpes i form av forurensning, plast og avgasser.
Smil er en anerkjent akademiker med et utall bøker og publikasjoner, og han bruker sin enorme historiske kunnskap til å sette ting inn i kvantifiserbare analyser. Dette er hans metode: dokumenterte historiske fakta først, så noen (forsiktige) konklusjoner etterpå.
Det er årsaken til at de mest optimistiske tilhengerne av grønn vekst, kanskje meg selv inkludert, får noe å tenke på når de leser denne boken. Smil er skeptisk til det han kaller ahistoriske spådommer og påstander.
Ifølge Smil har vi vært gjennom tre store energioverganger. Nå strever vi med å få til den fjerde. Den første fant sted da vi temmet ilden, noe som gjorde at vi kunne frigjøre energi fra sol ved å varmebehandle naturens egne produkter. Så kom overgangen til jordbruket, som omdannet solenergi til dyrket mat og som frigjorde mennesket slik at det kunne drive med andre sysler enn selvberging. Så kom industrialiseringen og bruken av fossile energikilder. Kull, olje og gass ga oss et energitilfang som var eventyrlig.
Ny energi
Nå står vi overfor den fjerde overgangen, der vi søker energikilder som ikke spyr ut karbondioksid, og hvor vi ønsker å benytte solens kapasitet på mer direkte måter.
Gjennom historien har vi lykkes i å bruke tettere og kraftigere energikilder. Den gang vi benyttet oss av tømmer for å varme huset, krevdes det store arealer for å holde det gående. Gjennom grafer viser Smil oss hvordan kull og olje har mye høyere energitetthet, og hvordan de produserer mer energi per gram samtidig som de også kommer fra ganske kompakte årer og kilder. Det er derfor krevende å gå over til mer spredte fornybare kilder, som bioenergi og sol- og vindparker. Hadde ikke kjernekraft vært ansett som for dyrt eller for risikabelt, ville det ha vært en god overgang, ettersom energitettheten er svært god.
Planetens biokjemiske lover gjør at det er en grense for alt.
Overgangen fra tømmer til fossile energikilder tok nesten hundre år. Nå kommer vind og sol inn på markedet, men de utgjør, ifølge all tilgjengelig statistikk og til tross for prosentvis stor vekst, fortsatt en liten del av energimiksen vår. Smil er realist og mener at også overgangen til et fullstendig fornybart samfunn vil bli en langsom prosess om vi skal gå ut fra historiske erfaringer. Om det stemmer, kan vi vinke farvel til Paris-målet om å holde oss under en 2 graders gjennomsnittlig global oppvarming innen 2050. Og dette gjelder selv om vi nå slipper ut mindre CO2 per enhet energi brukt, siden vi uansett bruker mer og mer, all den stund vi blir flere og flere.
Et varsko
Smils pessimisme munner ut i en advarsel. Vi må debattere dagens vekst-fetisjisme mer kritisk. Vi overbelaster biosfæren. I en verden hvor middelklassen vokser raskt, ønsker de fleste seg opp på et materielt nivå de ser andre steder, og som reklamen fôrer oss med. Kinesere i dette bildet, ifølge Smil, forsøker nå å bli enda mer amerikanske enn amerikanerne selv. Det lover ikke godt. Smil er heller ikke optimistisk på økonomifagets vegne. Det finnes økologiske økonomer der ute, også de som proklamerer ikke-vekst eller negativ vekst, men de har lite gjennomslag og beskjeden påvirkning.
Jeg leser på nett at Al Gore i 2008 holdt en tale der ha sa at det hvert 40. minutt faller nok sol på jordens overflate til å møte 100 prosent av klodens energibehov for et helt år. Gore mente derfor at det var mulig for USA å produsere all sin elektrisitet fra fornybare kilder innen 2018.
Dette er, slik jeg leser Smil, egentlig dumt sagt. Det kaster blår i øynene på oss, og vi forstår ikke hvor vanskelig det er å få til dette, eller hvor mye tid, arbeid og investeringer som må til.
Heldigvis har Smil mange fans, både i den akademiske verden og innenfor gründersektoren. En av dem er Bill Gates. For et par år siden investerte Gates flere milliarder dollar i forskning og utvikling for å akselerere denne nødvendige overgangen.
Her hjemme har vi et stort pensjonsfond, basert på den tredje revolusjonen. Det er, etter mitt skjønn, bare å bruke av det for å framskynde den fjerde. Vi skal ikke ha vekst for enhver pris. Vi skal ha en overgang. Vi har dårlig tid. Bare av den grunn er Smils bok viktig.
